Kronikk: Slipp de unge fri!

Det mangler ikke på diagnoser av norsk ungdom. Generasjon prestasjon, generasjon lydig, generasjon perfekt. Skikkelige, seriøse og skoletilpassede. Intet felles prosjekt utover russetiden, men slitne og stressede hver for seg.

Publisert Bergens Tidende 19.6.2015.

Stadig flere havner utenfor arbeidsliv og utdanningssystem før de har kommet i gang med livet. Det som mangler er imidlertid en helhetlig historie som binder de mange fortellingene sammen. Tre paradoksale, sammenflettede samfunnstrekk kan bidra til å forklare tilstanden.

Dagens unge er selvstendige. I tråd med moderne pedagogikk og utdanningsreformer har selvstendig tenkning og autonomi gradvis blitt institusjonalisert. I barnehagen trenes barna ikke bare i praktiske gjøremål som å spise og å kle på seg, men også i å ta egne avgjørelser i sosial omgang med andre. I grunnskolen er tiden mer elevstyrt, og man har forlatt puggeskolen til fordel for friere og mer prosjektorienterte læringsformer. Ifølge universitets- og høyskoleloven er studenters selvstendighet et av de viktigste kriteriene som skal vurderes i besvarelser og ved eksamener. Mer selvstendighet og ansvar ser ut til å fungere for mange, om ikke for alle.

I arbeidslivet er imidlertid norsk medbestemmelses- og fleksibilitetetskultur under press. Nye styringsideologier blir innført i takt med voksende lederlønninger. Metodene er importert fra land med mer hierarki enn vi er vant til her hjemme, og de fremmer i større grad toppstyring, kontroll og formell styrings- og instruksjonsrett. Dette gjelder de store konsulentselskapene, og det gjelder offentlig sektor, spesielt i kommuner og i universitets- og høyskole-sektoren. Begge har vært arenaer hvor selvstendighet og autonomi tradisjonelt har hatt gode vilkår i Norge.

Selvstendighetsparadokset: Vi utdanner stadig flere selvstendige unge for hvert år, samtidig som samfunnet i mindre grad etterspør selvstendige arbeidere.

Resultatet er at ungdom i høy grad er selvbevisste og trente i å ta egne avgjørelser, men som i møte med arbeidsliv og høyere utdanning gjerne opplever systemene som fastlåste og meningsløse. Når Kjetil Bergland Hauge (18), portrettert i Dagbladet lørdag 30. mai, mottar støtte fra NAV, samtidig som han ikke vil gå skole eller ta seg «hva som helst» av arbeid, gir det et godt bilde på hvilke utslag dette paradokset kan gi.

Den norske velferdsstaten i vekst, og den gradvise åpningen for markedsløsninger, har gjort at det å investere tiden sin i utdanning, arbeid og bolig har vært svært lønnsomt i mange år. Spesielt generasjonen som ble født på 50/60-tallet, i mange år nøysomme, i de senere år mer konsumvillige, fikk mye igjen. Mange sitter med mer eller mindre nedbetalte boliger verdt 3-6 ganger mer enn kjøpesum, en eller flere fritidsboliger på si og en romslig hverdagsøkonomi i tillegg. For foreldregenerasjonen var det selvsagt ikke vanskelig å motivere seg – de personlige, materielle og sosiale gevinstene har vært mange.

Ungdomsgenerasjonen må imidlertid regne med å studere hardere, samtidig som utdanningen koster mer pga. boligsituasjonen i studentbyene, og de materielle gevinstene på sikt er mindre. Unge er økonomisk avhengige av sine foreldre mye lenger, de må betale langt mer for bolig og regne med å bo tettere enn de gjorde som barn.

Investeringsparadokset: Vi forventer at de unge skal gjennomføre lange utdanninger på stadig knappere tid, og de får mindre igjen enn før.

Min mor, som på midten av 80-tallet var 27 år og alene med meg på 7, kunne ta opp lån og kjøpe nybygd rekkehus uten å ha fullført videregående. Dette var mot slutten av en periode med mange års sosial boligutbygging, prisregulering og subsidiepolitikk. For å gjøre det samme i dag må en ha partner med god inntekt, to foreldrepar som trer støttende til, samt være villig til å binde seg til banken i 25-30 år. Vi på vei tilbake til et Norge hvor inntekt og eiendom avhenger mer av arv, ikke prestasjoner.

Selv om de fleste moderne vestlige land fremdeles er mer effektive enn året før målt i bruttonasjonalprodukt (BNP), er også de aller fleste preget av lavere produktivitetsvekst enn tidligere. Men det er ikke bare vestlig kapitalisme som sliter. Det økologiske grunnlaget for ytterligere vekst er ikke lenger tilstede, i hvert fall ikke uten at vi globalt legger om til bærekraftig produksjon av varer og tjenester.

Unge er opptatt av globale spørsmål, og dette er en del av tidsånden. De fleste unge mener i dag, i motsetning til sine foreldre, at klimakrisen er blant de sakene som det viktigst å løse. For 30 år siden ga norsk innovasjonspolitikk muligheter til både oljebransje og nordsjø-arbeidere – alle som var villige til å ta litt risiko og delta i oljeeventyret, fikk støtte og forsikringer fra den norske staten.

Selv om det lenge har vært sånn at vekstmuligheter har vært koblet til fornybar energi og bærekraftige tiltak, har de siste regjeringene hovedsakelig forsøkt å løse klimaproblemet gjennom markedsmekanismer (kjøp og salg av kvoter/utslipp/kraft), som gjør at selskapene kan fortsette å pumpe opp subsidiert olje og gass så lenge det går. Forskning og utvikling av fornybar teknologi mottar lite i forhold. Markedspolitikken fungerer passiviserende på klimaengasjementet. Stadig færre nasjoner støtter opp om kvoteordningene.

Innovasjonsparadokset: Mange unge er engasjerte og bevisste på globale utfordringer, men det finnes ikke nok studieplasser eller arbeidsplasser tilpasset dette – det finnes ikke innovasjonspolitikk for grønn omstilling.

Generasjon prestasjon, de lydige, de skoleflinke, de stressede og de slitne har alle dette til felles: Motivasjonsstrukturene for unge i Norge er radikalt endret på noen få tiår.

De fleste ungdommene jeg møter er sosiale, kloke og dyktige, opptatt av globale spørsmål, men de mangler de institusjonelle mulighetene som så mange av foreldrene hadde. Det finnes ikke noen lettvinte løsninger på problemet, og i rikt land med rike velgere, og et politisk klima som favoriserer konkurranseutsetting og prestasjonsorientering blir nok ungdommenes kår fort verre før de blir bedre. Men poenget er: Hvis vi ønsker at flere ungdommer skal kanalisere energien sin inn i noe mer enn russetida og ulike former for selvrealisering, må de få de samme mulighetene som de over 40 år hadde:

Færre velmente råd og formaninger, mer tillit, større alburom og en innovasjonspolitikk som skuer framover.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Godt, enkelt glutenfritt brød

Jeg har lenge vært glad i å bake brød, men da jeg utviklet glutenintoleranse for ett år siden måtte jeg begynne på ny. For å gjøre en lang historie kort, jeg har brukt ett år på å lære meg å lage gode, glutenfrie brød, som hever bra, som smaker som vanlige brød, og som ikke tar for lang tid å lage.

På veien har det vært mange helt flate brød som aldri begynte å heve, brød som har smakt (og hatt konsistens) som sand, og ellers brød som har hevet bra, men som også har smuldret opp til støv nedi brødristeren.

I forhold til vanlig kornbakst er hemmeligheten klissete deig og ingen knaing. Jeg bruker egg/melk/sirup i deigen for å sikre god heving og unngå risiko for smuldring (heller ikke etter frysing). Brødformer er helt nødvendig. Jeg har en Kenwood-maskin som tar seg av eltinga, og jeg bruker K-kroken, ikke elte-kroken, for å blande ingrediensene. Jeg har lagd mange mislykkede brød, og lest flere glutenfri-bakst-bøker, for å utvikle denne oppskriften, som er perfekt for meg, og som smaker «vanlig» brød.

 Her er oppskriften på ca. 3,7 kg brød. Jeg bruker 3×2 liters former, 4×1,5 blir selvsagt akkurat det samme. Dette får plass i en vanlig stekeovn.

Fortsett å lese Godt, enkelt glutenfritt brød

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Forenklingens logikk som samtidsdiagnose

Mitt bidrag til Morgenbladet/Samtidens skrivekonkurranse Tegn-i-tiden. Teksten ble trykket i dagens Morgenbladet, som i sin helhet er viet samfunnsdiagnoser.

Diagnose: Filtrering

Det har foregått en kognitiv og kulturell endring i Vesten i løpet de siste 20 årene. Denne kan forklares gjennom at en forenklingslogikk er i framvekst. Erna Solberg, moderne psykoterapi og denne konkurransen har det til felles at de alle er tidstegn på denne logikken.

En etablert forståelse av samtiden er at handlinger i noen reguleres av en nettverkslogikk. Dette er et tankesett hvor mennesker, ting og institusjoners verdi regnes ut fra om de kan gi tilgang til informasjon, framskritt og tilknytning til store nettverk. Ifølge nettverkslogikken er det å kommunisere og være aktiv høyt verdsatte moralske trekk. Tankesettet er en viktig bestanddel i det moderne vesten – både blant vanlige folk, i organisasjoner og i nasjoners økonomier. Norsk Forskningsråd rangerer søknader ut fra ideen om at deltakelse i gode forskningsnettverk gir bedre resultater.

Vår tid er dermed preget av en nettverkslogikk. I samspill med utbyggingen av Internett på 90-tallet og utbredelsen av mobiltelefoner utover 2000-tallet, har denne bidratt til å skape et mer tids- og oppmerksomhetsintensivt samfunn. Men teknologien er ikke alene om å gi føringer, andre institusjoner krever også mer av hver enkelt enn før. Vi administrerer selv mange flere oppgaver i forbindelse med offentlighet og stat, samtidig som det er stadig høyere krav til kompetanse. Det moderne samfunnet har flere føringer enn tidligere. Nettverkslogikken er imidlertid ikke dominerende.

Snarere har den helt fra begynnelsen blitt fulgt hakk i hæl av det jeg kaller forenklingens logikk. Former for forenkling verdsettes i dag fordi de bidrar til å frigjøre plass eller tid, eller til at noe blir enklere, klarere, mer tilgjengelig eller gjennomførbart. Moderne mennesker omsetter forenklingens tankesett til handling gjennom å isolere seg, slå av – og fokusere.

Tankesettet er ikke nytt, men har gjennom de siste 20 årene blitt viktigere siden det er knyttet til en sentral, kognitiv begrensning hos mennesket: Sinnet har ikke kapasitet til å håndtere alle inntrykk likt. Når vi passerer en grense blir selve informasjonsmengden et problem – som krever en form for personlig, teknologisk eller kulturell filtrering.

Dette er i dag tydeligere enn tidligere, i måten Facebook filtrerer informasjon på våre vegne, i medienes lister over “3 steg til …” og “5 måter du kan …”, eller gjennom bestillingstjenester som leverer sunn mat på døra sammen med oppskriftene. Erna Solberg har ikke uten grunn valgt mottoet “forenkling og forbedring” i statsbudsjettet 2015.

Siden årtusenskiftet har det foregått en oppblomstring av meditasjon i moderne psykoterapeutisk behandling, på bekostning av bl.a. medisinsk behandling med såkalte lykkepiller. Metoder som mindfulness går ut på å øve opp fokus, stenge fortid, framtid og omverdenen ute – og bare være i det ukompliserte nået.

I både såkalt evidensbasert management (organisasjons- og prosjekthåndtering) og smidig utviklingsmetodikk (IKT) er forenkling et viktig prinsipp. Enkle målinger er viktigere enn presise, fordi førstnevnte kan gjøres hyppigere. Dermed gir de bedre styringsgrunnlag.

Samtiden vår inneholder stadig mer informasjon, flere føringer og krav enn før. Paradokset er at medienes og politikernes grep ofte medfører at det skapes mer informasjon, flere reguleringsinstanser, lover eller insentiver. Konkurranser som Tegn i tida, avgrenset til 4000 tegn, med noen få av de hundrevis av bidragene på en liste, er også et symptom på forenklingens kraft i samtida. Forenkling fungerer, på godt og vondt.

Stadig flere i Vesten velger å koble seg helt ut. Interessen for demokrati og politisk deltakelse synker, spesielt blant unge.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Idretten og skamvettet

Dialog mellom meg og Arve Hjelseth, først publisert i Sosiolognytt #2/14.

JFH: Da jeg var 28 år begynte jeg å jogge. Før dette hadde jeg ikke trent regelmessig, i ordets rette betydning, siden jeg sluttet på det lokale fotball-laget som 11-åring. Den viktigste motivasjonen for å begynne var at jeg ønsket tid og ro til å lytte på musikk. Det var ingen større refleksjon bak, ingen ambisjon. Jeg kjente få andre som likte å jogge. Vi bodde like ved Rothaugen skole i Bergen. Jeg gikk opp på tvers av Fjellveien, og løp ned langs svingene borte ved Sandviken sykehus. Det ble nok en tre-fire kilometer i nedoverbakke. I løpet av noen måneder gikk det opp for meg at  turene var for korte til at jeg fikk lyttet så mye som jeg ønsket, og jeg begynte å jogge i motsatt retning da jeg kom opp til fjellveien. Turene ble da nærmere en mil. Det var helt sikkert sunt.

Deretter ballet det på seg. Etter hvert begynte jeg å konkurrere. Høsten 2010 løp jeg Oslo maraton på 2.52. Fire minutter og fem sekunder pr. kilometer. Høsten 2011 ble jeg nummer to i Trondheim maraton (for så vidt på en dårligere tid). Dette var høsten jeg skulle levere doktorgraden på ISS i Trondheim. Og da min kollega Hendrik Spilker skrev en felles-e-post til alle på instituttet om denne bragden et par dager senere, så ble jeg bare flau. Ikke stolt. Jeg måtte faktisk sende en epost og korrigere inntrykket om at jeg var en suksessfull maratonløper. Jeg måtte bekrefte til alle kolleger at jeg faktisk hadde planer om å levere ph.d.-en iløpet av noen måneder.

Du skrev jo Trening, knefall og forfall-artikkelen i Samtiden i 2011.[1] Og jeg kunne på en måte ikke vært mer uenig da denne kom; dette var på ingen måte gyldig for meg. Jeg følte i 2011 at treningen og resultatene heller ekskluderte meg fra å være medlem av “intelligentsiaen”.

I dag har jeg nok et mer avslappet forhold til løpinga og akademia. Jeg løper fremdeles fort, og jeg skjemmes ikke over det. Jeg ser meg selv som en lidenskapelig hobbyutøver. Jeg har fått treningskompiser og gode bekjentskaper gjennom løpinga. Men det er likevel noe personlig her, noe som kiler skamvettet – jeg vil ikke at andre enn de jeg trener med skal vite hvor ofte jeg løper. Treningsmengde er fortrolig informasjon. Og spesielt vil jeg ikke at akademikere flest skal vite noe om det. Det er som om treningstiden, som for min del også er en tid for å koble av, det er som om det er noen krav til at jeg heller burde brukt tiden på å forske og skrive.

AH: I min klasse på ungdomsskolen var det – med ett eller to unntak – slik at de som tok skolen alvorlig, også drev med idrett, mens de som så på skolen som en kjedsommelig mellomstasjon på veien mot det virkelige livet, dvs. en jobb fra 16-årsalderen, stort sett ikke drev med idrett, med et visst unntak for fotball. Slik sett var det ingen grunn til at jeg skulle skape meg noen forestillinger om at mye og til dels seriøs idrettsaktivitet var forbundet med lavere klasser. Intelligentsiaen har derimot vært et sjikt som i hvert fall etter Nansen har hatt et anstrengt forhold til kroppen, altså ganske ulikt andre grupper med høy utdanning og fete jobber. Dette sjiktet – ikke bare en del akademikere i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, men også forfattere og andre kunstnere, journalister til og med en del politikere – tilpasset seg oppdaterte kostholds- og treningsråd veldig sent i forhold til andre deler av eliten. Jeg tror det har sammenheng med at de posisjoner en del akademikere og kunstnere hadde innebar en opposisjonell grunnholdning, og motstand mot statlig disiplinering. De stemte ofte til venstre, men foraktet venstresidens humørløse puritanisme.

Lommer av opposisjon finnes naturligvis fortsatt, men den har andre uttrykk. Det er mulig dette først og fremst har vært et Oslo-fenomen (i Bergen er jo for eksempel Tomas Espedal et godt eksempel på en figur som ikke akkurat gir uttrykk for å ha en sunn livsstil), men tendensen synes klar for meg: Å synliggjøre treningsiver, til og med med dyrt og avansert utstyr, er blitt en vanlig selvpresentasjon også for intelligentsiaen. Stølheten er den nye fyllesyken, som Aslak Nore skrev. Disse folka må altså gjerne trene for min del, men å knytte sin egen identitet så sterkt til trening og friluftsliv, som jeg alltid har sett på som et mer eller mindre nødvendig onde, virker på meg merkelig servilt overfor statlig paternalistiske råd om å tyne mest mulig sunnhet ut av så mange leveår som mulig.

Min egen befatning med idretten er forsåvidt beskrevet i den artikkelen du nevner, jeg kan legge til at bortsett fra noen år med fotballen var friidrettskarrieren min ganske kort, jeg satset egentlig bare fra jeg var 14 til jeg var 16, etter det var det mosjonsløp basert på lett mangelfull trening som gjaldt. Jeg trente alt for lite om vinteren. Jeg husker de første terrengløpene det året jeg fylte 15, jeg havnet meningsløst langt etter de beste, etter å ha vært overlegen året før. Men så så jeg meg ut et løp i september samme år, på den for min årsklasse utradisjonelle distansen 3000 meter, og bestemte meg for å prøve å slå den eksisterende kretsrekorden. I en periode på omtrent fire måneder trente jeg systematisk for å klare dette, og jeg slo såvidt alle dem som hadde knust meg i terrengløpene på våren, og slo rekorden med over et halvt minutts margin. Denne treningen hadde jeg ingen glede av, ut over at timene var virkemidler på veien mot målet. De første fire ukene etter at jeg slo rekorden, trente jeg nesten ingenting. Målet var nådd.

I dag trener jeg relativt regelmessig for å kunne eldes med litt mindre uverdighet enn jeg ellers ville gjort. Jeg har absolutt ingen glede av det, bortsett fra som virkemiddel til å nå dette ikke spesielt høyverdige mål. Å skulle legge ut på sosiale medier om dagens økt på 3T, eller om en sjelden søndagsskitur i marka, forekommer meg absurd. At muskelmasse og O2-opptak skulle være med på å definere hvem jeg er som akademiker er like utenkelig og dessuten skremmende. Du vil nok oppleve at det å fortelle om dine treningsmengder i økende grad – også i ditt eget sjikt – blir møtt med beundring heller enn med likegyldighet.

JFH: Det kan godt hende at du har rett i dette. Jeg tror likevel at de perspektivene du legger til grunn; at trening (og selvpresentasjon assosiert med trening) kan sees på som noe man gjør fordi man får tilbakemeldinger og en slags status, eller fordi man ønsker et slags medlemsskap i en gitt sosial gruppe, eller noe som man servilt gjør fordi staten (hvem nå enn staten er i dette tilfellet) ønsker det og tjener på det, står ganske langt unna det akademikerne som trener mye selv tenker. Det er ikke dermed gitt at slike perspektiver ikke har forklaringskraft, men jeg tror likevel virkeligheten er langt mer sammensatt.

Fortsett å lese Idretten og skamvettet

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •