jafro.org

Innenfor motivasjonsteorien finnes det et begrep som kalles ‘The Flow’. Csíkszentmihályi [1] beskrev en sinnstilstand hvor nytelsen blir maksimert under lek og arbeid. Tilstanden blir karakterisert av intens og fokusert konsentrasjon, sammensmelting av handling og bevissthet, selvsikkerhet, og at en liker å utføre aktiviteten uansett utkomme. Flere kilder bekrefter at hackere og utviklere kan oppnå denne denne tilstanden under programmering [2] [3].

      _/_/_/_/  _/          _/_/    _/          _/
     _/        _/        _/    _/  _/          _/
    _/_/_/    _/        _/    _/  _/    _/    _/
   _/        _/        _/    _/    _/  _/  _/
  _/        _/_/_/_/    _/_/        _/  _/           

Kanskje kan man sammenligne denne følelsen med det barn kan oppleve under kreativ lek, som bygging av lego, eller hyttebygging i skogen. Men det unike her er at flow er en tilstand som kan observeres hos voksne, den kan vare over lengre perioder, og den er tilstede på arbeidsplassen.

Ok, Linus Torvalds beskriver at han som hacker opplever dette, og Himanen argumenterer for det samme finnes i programvareutviklermiljø. Jeg har personlig opplevd denne oppsluktheten, siste gang var vel da jeg utviklet et enkelt grensesnitt for å kanalisere annonsetrafikk gjennom to annonsestyringssystem.

Men flere interessante spørsmål gjenstår, f.eks. om flow er noe som oppleves av den generelle programvareutvikler, og ikke minst om det er mulig å sitte i denne tilstanden en hel arbeidsdag (eller lenger).

Dessuten, hvilke andre yrker kan skilte med samme type oppslukthet hos de tilsatte? Maren mener at kanskje en del yrker i næringslivet, f.eks. meglere, børshaier, en del næringslivstopper, og kunstnere muligens kan oppleve samme tilstand.

[1] Csíkszentmihályi, Mihály (1975). Beyond Boredom and Anxiety: The Experience of Play in Work and Games. San Francisco: Jossey-Bass Inc.
[2] Himanen, Pekka (2001). The Hacker Ethic. New York: Random House Trade Paperbacks.
[3] Torvalds, Linus (2001) & David Diamond. Just for fun: the story of an accidental revolutionary. New York, NY: HarperCollins.

I dag er termindato. 19. august 2007, datoen vi har sett fram mot siden mars. Men ingenting tyder på at noe er i gjære – kanskje bortsett fra at babyen virker større og sterkere enn noen gang. Nå begynner den virkelige ventingen, tror jeg. Så vi skal bare gå rundt og vente, og vente, og så plutselig har vi en baby.

Da er erstatningen for den godgamle Olsvik-ruta funnet. Løypa ligner for øvrig mer på en fjellvei enn selveste Fjellveien gjør. Det er en del kupert terreng. Løypa er ca. 11 km, sier Google Earth. Jeg får måle litt mer skikkelig med sykkelspeedometer eller GPS siden. Presisjon er en dyd.

I morges jogget jeg denne nye løypa mi for tredje gang. Ca. kl. 8:05 var jeg kommet ca. 7/10 avgårde. Plutselig stod det ei elgku midt i den fine nye løypa mi! Vanligvis stopper jeg aldri, men denne elgkua gjorde meg litt varsom. Hadde den noen kalver i nærheten som den ville passe på? Det kunne hende, så jeg stoppet omtrent 4 meter fra den, og lurte på hvordan jeg skulle komme meg rundt den, og om den kunne bli provosert av den refleksgrønne skjorta mi. Dessuten var den større enn en stor hest. Mens jeg stod og funderte på dette, sa jeg et forsiktig “Hei” til elgkua. Da ble situasjonen uholdbar for henne, og hun løp litt inni skogen og framover ved siden av stien. Jeg, på min side, løp videre, og når jeg kom opp på siden av elgkua igjen etter 20 meter, møtte blikket mitt de marmorsvarte øynene til elgkua en siste gang. Denne fine hendelsen tok nok ca. 20 sekunder av mitt og elgkuas liv. Jeg kommer til å huske henne lenge, men det spørs om hun alt har glemt meg.