‘Mp3-loven’: Om forskertid vs. journalisttid

Det tok tabloidmediene noen få timer å prosessere, forvrenge og publisere informasjonen fra emnet jeg har jobbet med de to siste årene. Mens tabloidjournalistene skrev sine første reportasjer om det som skulle bli kjent som mp3-loven, ventet jeg tålmodig på et svar fra Gisle Hannemyr om hans tolkning av loven.

Først når jeg fikk dette svaret begynte jeg å skrive på en liten notis for hw.no, som i seg selv bare ble en liten oversikt over hva kritikere i hadde sagt i de største mediene. Før den kunne bli publisert lørdag formiddag hadde Magnus Blaker fått publisert sin kommentar til loven, og dermed gikk min notis ut.

I dagene som fulgte gjorde jeg flere forsøk på å henge med og få en oversikt over det som ble publisert, og ev. forsøke å bidra med noe selv. Men jeg fant raskt ut at jeg ikke kunne måle meg med journalistene når det gjelder å skrive fort. Det meste som kom fram rundt loven ble forenklet, men var jo likevel stort sett riktig.

Det jeg eventuelt kunne tilføyet var en plausibel forklaring på nettopp hvorfor denne lovendringen er formulert som den er. Og hvem er vel interessert i det, når det tydeligvis er mer enn nok for folk å få formidlet hvordan denne loven kommer til å bli?

Det tabloide perspektivets muligheter: endre lovendringen

Det kortsiktige, tabloide perspektivet som har blitt presentert rundt denne saken er likevel nyttig på flere måter. For det første har det vekket motstand fra mange CD-forbrukere, som er forbannet fordi det blir forbudt å kopiere den DRM-beskyttede musikken til MP3-spillere, som mange i dag bruker. For det andre har det vekket opp mange aktivister og politiske aktører.

Det er planlagt en tverrpolitisk kampanje hvor alle ungdomspartiene går sammen for å gi enten kultur- og kirkeministeren eller en representant for stortinget/kulturkomiteen en mp3-spiller. Dette er et tegn på at konflikten om bruksrettigheter er mer en generasjonskonflikt enn en politisk konflikt; den eldre generasjonen politikere har ikke nok erfaring med teknologien bak bærbare avspillere til å ta fornuftige avgjørelser. Dette tror jeg er en god kampanje, som understreker hvordan det er viktig å ha levde erfaringer og en riktig forståelse av emnene man vedtar som politiker. Dette er et budskap som de tabloide mediene klarer å formidle.

Og videre, når kritikken fra den yngre generasjonen kommer fram, ser de andre partiene på stortinget sitt snitt til å votere i mot lovforslaget. Den omtrent tverrpolitiske enigheten fra alle andre enn Kultur- og kirkedepartementet og diverse rettighetsorganisasjoner (fortrinnsvis IFPI og Tono) i denne saken er meget interessant, og foreslår at Norge faktisk kan få gjort et unntak til det sentrale punktet om lovbeskyttelse av DRM-materiale. Det fins likevel krefter som kan klare å rote det hele til.

Å rote seg vekk

Ungdom Mot EUs Hedda Haakestad foreslår at det er på tide å teste ut veto-retten Norge har i forhold til EØS.

Dessverre blir et sånt forslag straks foreslått nedstemt av den gammelmodige Unge-Høyre-lederen Torbjørn Røe Isaksen. Han foreslår at i stedet for å prøve å endre på det som ligger til grunn for folks rammebetingelser, lov- og avtale-verk, bør heller motstanden mot loven utøves av enkeltmennesker gjennom abstrakte ideer som «kundemakt».

Røe Isaksens utspill bidrar i kjent høyrestil til å vri fokuset vekk fra de egentlige politiske beslutningsprosessene som ligger bak samfunnsendringer, og over til høyreidealene om at enkeltindivider likevel kan være med å påvirke – gjennom f.eks. boikotter og andre blaff som bare de mest interesserte vil slutte seg opp om.

Dette viser tabloidmedienes og kjendispolitikernes begrensninger. Gjennom at kjendispolitikere uttaler seg om saker de ikke har peiling på (i Røe Isaksens tilfelle politikk), tilsløres bakgrunnen for lovendringene, og de gamle skillelinjene mellom rød og blå blir dratt opp som gjerder som kan hindre den tverrpolitiske ungdomsparti-alliansen til å splittes før den i det hele tatt blir satt i verk.

En mager trøst

I mens trøster jeg meg med at selv om jeg ikke klarte å henge med i de turbulente dagene når denne saken var i mediesirkusets kjerne, så kan det lønne seg å bruke litt forskertid før man uttaler seg om lovendringen i medier. Oppgaven min foreslår at bakgrunnen til disse lovendringene ikke bare skyldes EUCD, men går helt tilbake til TRIPS-avtalen. Essensen er at TRIPS bl.a. lovbeskytter åndsverk som gir profitt foran andre typer åndsverk. TRIPS-avtalen ble innlemmet i det norske lovverket gjennom opprettelsen av WTO, som Norge automatisk ble medlem av i 1994.

Dette vil de aller fleste journalister aldri innse, fordi de er for opptatt av å skrive mens liket er varmt, som Øystein Sunde sang. Forskjellen på journalister og Røe Isaksen blir da at sistnevnte ikke ønsker at folk skal ha kontroll selv.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

4 kommentarer om “‘Mp3-loven’: Om forskertid vs. journalisttid”

  1. Nei, hele forslaget suger…oldisene hakke snøring på hva de vedtar, så ødelegger de muligheten til å bruke den fineste oppfinnelsen siden walkman, bare fordi de har valgt å høre på lobbyistene fra en stadig mer pengesterkt, eksluderende og kommersiell musikkbransje. Fri flyt av musikk sier jeg, vi kjøper jo musikken uansett og allikevel om den viser seg å være verdt penga! Dessuten, mp3 spillere hakker ikke og veier ittno…hvor er alle joggerne og idrettsfantastene i denne debatten? Nei…vi får høre på radio istedet da kanskje og all den kommersielle driten som spilles der? Så blir musikksmaken sentralstyrt også. Nåvel…jeg kommer til å bruke mp3 uansett hva de vedtar, og jeg er musiker og musikklærer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *