For tiden skriver jeg hovedoppgave i sosiologi hovedfag. Her publiserer jeg prosjektskissa mi, som ble revidert siste gang i september i fjor. Denne posten inneholder problemstillingen. Hele prosjektskissa kan leses i PDF-format.
Åndsverksloven av 1961 sier noe om hvem som har opphavsrett til åndsverk, altså hvem som har rett til å tjene penger på åndsverk. Bakgrunnen for den, er at opphavsmenn skal sikres et økonomisk grunnlag for å utvikle et åndsverk. Det er bred enighet om at dette er nødvendig for å stimulere og gjøre mulig kulturproduksjon. Men den sier også noe om samfunnets nytte av åndsverkene, og oppgir en tidsavgrensing på hvor lenge opphavsretten gjelder, generelt 70 år etter opphavsmannens død. Etter denne fristen kan altså tredjepartsaktører selge eller utgi åndsverk fritt om de vil det. Åndsverksloven sier også noe om rimelig bruk av åndsverkene. Den vanlige forbruker har i dag lov til å låne både bøker, filmer og CD-er av venner og kjente. Disse kan også kopieres disse til videre privat bruk (§12). Dette blir altså forstått som bruk av åndsverk innenfor rimelighetens grenser, og sikrer i et samfunnsperspektiv at nåtidens kultur har bedre sjanser til å bli bevart for ettertiden.
Den digitale teknologien har åpnet opp for muligheten til å reprodusere digitale objekter som eksakte kopier i et ubegrenset antall. Slike kopier kan så distribueres digitalt i stor skala, blant annet på Internett, men også i mindre skala ved hjelp av for eksempel private CD-brennere eller andre bærbare lagringsenheter. Dette blir gjort i stor grad, og er ikke lenger bare et sjeldent fenomen blant datanerder. Kjente filmer kan enkelt lastes ned fra Internett før de kommer på kino, og musikkutgivelser blir lekket ut på nettet før de kommer i butikken. En måte å skaffe filmer og musikk på, er å søke med søkemotorene på nettsteder som http://www.ircspy.com/ og http://www.packetnews.com/. Disse stedene gir så informasjon om hvor og hvordan man kan laste ned blant annet filmer og musikk. Disse søkesidene ligger i USA, og er ikke ulovlige etter den nasjonale lovgivningen, siden de i seg selv ikke distribuerer opphavsverk. Disse viser informasjon om hvor disse verkene er tilgjengelige, nemlig på desentraliserte (ro)boter hjemme hos privatpersoner på forskjellige steder i verden, og informasjon som denne blir beskyttet av the first amendment i USA. En enda enklere måte å dele filer på, er å installere en peer-to-peer-klient, som søker i brukernes utvalgte datafiler, og deler disse etter tur. Eksempel på slike klienter er Emule, Direct Connect og WinMX, disse er gratis å laste ned. Kjennetegnet for disse er at de kommuniserer helt uten sentrale servere, men brukerne kan lese og laste ned filer fra hverandres harddisker.
De største aktørene i musikk– og filmbransjen oppfatter naturlig nok dette som en alvorlig trussel mot sin egen næring. De små aktørene på sin side, merker ikke like mye til det, siden tendensen naturlig nok er at desto mer kjent en CD eller en film er, desto mer kopieres den. MPA (Motion Picture Association) og RIA (Recording Industry Association) har satt i gang tiltak på offentlig plan, gjennom å påvirke politikere og nasjoner til å vedta lover som i større grad beskytter rettighetshaverne. I USA har RIA allerede fått vedtatt lover som kriminaliserer bruken av programmer deleprogrammer som de jeg nevnte ovenfor. I begynnelsen av september 2003 anmeldte de over 260 brukere i forskjellige deler av USA. I Europa foregår dette gjennom European Union Copyright Directive (EUCD), som Norge er forpliktet til å innføre gjennom vårt medlemsskap i E�?S. I Norge er et forslag til revidering av åndsverksloven lagt ut til høring (Kirke– og kulturdepartementet 2003). I tillegg finnes det tiltak på det private plan, private avtaler om å innføre kopibeskyttelser på CD-er allerede innført hos de store plateselskapene i Norge.
IFPI Norge er en organisasjon som taler for kopibeskyttelse av CD-ene. Et av hovedargumentene for innføringen av dette, er at den private kopieringen fører til svekket salg, og at mottiltak må iverksettes for å beskytte rettighetsinnehaverne. Disse kopibeskyttelsene fungerer imidlertid ikke helt optimalt , og Elektronisk Forpost Norge har for eksempel vist at de noen ganger kan fungere som avspillingsbeskyttelser, ikke kopibeskyttelser, og at disse altså på sin side setter sterke begrensinger på folks rettigheter når det gjelder håndtering av medieobjekter man har kjøpt seg.
Microsoft, det ledende selskapet for software i verden i dag, holder på sin side å utvikle sin egen teknologi for digital kopibeskyttelse, som er litt mer komplisert. De kaller denne Unified Digital Rights Management (uDRM) (Rosenblatt, Trippe & Mooney 2002:165–6) Denne er allerede implementert i mange Windows-programmer, men vil bli mer effektiv fra og med neste versjon av Windows, gjennom noe Microsoft kaller Next Generation Secure Computing Base (NGSCB). Denne vil implementeres i neste versjon av Microsofts operativsystem, som vil komme i starten av 2005. Dette operativsystemet vil virke i samspill med de ledende prosessorfabrikantene Intel og AMD, og vil virke som en kontrollerende datamaskin i datamaskinen. Denne vil så ta seg av DRM, styre godkjennelser og filtillatelser, og sørge for å hindre alle opphavsrettsbeskyttede filer (musikk, filmer, bøker, bilder, dokumenter) og programmer i å ikke kjøre på ikke-godkjent avspillingsutstyr (Hannemyr 2003).
Elektronisk Forpost Norge (EFN) er en norsk forbrukerrettsorganisasjon som mener at endringene som bransjeorganisasjonene til musikk og film søker, for det første vil gjøre forholdene til vanlige forbrukere mye dårligere. En privatperson som har kjøpt et åndsverk har i dag full råderett til å velge hvordan man vil bruke det. Hvis man vil kopiere en CD man har kjøpt til et annet digitalt lydformat, for eksempel mp3, eller ogg/vorbis , er man fri til å gjøre det, for så å spille av disse filene på en hvilken som helst avspiller. EFN hevder at dette ikke vil bli mulig hvis bransjen, i samråd med Microsoft, får gjennomført det de ønsker. Et kjerneargument hos EFN er at åndsverk ikke skal måtte knyttes til spesifikke, private (tredjeparts-)løsninger for å kunne benyttes.
Det har vært problemer med overgangen til kopibeskyttede CD-er, og EFN har kritisert løsningen for å slettes ikke være en kopibeskyttelse, men en avspillingsbeskyttelse, som har sikret at kun visse typer godkjente avspillere kan benyttes. Dette, mener EFN, er begynnelsen på å knytte avspillingen til spesifikke merker og typer avspillere, godkjent av bransjen. Hvis en slik infrastruktur får rotfeste, kan norske åndsverkslov egentlig si hva som helst, det vil uansett ikke være mulig å verken kopiere ting til eget bruk eller velge avspillingsverktøy selv. Nasjonalt lovverk til stilles på sidelinjen, og mediekonsernene vil selv bestemme hvordan innholdet vil benyttes.
I tillegg finnes det en tredje stor aktør, nemlig artistene og de som lever av å produsere åndsverk. Hos en artist som for eksempel Bertine Zetlitz er det selskapet som forvalter rettighetene til musikken, og som dermed har tatt avgjørelsen om å kopisikre hennes nye plate. Hun er ikke tjent med at folk kopierer musikken hennes privat, i stedet for å kjøpe sin egen utgave. På tross av dette, er det heller ikke sikkert at hun som artist er tjent med at det legges kopisperrer på musikken, som i stedet forhindrer publikum å spille av og bruke verket hennes i bilen eller på den bærbare mp3-spilleren. Hvis bruk av et produkt vanskeliggjøres, vil en forbruker bli fristet til å handle plate fra samme artist neste gang? Jeg vil også se på problemet fra utøvende artister fra et annet ståsted, kan det være som Lawrence Lessig foreslår i The future of ideas, at mange teknologiske og lovmessige sperrer kan virke kreativitetshemmende på utøvere (Lessig 2001)? Samtidsmusikk og utviklingen av denne har for eksempel alltid blitt til i skjæringspunktet mellom de teknologiske mulighetene (slik som instrumenter/forsterkere/ og kvaliteten på opptaksutstyr), og den tidligere epokemessige stil. Ved hjelp av digitaliseringen har nye musikksjangre oppstått, aldri før har det vært så lett å blande musikk og bilder, sette sammen sitt eget genuine uttrykk gjennom å blande artister man liker, gjøre om, legge på en ekstra rytme, eller låne melodisnutter. Disse sjangrene vil potensielt kunne bli forbudt etter lovendringen, eller vanskeligere å utøve.
Jeg har her tegnet et bilde med hovedsakelig tre typer aktører, som inngår i en verdikonflikt og en interessekonflikt. Jeg vil presentere aktørene og de forskjellige argumentene i denne debatten, og analysere måten argumentene rettferdiggjøres på. Mitt hovedproblem blir da hvordan motstridende argumentasjon kan møtes ut fra så vidt forskjellige ståsted, og hvordan denne kommer til uttrykk i debatten og til slutt fører til endringer i lover og det teknologiske rammeverket.
Ingen kommentarer