Strategier: Ordvalg og bredde

I en diskusjon på EFN-listen etter artikkelen I fokus: DRM ble begrepet disiplineringsstrategi kritisert. Hva betyr begrepene man benytter i debatter for oss, og hva betyr de for de vi søker å nå?

I dette blogg-innlegget vil jeg fremme to argumenter. For det første at disiplineringsstrategi er et mer presist ordvalg enn kontrollstrategi for å beskrive mange av rettighetshavernes strategier i kampen om DRM og demokrati. Og for det andre at det uansett ikke er nyansene mellom disse begrepene som er det viktigste, det viktigste at man som EFN-er ikke ekskluderer potensielle medlemmer for å ri sine vante kjepphester.

Gjennom sine virkeår har EFN brukt ulike strategier for å fremme sine synspunkter. Medlemmene har skrevet og levert høringsuttalelser til lovutkast, engasjert seg i medier gjennom å skrive kronikker og artikler og bedrive opplysende arbeid av journalister. EFN har óg sendt ut pressemeldinger når det har kommet opp aktuelle saker, reist rundt og møtt unge databrukere på f.eks. The Gathering, og arrangert seminar for stortinget (i samarbeid med partiet Venstre) hvor både rettighetshavere og andre ble invitert.

Disiplinering eller kontroll?

En ting disse strategiene i hvert fall ikke kan kalles, er disiplineringsstrategier. �? disiplinere forutsetter et ovenfra-og-ned-perspektiv, at den som disiplinerer har en naturlig myndighet til å utøve autoritet ovenfor den eller de som blir disiplinert. EFN har hatt, for det meste, en demokratiserende profil og målsetning, og det var også dette som først gjorde at jeg fant organisasjonen interessant.

Strategiene til EFN kan imidlertid kalles kontrollstrategier, fordi de utvilsomt har blitt lansert for å få økt kontroll og makt over informasjonsflyten rundt de sakene og det fokuset som EFN mener er viktig. Men det er en vesentlig forskjell på EFNs strategier og på mange av rettighetshavernes strategier.

Rettighetshaverne har hatt mange strategier for å skaffe seg kontroll over markedet etter støkket de fikk i 1999. I I fokus: DRM konsentrerte jeg meg om DRM-strategiene og lovendringsstrategiene, slik disse blir implementert i Norge av Kultur- og Kirkedepartementet, etter deres eget sigende pga. EUCD.

Man kan uttale seg om strategi og handling fra mange plan. Men det planet som er interessant for samfunnsvitere er hvordan aktører legitimerer sine planer og handlinger. I hovedoppgaven min analyserte jeg hvordan blant andre rettighetshaverne og de andre høringsinstansene legitimerte sine argumenter ovenfor Kultur- og kirkedepartementets lovutkast til ny åndsverkslov. Denne legitimeringen av argumenter er viktig, for den åpner opp for at partene i en debatt faktisk har noe til felles uansett hvor uenig man må synes å være; nemlig innsikten at man har mulighet for å påvirke motparten med argumenter. Dette muliggjør en endring, man argumenterer fordi man tror det nytter.

Legitimeringen blir da det det avgjørende punktet hvor man kan påvvise forskjeller på strategiene for EFN og flere av rettighetshaverne. La meg ta noen eksempler fra høringsuttalelsene et utvalg rettighetsorganisasjoner[1]. Legitimeringen til disse følger gjerne en typisk patriarkalsk legitimeringen. Organisasjonene MPA og IFPI Norge følger en typisk straffelogikk, hvor strengere straffer blir et av virkemidlene de argumenterer for. Men de legitimerer ikke disse straffene i seg selv, hvorfor nettopp straffelogikken skal fungere, annet enn at de underforstått skal «motivere» forbrukere til å avstå fra visse typer handlinger. Kopinor skriver at loven vil eller bør ha en «oppdragende effekt», mens Norsk Videogramforening omtaler forbrukere som misbrukere, og at DRM er nødvendig for å begrense massekopieringen.

I språket til mange av rettighetshaverorganisasjonene ligger dermed det tydelig og uttalt at de er ute etter å disiplinere motparten. I EFN-s høringsuttalelsene finner vi en helt annen type legitimering. EFN argumenterer mot lovskjerping, og legitimerer dette ut fra at det blant annet er til allmennhetens beste, at folks demokratiske rettigheter blir truet, og at de store beriker seg på de smås bekostning. Videre legitimerer EFN sine argumenter gjennom f.eks. at det er et uttalt mål for IT-politikken om å redusere de «digitale skiller» i samfunnet, at kopisperrer begrenser den lovlige utnyttelsen av verkene. Og selvfølgelig at kulturivaretakelse og sikkerhet kan bli truet hvis rettighetshaverorganisasjonene får det som de vil. EFNs legitimering følger ikke en patriarkalsk logikk, men heller en slags «til alles beste»-logikk, en logikk som er til det beste for allmennheten.

Kontrollstrategier er et begrep som blant annet famner om disiplineringsstrategier, slik vi ser dem utøvd av foresatte ovenfar barn, og forsøkt utøvd av rettighetshaverne i forhold til forbrukerne. Kontrollstrategier er imidlertid et bredere begrep, f.eks. utøver staten kontrollstrategier for å regulere det offentlige rom på mange måter. Og jeg tror at det er lurt av EFN å benytte begreper som åpner for at det er et markant skille mellom EFN og rettighetshaverne.

Derfor er det gjerne heller ikke fruktbart å benytte begrep som f.eks. piratkopiering. Hvis EFN-ere benytter samme språk som rettighetshaverne, kan det være slik mange som egentlig er enige i EFNs målsetninger og ideologi lett kan miste interessen. Det bør derfor ikke være EFNs mål å dømme handlinger som foregår i det private, enten det er ulovlig fildeling, lysende mobiler på kino, pornosurfing, eller hva det måtte være vi ikke liker. Dette fordi det er lite frukbart, man kommer ikke langt med å moralisere og spille bedreviter.

For samfunnsvitere er det viktig å bruke begrep som er presise, og som aktørene som blir beskrevet ikke er fremmede for. Det er ikke sikkert at nyansene i ordvalg spiller særlig stor rolle for vanlige folk, og om man snakker om kontroll eller disiplinering blir det gjerne oppfattet fra konteksten hva som foregår.

Hva nå

EFN har gjort mye, og har kommet langt. Men er det mulig å nå ut til enda flere? Hvis NRK-reportasjen om Napster.no er representativ for hvordan Dagsrevyen konstruerer og setter sammen nyheter, er i hvert fall ikke nyhetene på NRK et sannsynlig verktøy for å spre det glade budskap.

Dermed blir det enda mer opp til EFN-erne selv. �? fortsette å engasjere oss selv og andre i debatt om de tingene vi synes er viktige er vårt beste virkemiddel. Jeg vil likevel advare de på EFN-listen som prater det samme maskuline disiplineringsspråket som mange rettighetshavere. Enten det dreier som om mobiltelefonjammere eller kollektiv fordømming av grupper ved å stigmatisere dem og kalle dem pirater, er det viktig å huske at slike ting oppfattes og fortolkes av folk som ikke er medlemmer.

Frank Zappa uttalte følgende sitat (skjønt jeg tviler på at det opprinnelig var hans eget):


A mind is like a parachute.
It doesn’t work if it’s not open.

Kanskje litt ut av kontekst, men en fin illustrasjon til poenget mitt: Jeg tror at EFN-medlemmene som utøver en open-mindedness vil nå ut enda lenger enn de som bruker energi på å redefinere og begrense andre menneskers erfaringer med f.eks DRM . Alle vi på EFN-lista har erfaringer og meninger om bransjens strategier, og alle vi tillegger ulike «viktigheter». Når vi møter mennesker i dialog om disse tingene, er det derfor sentralt at vi er er åpen for at også andres erfaringer med disse strategiene er riktige – og viktige.

[1] Fra analysekapitlet i hovedoppgaven min, side 90-96. http://www.ub.uib.no/elpub/2005/h/710001/

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *