jafro.org

I dag skal jeg skrive litt om vestlig kjærlighet og forelskelse, siden temaet har opptatt meg litt i det siste. Mye er sagt om dette temaet, og mye vil nok fremdeles bli sagt. Jeg skal presentere en kjærlighetsmodell, altså en modell over måter å forstå kjærlighet på. En modell vil selvsagt aldri ligne helt på virkeligheten, den er kun en representasjon. Alle modeller har som regel unntak også.

Siden jeg var ungdom har jeg operert med to ulike følelser, eller “kjærligheter”, nemlig forelskelsen og en mer generell type kjærlighet. Den første er selvsagt bare den varme flyktige følelsen man lærer å kjenne bare noen få ganger i løpet av et liv, og den andre brukte jeg til alt mulig rart, om partnere, venner og familie. Disse grunne tankene kommer man ikke langt med i dag, og når jeg tenker meg om er det selvsagt en helt annen hengivenhet og kjærlighet jeg føler for Maren enn for familien.

Siden sist jeg funderte på denne tematikken, har ting som Internett og WikiPedia kommet til. Jeg søkte litt, og fant en modell av Robert Sternberg, som beskriver sju ulike “kjærligheter”. Alle typene kjærlighet i Sternbergs liste er karakterisert ut fra begrepene intimitet, lidenskap og forpliktelse:

I de tre øverste typene kjærlighet er bare en av elementene oppfylt. Intimitet, eller næhet, blir av Sternberg forklart som langvarige sosiale interaksjoner, slik at man er godt kjent og trygg på hverandre.

Man i følge modellen gjerne elske venner man har et nært forhold til, men man har ikke et følelsesmessig lidenskapelig forhold, og man har heller ingen bindende, varige forpliktelser, som barn, lån m.m. Forelskelsesfølelsen blir karakterisert som lidenskapelig, uten at man trenger et nært forhold til personen man er forelsket i, og man deler selvsagt heller ingen forpliktelser med denne. Det Sternberg kaller tom kjærlighet, er forholdet som kun består av forpliktelser, kanskje kan proforma-ekteskap passe her?

Så kommer forholdene hvor to av de tre komponentene er tilstede. Romantisk forelskelse blir da forstått som en forelskelse hvor det også forekommer nærhet og intimitet, men (ennå?) ingen forpliktelser. Hvis lidenskapen mangler, kaller Sternberg det et fornuftsforhold, mens det kalles naiv kjærlighet hvis man hopper ut i det og deler både lidenskap og forpliktelser uten å være ordentlig kjent.

Den siste typen, perfekt kjærlighet, kjennetegnes da av at forholdet kan karakteriseres av alle tre begrepene, samtidig. I følge Sternberg skjer dette sjeldent, og hvis det i det hele tatt skjer er det visstnok vanskelig å få det til å vare. Sternberg selv er visstnok i sitt tredje ekteskap.

Jeg synes denne modellen er interessesant, for selv om den er litt tørr og tam, gir den noen interessante begrep som man kan diskutere og forstå sin egen virkelighet ut fra. Og det er fint. Er det noen som har alle tre, nå?

Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/Triangular theory of love
http://en.wikipedia.org/wiki/Love
http://en.wikipedia.org/wiki/Robert Sternberg

Jeg satt på toget i går mellom Bergen og Bø, og jeg jobbet med prosjektskissen til Ph.D-søknaden på sosiologisk institutt i Bergen. Det har vært vanskelig å finne tid til dette arbeidet, mest fordi jeg har holdt på å tjene til livets brød ved å jobbe med tester og artikkelskriving for Hardware.no. Jeg har alltid vært en nerd, i hvert fall siden jeg var en 13-14 år. Men det finnes faktisk en grense for dette også, og når jeg har brukt 8 timer foran hjemme-PC-en til jobbing, frister det ikke å sette seg ned på kveldstid for å jobbe med en så stor omfattende ting som prosjektskissa. Det blir på en måte umulig.

Noen har jo også merket seg, og påpekt, hvordan denne hjemmesiden har forfalt, ingen nye bilder på et halvt år, den “private” siden fullstendig uten funksjon siden oktober – og andre feil. Slike ting er på en måte uutholdelige, men jeg har tålt det.

Vel, tilbake på toget, plutselig slo det meg hvordan ting var snudd på hodet i forhold til for ett år siden. I november 2004 skrev jeg min tredje Hw-test, om tre optiske mus. Men den måtte vente når jeg kom inn i raptusen som kulminerte med at jeg leverte hovedoppgaven min. Ingenting kunne forstyrre innspurten her. Nå har det altså vært motsatt, sosiologien og akademien har måttet vente. Jeg har jo visst det lenge, jeg trodde nesten jeg hadde mistet grepet på sosiologisk teori, Boltanski og Thevenot, og hvordan det digitale _egentlig_ forandrer verden, før jeg fant roen på det gode gammeldagse toget. Det gikk bra med skrivingen på toget, jeg fikk nye idéer og jeg fikk dem nedskrevet. Plutselig hang alt sammen, et lysende vakkert øyeblikk like etter Nesbyen. Og jeg så at jeg skal få tid til alt igjen, hjemmesiden, akademien, jobbingen, band, kjæreste og alt sammen.

Jeg trengte bare litt tid til å lære denne nye balansen min. Jeg tror jeg forstår den nå. Ingenting er galt med det. Vi har alle lov å ta pauser iblant. Tilfreds igjen. Og gratulerer med ny kategori på bloggen.