jafro.org

Klassekampen har, i motsetning til de fleste andre norske aviser, ikke vært kjent for å satse spesielt mye på WWW. Daglig publiserer Klassekampen.no bare et lite utvalg av sakene fra papirutgaven, og PDF-utgaven av avisa kan KJØPES i tillegg – hvis man har et fullt abonnement fra før.

Sist lørdag fikk Klassekampen seg endelig et offisielt debattforum. Forumet er stengt for ikke-abonnenter, man kan ikke en gang se hva som diskuteres hvis man ikke abonnerer. Klassekampen slår med det nye initiativet et slag for lukkede debatter og hemmelige diskusjoner, helt i tråd med det bildet de konservative/egoliberale prøver å tegne av sosialister. God reklame for avisen er det heller ikke.

Måtte bare vise fram The kitchen computer, fra 1969, som nok er en av de mest estetiske datamaskinen jeg har sett. H316 kunne lagre og vise oppskrifter, og man kunne lett lære seg å programmere den på under to uker.

Funksjonalistisk skulle det være i 1969, og med det store skjærebrettet kunne kokken skjære grønnsakene uten å ta øynene vekk fra oppskriftene. Visstnok ble ingen enheter solgt, noe som kanskje ikke var så rart – prisen på moroa var satt til 10 000 $$.

I artikkelen Hjemsøkt av Facebook i Aftenposten, kommenterer Ulf Andenæs engelske tabloidmediers misbruk av Facebook-profilen til Martine Magnussen. Magnussen la ut festbilder av seg selv på Facebook, og engelsk presse brukte disse til å fremstille hennes livsstil som “løssluppen og fornøyelssyk”. Familien hennes fortviler, og sier at det blir skapt et misvisende inntrykk av personen de kjenner fra andre sammenhenger.

Det interessante er at Andenæs bruker eksemplet til å advare, ikke imot engelsk tabloidpresse, men imot nye medier som Facebook. Ungdom rådes mer eller mindre eksplisitt til å ikke legge ut bilder som “du ikke kunne vise din bestemor”. Kommentaren avsluttes med følgende: Martine fra Norge ble ikke bare en drapsmanns rov, men hun har i tillegg - egenhendig og av vanvare - skaffet seg en medieprofil etter døden hun nok ikke hadde ønsket. Det vil kanskje være en dyrekjøpt påminnelse for andre.

I kjent tabloidstil bruker Andenæs den dreptes fornavn, og påstår i samme setning at det er hennes egen skyld at engelske tabloidmedier har misbrukt informasjon fra Facebook-kontoen hennes. Det var altså Magnussens egen skyld at engelsk presse skrev de dumme historiene om henne etter at hun ble drept.

I kommentaren er det minst fire selvmotsigelser. For det første, hvis man har et et ønske om å faktisk påvirke ungdom til å utvise større kritisk sans på diverse nettsamfunn, er det dumt å vifte med pekefingeren. For det andre, det er helt klart at det er engelsk tabloidpresse som har opptrådt uakseptabelt i denne saken. Det er deres misbruk av personopplysninger tatt ut av en semi-privat kontekst, i den hensikt å øke profitten, som er problemet – ikke det at Magnussen la ut bilder på profilen sin.

For det tredje, hvorfor forventer Andenæs at leserne skal kunne forholde seg kritisk til nye medier som Facebook, men ikke til engelsk tabloidpresse? Hvis man kan begripe at opplysninger på facebook-kontoen kan misbrukes, forstår man vel også at man ikke skal ta innholdet i tabloide aviser så seriøst? For det fjerde, når det er sånn at familien til den drepte sier at medieoppmerksomheten rundt denne saken har forstyrret dem i sorgprosessen, blir det bedre av at Aftenposten skriver at den drepte selv er skyld i de mest negative delene av medieomtalen?

Nettutgaven av artikkelen er for øvrig pent pyntet med “del på Facebook”-lenke. Selv et stort konservativt mediehus som Aftenposten må jo spille på lag med de kule ungdommene som bruker Facebook. Ev: Selv et lite rebelsk medieforetak som Aftenposten, som skriver så mye farlig, må jo spille på lag med de nye internasjonale mediegigantene.

Kampen for å beholde personvern og privatliv for enkeltindividet utkjempes akkurat i disse tider, og den viktigste aktøren i debatten ser ut til å være internett-tilbyderne.

I forhold til det foreslåtte datalagringsdirektivet (2006/24/EC), som i Norge foreslår at all elektronisk kommunikasjon skal loggføres og lagres i 12 måneder, er det mobil- og internett-tilbyderne som får oppgaven med å samle og oppbevare dataregistrene. Vi snakker om personlige data som er mer enn sensitive, alle nettsteder, tidspunkt, hvem man har sendt og mottatt e-post fra, hvem man har ringt og mottatt telefoner bra, skal lagres i 12 måneder. Dataene må selvsagt oppbevares trygt og sikkert, og det er bare politiet som kan be om å få innsyn – men samtidig ligger jo registrene hos den enkelte nett-tilbyder. Er disse til å stole på? En ting er beskyttelsen av privatliv og ev. misbruk av private data, en annen ting er ev. bedrifters trafikkdata, og muligheter for å selge trafikkinformasjon til industrispionasje. Det spørs om tilbyderne er kompetente til å utføre en så alvorlig oppgave, som samtidig viker såpass fra det arbeidet de driver med ellers.

Internett-tilbyderne får også henvendelser fra andre aktører som vil ha innsyn i loggene deres. Advokatgruppen Simonsen sendte ut et brev til internett-tilbyderne i februar, hvor de ba om å få utlevert navn knyttet til fildeling. Kravet ble høflig avvist av IKT-Norge, som uttalte seg på vegne av alle internett-leverandørene som fikk henvendelse fra Simonsen. Det er fint å konstantere at den digitale rettsikkerheten til det norske folk enda gjelder, og at framstøt som Simonsens brev blir avslått. Men jeg vil minne om at Simonsen helt sikkert kommer til å fortsette å sende ut brev - de neste som vil få seg brev kan være internett-tilbyderne på universitet og studentnettverk, hvor tilbyderne ikke har de samme økonomiske insentivene av å holde identiteten til fildelere skjult.

Nett-tilbyderne er altså i ilden for tiden, og så langt forsvarer de seg godt. Men det spørs om de vil kunne motstå medieindustriens advokater og EU-kravet om et “sikkert digitalt samfunn, som bidrar i kampen mot terror, organisert kriminalitet og pedofili” til evig tid.

De gode nyhetene kom i dag gjennom SSBs mediebarometer for 2007.