Facebook og forskning
Nettsamfunnet Facebook tok helt av tidligere i år. Tabloidene[1][2] skrev om alle kjendisene som hadde profil der, det offentlige advarte mot Facebook som en trussel mot både personvern og kongeriket for øvrig[3][4], mange store arbeidsgivere sperret Facebook-domenet slik at de ansatte ikke kunne bruke verktøyet fra jobben. Samtidig fikk de største nettavisene mulighet for å “dele” artiklene på folks Facebook-profil. På instituttet mitt på NTNU har det også vært relativt stor oppmerksomhet rundt Facebook, og spesielt ungdommens bruk av nettsamfunnet har blitt gjenstand for ulike forskningsopplegg.
Brukeravtalen man må signere for å bli medlem av Facebook-samfunnet er kontroversiell, siden Facebook krever opphavsrett over opplastet materiell (f.eks. tekst, bilder og filmer), og forbeholder seg retten til å beholde og benytte materiell på ubestemt tid. Facebook er også kontroversiell i forhold til norsk personvernslovgivning, siden nettstedet samler inn informasjon om religiøs overbevisning, politisk ståsted og legning hos brukerne (det er frivillig om man vil fylle ut feltene, men svært mange ser ut til å gjøre det).
Jeg har selv en Facebook-profil, og må etter et halvt års bruk konkludere med at Facebook i praksis ikke utpreger seg i negativ retning i forhold til Internett for øvrig hva angår sikkerhet, søkbarhet og opphavsrett. Knut Sparhell påpeker f.eks. at medieomtalen av Facebook ligner svært mye på medieomtalen av Internett for 12 år siden. En forskjell på “vanlige nettsider” og Facebook er at sistnevnte faktisk tilbyr funksjoner for å hindre fremmedes innsyn i f.eks. fotoalbum. Ved å bare gi egne kontakter eller lokaliserte vennenettverk tilgang, slipper man at arbeidsgivere og uvedkommede finner private bilder. Brukeravtalen på sin side er ikke mye verre enn avtalene man aksepterer ved å benytte diverse Microsoft-produkter.
Det meste går bra, hvis man bare bruker litt fornuft. Så lenge man deler personinformasjon man selv er komfortabel med, og unngår å legge ut de største kunstverkene sine på nettsamfunnet, og ellers forholder seg til norsk lov, så funker Facebook fint for de fleste. Tjenesten er gratis, og har lite reklame i forhold til nettavisene.
For de aller fleste er Facebook tidtrøyte, en sosial møte- og lekeplass hvor de har det gøy, deler gleder og sorger med venner og kjente. Med andre ord tilhører facebook den private- og semiprivate sfære. Denne sfæren kjennetegnes av at den i større eller mindre grad er fritatt for refleksjon og kritisk sans, det som foregår i den private sfære har svært sjelden offentlig interesse. Hva blir i så fall Facebook-forskernes hovedagenda? I tillegg til å samle data om ungdommers nettvaner, ligger det en formanende pekefinger over både spørreundersøkelsene og artiklene jeg har sett. Det kan virke som en delstrategi med forskningen er å oppdra ungdom til å praktisere gode nettvaner. Dette i seg selv er ikke nødvendigvis så ille, men Facebook-fokuset kan slå uheldig ut i forhold til (1) at ungdom tror at andre nettsamfunn og -tjenester er mye bedre enn Facebook når det gjelder personvern og sikkerhet, og viktigere – (2) at forskning på andre mer interessante fenomen på nettet blir nedprioritert.
Forutsetningene for nettets muligheter og begrensninger blir formet i dag. Et fenomen som kanskje hadde vært verdt å forske litt på, er f.eks. hvorfor tilliten til Googles tjenester er såpass stor. Det ligger også minst et par svære forskningsprosjekt i å studere hvordan Wikipedia forandrer folks lese- og oppslagsvaner, og hvordan engelskspråklig Wikipedia (tuftet på USA-amerikanske forestillinger) påvirker nasjonale praksiser når det kommer til begrep som objektivitet og nøytralitet.