I dag skal jeg skrive litt om vestlig kjærlighet og forelskelse, siden temaet har opptatt meg litt i det siste. Mye er sagt om dette temaet, og mye vil nok fremdeles bli sagt. Jeg skal presentere en kjærlighetsmodell, altså en modell over måter å forstå kjærlighet på. En modell vil selvsagt aldri ligne helt på virkeligheten, den er kun en representasjon. Alle modeller har som regel unntak også.
Siden jeg var ungdom har jeg operert med to ulike følelser, eller “kjærligheter”, nemlig forelskelsen og en mer generell type kjærlighet. Den første er selvsagt bare den varme flyktige følelsen man lærer å kjenne bare noen få ganger i løpet av et liv, og den andre brukte jeg til alt mulig rart, om partnere, venner og familie. Disse grunne tankene kommer man ikke langt med i dag, og når jeg tenker meg om er det selvsagt en helt annen hengivenhet og kjærlighet jeg føler for Maren enn for familien.
Siden sist jeg funderte på denne tematikken, har ting som Internett og WikiPedia kommet til. Jeg søkte litt, og fant en modell av Robert Sternberg, som beskriver sju ulike “kjærligheter”. Alle typene kjærlighet i Sternbergs liste er karakterisert ut fra begrepene intimitet, lidenskap og forpliktelse:
|
I de tre øverste typene kjærlighet er bare en av elementene oppfylt. Intimitet, eller næhet, blir av Sternberg forklart som langvarige sosiale interaksjoner, slik at man er godt kjent og trygg på hverandre.
Man i følge modellen gjerne elske venner man har et nært forhold til, men man har ikke et følelsesmessig lidenskapelig forhold, og man har heller ingen bindende, varige forpliktelser, som barn, lån m.m. Forelskelsesfølelsen blir karakterisert som lidenskapelig, uten at man trenger et nært forhold til personen man er forelsket i, og man deler selvsagt heller ingen forpliktelser med denne. Det Sternberg kaller tom kjærlighet, er forholdet som kun består av forpliktelser, kanskje kan proforma-ekteskap passe her?
Så kommer forholdene hvor to av de tre komponentene er tilstede. Romantisk forelskelse blir da forstått som en forelskelse hvor det også forekommer nærhet og intimitet, men (ennå?) ingen forpliktelser. Hvis lidenskapen mangler, kaller Sternberg det et fornuftsforhold, mens det kalles naiv kjærlighet hvis man hopper ut i det og deler både lidenskap og forpliktelser uten å være ordentlig kjent.
Den siste typen, perfekt kjærlighet, kjennetegnes da av at forholdet kan karakteriseres av alle tre begrepene, samtidig. I følge Sternberg skjer dette sjeldent, og hvis det i det hele tatt skjer er det visstnok vanskelig å få det til å vare. Sternberg selv er visstnok i sitt tredje ekteskap.
Jeg synes denne modellen er interessesant, for selv om den er litt tørr og tam, gir den noen interessante begrep som man kan diskutere og forstå sin egen virkelighet ut fra. Og det er fint. Er det noen som har alle tre, nå?
Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/Triangular theory of love
http://en.wikipedia.org/wiki/Love
http://en.wikipedia.org/wiki/Robert Sternberg
Jeg antar at modellen ikke karakteriserer forholdet som sådan, men snarere den utsikten en selv har til det fra der man måtte befinne seg? Eller kanskje det også blir feil — det er vel ikke mange som vil beskrive forholdet sitt som “naiv kjærlighet”… Men i så fall blir da den “perfekte kjærligheten” enda vanskeligere å oppnå, for ikke bare skal alle de tre kriteriene være oppfylt fra din side, men også fra motpartens, og hva er oddsen for det? Så konklusjonen blir at dersom man skulle oppleve noe sånt (som man altså aldri kan vite, hvis man bare kan se det fra den ene siden), burde man takke de høyere makter man foretrekker for tiden på ens bare knær for ens utrolige hell, og håpe at man klarer å oppfylle kriteriene i morgen også… Komplisert, men interessant!
Ja! Kanskje er det slik at Sternbergs opprinnelige teori går ut på at de tre elementene som må være tilstede for “perfekt kjærlighet”, er litt gjenstridige og selvmotsigende. Men hvis man klarer å treffe og forbli en stund i den triangulære balansen, da er man jo der(!), dette må jo gjelde for begge to!(?)
Dessuten er jo naiv kjærlighet interessant uansett hvilket perspektiv man har. Selv om en ikke innså at det var naiv kjærlighet der og da, kan vel forestillingen sikkert bidra til å kaste nytt lys på f.eks. tidligere forhold for en del folk.
Jepp, det er det jeg mener. Det finnes jo nok av eksempler på folk som trodde de hadde “perfekt kjærlighet”, og som blir sjokkert når den andre delen av den perfekte kjærligheten plutselig forlater dem fordi de opplevde akkurat det samme forholdet som “tom kjærlighet” — eller noe… Sånn sett blir modellen et interessant utgangspunkt for diskusjon, men vanskelig å nagle fast i enkelttilfeller, særlig fordi oppfatningen av et forhold gjerne endrer seg med tiden, og det er vanskelig å vite når man har den mest “riktige” oppfatningen.