jafro.org

Et HDR-bilde av trailerparken på Brattøra, Trondheim. Hvem har sagt at ikke trailere og hjullastere – i solnedgang – kan være fine?

Maren er i Bergen akkurat nå, og i dag spurte hun om hun skulle ta noen bilder til meg. Var det noe jeg ville se igjen fra denne byen hvor jeg har bodd i tolv år? Min første refleksjon var å vurdere de vanlige bergenske landemerkene, som ligger plassert rundt i sentrum og på fjellene rundt omkring. Men det var egentlig ingenting av dette jeg ville se igjen.

Det jeg derimot savner, er naturen og veiene som jeg har løpt på, de gode gamle stedene hvor jeg aldri har stoppet, alltid passert i hast. Disse stedene, og en del folk, de skulle jeg gjerne sett ett ferskt bilde av. Kanskje på tide å ta seg en bergenstur selv?

I Trondheim har boligmarkedet vært skikkelig hett denne høsten, det har vi fått merke. Det har vært få boliger ute på markedet, og mange interesserte kjøpere. Dette har gjort at flere har begynt å bruke forkjøpsrett for å skaffe seg bolig. I det svære andelslaget Tobb, med over 44 000 medlemmer, har alle leilighetene vi har bydd på, vurdert å bydd på, eller vunnet budrunde på den siste måneden – blitt tatt på forkjøpsrett.

Å kjøpe på forkjøpsrett i Tobb er en behagelig måte å kjøpe leilighet på. Man sjekker dette nettstedet, og legger inn forkjøpsrett på det man ønsker. Mange av leilighetene er utlyst med fast pris (fordi de allerede er solgt), og man slipper å forholde seg til nervepirrende budrunder og sleske meglere. Det at så mange nå kjøper på forkjøpsrett bidrar på mange måter til å sabotere den høye prisstigningen på leilighetsmarkedet, fordi folk blir heller sittende på gjerdet i stedet for å by. Og meglerne er ikke spesielt fornøyde, det har vært mange tomme interesselister på Tobb-leiligheter vi har besøkt i det siste.

Men kjøpere uten ansiennitet i Tobb har ikke noen grunn til å være fornøyd. Man sløser tid på å dra på visninger og by på objekter man ikke får uansett, og hvis man vinner risikerer man å måtte vente i 14 dager før man får høre at man ikke fikk leiligheten likevel (dette skjedde oss). I praksis blir det det umulig å skaffe seg annet enn selveierboliger eller leiligheter i mindre borettslag. Konsekvensene av dette er først og fremst sosiale, i Trondheim oppstår det nå sosiale skiller mellom de som eier bolig fra før, de som har ansiennitet i Tobb, og de som ikke har noen av delene.

For Tobb-eierne kan imidlertid den økte bruken av forkjøpsrett nå slå begge veier – at prisene går ned, og at salget tar lenger tid (fordi ingen gidder å by på noe de vet de kommer til å miste uansett), eller at folk kjøper til overpris, for å unngå at noen snapper leiligheten foran nesa deres.

Kneet. The Drama Queen of the body, i følge fysioterapeuten.

I september 2008 deltok jeg på mitt første halvmaraton. Jeg løp på tiden 1.25.42, en god tid som overrasket meg selv like mye som mange av av mine bekjente. Etter dette bestemte jeg meg for å prøve å trene mer systematisk, for å se hvor rask jeg kunne bli. Jeg hadde blitt en ambisiøs amatør-løper, og løp minst 2-3 mil hver uke gjennom hele vinteren.

Sist mai, ikke mange uker etter at jeg publiserte bloggposten om å forebygge kneskader ved løping, fikk jeg ironisk nok store problemer med det ene kneet. Det kom ganske brått, i en relativt bratt oppoverbakke på grusvei. Jeg måtte stoppe helt, og halte/hinke meg opp resten av bakken.

I tiden som fulgte forsøkte jeg de vanlige rådene. Jeg roet ned løpingen noen dager, kjøpte meg nye sko (de jeg hadde begynte å bli svært slitne). Men etter en uke uten intervall eller hard trening var smertene tiltagende, og etterhvert hadde jeg også smerter når jeg ikke løp – dvs. om jeg satt ved skrivebordet (og det gjør jeg naturligvis mye pga. jobben). Det gikk flere uker, og dro til lege/fysioterapeut som fastslo, som jeg mistenkte, at jeg hadde trent på meg patellofemoralt smertesyndrom. Antagelsen om at jeg før eller siden ville ødelegge noe i knærne med løpingen slo til, og jeg kom i klubben over treningsidioter som presterte å trene kroppen i stykker. Ikke bra. Hva nå? Jeg ville i hvert fall ikke legge opp, etter den korte karrieren som løper.

Patellofemoralt smertesyndrom (PFSS) – på bedringens vei fortsettelse »

Harald Eias program Hjernevask fikk en del oppmerksomhet den siste uka, etter at sosiologen Willy Pedersen sa at han vurderte å trekke seg [1][2]. Ida Jackson ble også intervjuet, og blogget om opplevelsen i går.

Når man foretar intervju i akademia, forholder forskeren seg til etikk, anonymitet, åpenhet rundt metode osv. Dette betyr ikke at forskeren ikke har lov å konfrontere intervjuobjektet, bare at man følger vanlige standarder. Hvis det Pedersen og Jackson hevder er riktig, kan man trygt si at Eia IKKE forholder seg til disse standardene. Likevel tror Eia i følge Dagbladet at han vil klare å utfordre etablerte fagfelt.

Eia er antakeligvis ikke så dum at han tror på dette, men for å ta han seriøst: Mens akademikere flest er nødt til å skrive artikler, bøker og rapporter for å formidle kunnskap og meninger som over tid endrer kunnskapen vi har om samfunnet, mener Eia at han kan gjøre det samme på underholdningsmedias premisser.

Eia omgår de vanlige akademiske bøygene med metode, etikk, publisering osv. Og det støtter jeg fullt ut, i et demokrati bør det være lov å stille spørsmål til forskere og maktpersoner fra sidelinjen. Men uten at han følger akademias egne prinsipper, vil Eia selvfølgelig aldri klare å utfordre noe fagfelt. Ingen bøker vil bli skrevet om. Menneskenes kollektive kunnskap vil ikke vokse. Hjernevask er og blir underholdning. Skal vedde på at det er ganske morsomt også.

Oppdatering: TV2 skriver nå at Agnes Bolsø, Harriet Bjerrum, Wenche Mühleisen og Jørgen Lorenzen også har trukket seg fra programmet.