Denne kronikken (omarbeidet fra Vent med legalisering) sto på trykk i BT mandag 25. mai 2009. Siden BT ikke klarer å legge ut digital versjon republiserer jeg kronikken her. Det synet jeg presenterer i kronikken har fått særdeles lite respons fra legaliseringstilhengerne – men debatten er fremdeles åpen.
Ingress: Den ulovlige fildelingen har så langt motivert for økt kvalitet og bredde. Norsk musikkproduksjon har aldri vært større. Denne gode tendensen kan bli forstyrret ved subsidiering av bransjen.
På tross av at vi nå begynner få på plass lovlige distribusjonsløsninger for musikk, stemmer 82 % av deltakerne i en VG-undersøkelse for at dommen mot The Pirate Bay er feil.
Selv om VG-undersøkelsen på ingen måte er representativ, sender den signaler om at lovverket ikke er tilpasset den digitale virkeligheten i dag. Ungdommen vil ikke bruke penger på å kjøpe musikk, men investerer gjerne i digitale musikkavspillere, datautstyr og mobiltelefoner som brukes til å spille av musikken. Betalingsviljen er der altså, men kommer ikke kulturprodusentene til gode.
Partiene Rødt, SV, Venstre og De grønne ønsker å løse problemet med den ulovlige fildelingen ved å avgiftsbelegge og legalisere fildelingen. Legalisering er dermed blitt en av de store valgkampsakene før stortingsvalget. Løsningen er litt forskjellig fra parti til parti, men har til felles at den søker å kanalisere penger fra teknologileverandørene tilbake musikkbransjen ved hjelp av en avgift.
Premisset for å gi offentlige subsidier til et kulturområde, bør være at feltet på en eller annen måte er truet. Er produksjonen av musikk truet? Store aktører i platebransjen vil ha oss til å tro det. Men i Norge blomstrer det for tiden av artister innen de fleste musikkstiler, noe som kan observeres på Bylarm-festivalen eller på det enorme antallet band/artister som har registrert seg på NRK Urørt. Alle de store norske byene har flere pop/rock-konserter enn de hadde for 10 år siden.
Det at platebransjen ikke lenger kan regne med de samme inntjening på de store internasjonale artistene, har gjort at bransjen nå satser mer på lokale artister. Strategien fungerer, for norske artister spiser markedsandeler fra de internasjonale artistene. Under førjulssalget 2007 var halvparten av artistene på Topp 40-lista norske, imot 30–35 % i tidsrommet 1997–2007. Samlet sett blir det lansert mange flere norske utgivelser enn før. Salget av norsk populærmusikk går også godt, og årets Bylarm-festival hadde hele 18 artister/band som sang på norsk, imot 4 band ifjor, og bare ett i 2007.
I forhold til den kommersielle ensrettingen vi så på slutten av 90-tallet, kan det dermed se ut som om den ulovlige fildelingen så langt har fungert som en motivasjon for å øke kvalitet og bredde i den kommersielle bransjen. Musikkproduksjonen har aldri vært større. Denne gode tendensen kan bli forstyrret ved å vedta subsidiering av bransjen.
Internett er et speilbilde av samfunnet ellers. Den kulturen vi finner på nettsteder som The Pirate Bay er først og fremst kommersiell og konsumorientert. Teknologien bak nettstedet gjør at populære artister og band deles svært raskt og effektivt. Ved å sortere søketreff etter antallet fildelere som tilgjengeliggjør verket, ligner treffene for kategorien musikk til forveksling på VG-lista – bare uten de norske artistene.
En noenlunde rettferdig nøkkel for å fordele innsamlede midler, vil dermed ha som funksjon å subsidiere de mest kommersielle produksjonene. Det skal ikke være statens oppgave å jobbe fram superstjerner.
Det har gått 10 år siden verden så Napster, det første fildelingsprogrammet beregnet for å dele musikk. Det er 2–3 år siden bransjen fikk på plass de første lovlige salgskanalene for kommersiell musikk. Ifjor høst ble Spotify lansert, den første abonnementsløsningen for musikk. Brukerne tegner abonnement, og får fri tilgang til arkivet imot å høre på reklame eller imot å betale et fast beløp på 100,- i måneden.
Nå trenger de nye, lovlige distribusjonsløsningene litt tid for å modnes, så får vi se om omsetningen stabiliserer seg. Itunes trenger flere store konkurrenter, og Spotify trenger å utvide musikkarkivet sitt og få på plass avtaler med rettighetshaverorganisasjonene i ulike land. Å innføre legalisering og en avgift nå, vil føre til at de nylig etablerte distribusjonsløsningene umiddelbart blir avleggs. Dette kan bransjen få prøve å ordne opp i selv, uten statlige inngrep.
Den ulovlige fildelingen er riktignok massiv, og det er mye som tyder på at fenomenet har blitt en verdensomspennende kultur. Fildelingstjenestene kommer også til å utvikle seg i de nærmeste årene, i takt med at platebransjen får på plass nye løsninger for distribusjon. Det kan godt hende at legalisering er en god idé på sikt, men vi har ikke hastverk med å avgjøre dette spørsmålet. Om ti nye år kan det være på tide å dra i gang legaliserings-diskusjonen på ny.
Hei, og takk for innspillet i debatten. Jeg skal sette meg ned og skrive et lengre svar i løpet av helgen. Jeg synes du har noen gode poenger, men jeg er kanskje i større grad enn deg bekymret for personvern og digitale rettigheter om vi lar bransjen prøve å ordne opp i dag. Jeg er nok ikke like bekymret for å bruke offentlige kroner på å sponse kunstnere, men jeg ser jo at de største vil få de største stykkene. Dagens situasjon er kriminalisering, og det synes jeg ikke er en god løsning, så kan vi heller diskutere grensegangen mellom avkriminalisering og legalisering. Musikkbransjen er ikke truet, det har du helt rett i, men jeg tror nok tiden likevel er moden for legalisering av fildeling.
Jeg ser fram til innspill. Jeg er redd personvernet også vil utfordres ved en eventuell legalisering — bransjen vil nemlig kreve at kompensasjonen skal fordeles etter bruken av musikk — ikke etter antall nedlastinger (som er svært lett å tukle med, spesielt hvis fildelingen skal foregå anonymt).
Bruksstatistikken må på sin side også være koblet til unike brukernavn og identiteter, a la last.fm. Vi vil altså mått ha en mer eller mindre tvungen registrering av musikken, som etter hva jeg kan se i mye større grad utfordrer personvernet enn å la Spotify og lignende løsninger utvikle seg i noen år.
Selvsagt må også platebransjen bare gi opp den håpløse rettsforfølgelsen av fansen, men det tror jeg de snart har skjønt selv.
Mitt lange svar kommer i BT i morgen.
[…] Musikkproduksjonen er ikke truet (BT 25. […]