Vi flyttet nettopp. I den forbindelse er det interessant å merke hva man selv forbinder med hjem. Våre forfedre tok antakelig flintstein og våpen de lagde seg med inn i hulen, og det var kanskje der det hele startet.
I Hans Hauges gate, i leiligheten vi har bodd de siste fire årene, har vi trivdes relativt godt. Vi har hatt stort kjøkken og bad, og grei nok rominndeling for et par hvor begge liker å være aktive på kveldene. Men det forandret seg i det vi flyttet alle tingene over i den nye leiligheten. Det en gang så koselig og praktiske hjemmet ble fremmed. Men ikke bare det, veien hjem ble også helt annerledes. Når vi gikk for å vaske ut, var den fysiske veien til Hans Hauges mystisk og litt lengre enn når vi bodde der, og vi gikk hjem for å lage middag. Det tidligere hjemmet ble en arbeidsplass, en ganske kjedelig sådan.
Hva er det som gjør et hjem trygt, og hva er det som gjør at man lengter til det etter en lang dags kjas og mas? Svaret kan oppleves skremmende for mange, for svaret er rett og slett at opplevelsen av hjem i stor grad blir utgjort av ting. Er det da slik at bare tingene man har er organisert på en praktisk måte, og man oppbevarer dem på en måte slik at de er trygge og private, så kan det kalles et hjem?
Muligens.
Mange synes det er ille at tingene skal ha så mye å si i dagens samfunn, men egentlig er det ikke så rart. Mennesket danner tross alt sin identitet rundt handling – handling i forhold til mennesker og i forhold til ting. Hvis man mestrer en brødbakemaskin, kaffemaskin eller en mobiltelefon, kan man få et positivt selvbilde. Selv merker jeg at jeg har stor aksept for både mine egne og andres ting, så lenge de blir brukt.
I forbindelse med flyttingen kastet vi en del ting som vi ikke lenger var så glade i. F.eks. kastet jeg den doble CD-spilleren jeg kjøpte for konfirmasjonspengene før vi flyttet. Hjemmet, i definisjonen av ting, vil altså kunne endre seg over tid. Her ligger det kanskje et slags håp.
Ingen kommentarer