Tid må man forholde seg til, enten man er profesjonell eller amatørmusiker. For ècapito har det å sette av bandtid kanskje vært noe av det vanskeligste. Seks personer skal møtes, og alle har jobber, hobbyer og familier utenom bandet. Samtlige bandmedlemmer har identitetskrise i større eller mindre grad. 5/6-deler av bandet spiller da også i andre band. Uten fast øvingslokale (før sist helg), med en mann i Oslo, og meg pendlende fram og tilbake mellom Trondheim/Bergen har det vært en stor utfordring bare å lage, utvikle og lære oss låtene.
Takt har ikke så mye med tid å gjøre, men den bestemmer rytmikken og følelsen i en låt. I ècapito har vi av en eller annen grunn bestemt at det meste skal gå i skjeve takt-arter — og det tar tid å øve inn skikkelig. Det er mulig noen av oss gjør det for å være sære, selv komponerer jeg musikk med skjeve rytmer fordi jeg synes det høres bra ut.
Tempoet i en låt avgjør stemning og uttrykket i en låt. Skal det gå kjapt eller skal det være seigt? Er Farmers Market inspirasjonen eller er det Black Sabbath? Her er bandet ofte uenig om hva som høres bra ut. Tempoet er direkte avgjørende for hvor lang tid en låt skal vare.
For å passe på at tempoet ikke varierer utilsiktet i et låtopptak, og for å gjøre det lettere å synkronisere effekter og ulike deler av låter, har vi denne gangen spilt inn trommene med klikk. Dette er også noe som bandmedlemmene har vært veldig uenig om ved tidligere innspillinger, men jeg og Lars Helge heldigvis fikk trumfet gjennom denne gangen. Dette gjør det langt lettere å produsere musikken og legge til spor senere.
Det opprinnelige målet for sist helg var å bli ferdige med trommer, bass og Erlends gitarer. Men tidskonflikter var i veien, for band-tid skal ikke i for stor grad gå utover tiden med familien. To av oss i bandet har små barn (snart tre av oss!), og som sunne pappaer er vi glade i bruke helgetiden sammen med disse. Uten å forsømme familien i alt for stor grad klarte vi vi å bli ferdige med trommeopptak, og bassopptak på en låt — og selv om jeg ikke var fornøyd med kvantiteten sist søndag føltes det godt å komme hjem og høre at trommene hørtes helt OK ut.
Jeg lovte noen historier fra innspillingen. På søndag etter en lang sesjon med repetitiv og teknisk kompleks spilling i et parti som går opp i 35/4, oppsto det plutselig usikkerhet om hva Lars Helge ville miste først — motivasjonen eller besinnelsen. Jeg har tidligere spilt med trommiser som kaster trommestikker på meg når de blir frustrert, men Lars Helge lovte at han aldri hadde kastet stikker på noen før. Alle gode ting er seks, og på det sjette forsøket gjorde han et magisk bra trommeopptak uten at den latente trusselen ble realisert. Her er trommelyden fra litt av nevnte parti i låta Poke You Till I Bleeed:
Tid er nok i sine mange fasetter det mest essensielle og det mest kritiske for et amatørband som oss. Det som er spennende nå er om Erik og jeg rekker å møtes sånn at vi kan spille inn bass på de gjenværende tre låtene før han reiser på ferie i fem uker. Om vi klarer det, får dere høre mer om prosjektet iløpet av helga.
Lars Helge lovte at han ikke hadde kastet trommestikker på noen før, men sa han det fordi han kunne finne på å kaste dem på noen (deg) for første gang? Hihi. Han kunne jo ha poket med den. Poke you with a drum stick til I bleed.
Ja, jeg begynte å bli litt bekymret for min egen sikkerhet, i ordentlige studioer er det jo mange lag skuddsikker plexi mellom innspillingsstudioet og mikserommet. Litt på grunn av lyddemping kanskje, men sikkert også for å skjerme lydtekniker fra frustrerte musikere.