Misforstått lovgivning

I dag er det åpen høring om ny åndsverkslov. Mye tyder på at forslaget vil gå igjennom uendret i Stortinget. Denne kronikken stod publisert i dagens papirutgave av Klassekampen.

Det er likevel verdt å merke seg at ingen fremhever loven som et godt verktøy for å håndtere de problemstillinger den skal håndtere, nemlig de opphavsrettslige utfordringene som digital teknologi bringer med seg. Mange artister har uttalt seg negativt, mindre plateselskap har lite til overs for loven, uavhengige platebutikker er ikke positive og den jevne forbruker forstår ikke vitsen. Hvorfor blir da loven vedtatt likevel?


Kultur- og kirkedepartementets egen Yngve Slettholm er en av de som har gått ut og forsvart lovgivningen i flere aviser. Slettholm har trukket fram European Copyright Directive (EUCD) som hovedbakgrunnen for lovendringen. EUCD har som utgangspunkt å beskytte rettighetshavernes interesser mot utfordringene i den digitale hverdagen, med fildeling og tilnærmet perfekte kopier. Måten dette gjøres på er at tekniske avspillings- og kopisperrer (DRM) blir koblet sammen slik at det blir straffbart å bryte dem ved for eksempel å overføre låtene til et annet medium.

Dette betyr at det ikke vil være lov å overføre kopisperrede plater til mp3-spillere. Siden rettighetshaverne selv kan definere hvordan slike sperrer utformes eller om de skal implementeres, gis rettighetshaverne anledning til å selv regulere opphavsretten på et område som før var regulert av åndsverksloven. Om lovforslaget blir vedtatt, vil dermed balansen mellom opphavsperson og allmennheten for øvrig bli forrykket til fordel for førstnevnte.

I Norge mangler det i dag politisk vilje til å legge ned et veto mot EUCD. Men et veto ville i dagens situasjon egentlig vært det mest fornuftige. Det opphavsrettslige feltet kommer til å bli utsatt for flere inngjerdingsforsøk i årene framover. Disse forsøkene kommer til å rette seg i mot å skjerpe lovverk – gjennom overnasjonale organer som EU, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Den internasjonale patentavtalen (Trips) – slik at det blir vanskelig for lokale aktivister å yte den sentrale motstanden som trengs. Og – som en merknad til alle EU-tilhengere – alle EU-land må også innføre de omstridte punktene i sin lovgivning, og disse har heller ikke en vetorett.

Lignende eksempler hvor balansen mellom brukere og rettighetshavere blir endret til fordel for rettighetshaverne, er EU-direktivet om patent på programvare, som nylig gikk gjennom hos presidentskapet i EU – på tross av stor motstand fra mange organisasjoner og nasjoner, og uten at noen tok seg bryet med å sjekke om kvalifisert flertall fra medlemslandene. Å ha prøvd ut hvordan vetoretten fungerer, ville vært av betydning til for eksempel patentdirektivet kommer til Norge.

Her hjemme har vi dessuten regjeringens nylige forslag om å styrke frøselskapene sine rettigheter på bekostning av bøndene gjennom en ny lov om planteforedlerrett. Denne loven innebærer blant annet at bøndene mister retten til å bruke sitt eget formeringsmateriale – frø, settepoteter eller stiklinger, uten tillatelse fra, og avgift til, planteforedleren som eier rettighetene til sorten.

Lover og direktiver er en ting – den sosiale virkeligheten er noe annet. På tross av at EUCD nå er innført i mange europeiske land, ser fildelingen ut til å øke totalt sett i Europa. Hvis fildeling er så vanlig blant nettbrukere som den nyeste statistikken foreslår, vil det faktisk si at flesteparten av nettbrukerne deler filer. Det er på det rene at svært mange av disse filene er opphavsrettslig beskyttet.

Det har vært forsket lite på fildelernes rolle i denne konflikten annet enn rene statistiske analyser av datatrafikk. Det lille som er gjort har tatt utgangspunkt i at fildelerne opptrer i en slags «gavekultur», hvor opphavsrettsbeskyttede verk betraktes som gaver som lett kan gis bort. Dette medfører et inntektstap for de største rettighetshaverne, fordi det er de mest kommersielle utgivelsene som blir mest delt på fildelingsnettverkene.

Likevel har fildelingsnettverkene kommet for å bli. Når neste generasjons fildelingsprotokoller kommer, vil filoverføring foregå kryptert, og det vil ikke være mulig å finne ut hva folk laster ned – verken for pågående plateselskaper eller politimyndigheter med mye ressurser.

Lovbeskyttelsen av kopisperrer i den nye åndsverksloven er derfor problematisk da den kriminaliserer handlinger som egentlig til nå har vært lovlige. Dette inkluderer for eksempel privat kopiering og ivaretakelse av fonogram og andre populærkulturelle opphavsverk, men også utvikling av fri programvare og avspillere som ikke er bundet til Microsoft eller Apple. Samtidig gjør lovbeskyttelsen ingenting for å håndtere det problemet den er ment å løse – nemlig sikre artister og rettighetshavere mot fildeling.

Salgstallene til digitale produkter har vist at hvis folk får et valg, vil de velge økt fleksibilitet framfor sterkere begrensninger. Dette har ikke Kultur- og kirkedepartementet klart å reflektere i den nye åndsverksloven. Spørsmålet blir da ikke i hvor stor grad lovgivningen møter rettighetshavernes interesser, men heller i hvor stor grad lovgivningen kommer til å fjerne seg fra virkeligheten; nemlig hvordan fildelere og andre PC-brukere faktisk har brukt, og etter all sannsynlighet kommer til å fortsette å bruke, PC-er og fildelingsnettverk. Det skal mer til enn en lovendring og litt DRM for å endre handlingsmønsteret til en hel vestlig generasjon oppflasket på at de er frie og handlende subjekter.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

En kommentar om “Misforstått lovgivning”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *