Det har lenge vært de tradisjonelle mediene som setter dagsorden, og politikerne har måttet forholde seg til denne enten de ønsker det eller ikke. Tabloide aviser og tabloid TV kan være med å bygge en politisk identitet gjennom en hel karriere, men de kan også raskt rive denne ned igjen. Den kanskje største utfordringen for moderne politikere i dag er å opprettholde troverdigheten gjennom en lang karriere.
Sosiale medier, dvs. blogger, facebook-grupper og fan-klubber skulle være en kanal hvor politikerne kunne nå nye grupper og presentere seg selv på en ny plattform. Men i praksis ble bloggene først og fremst besøkt av folk som allerede hadde et forhold til partiet, og det viste seg på sikt utfordrende å skrive bra blogginnlegg over tid i en hektisk politikerhverdag. Det samme gjaldt Facebook — det krever tid å vedlikeholde en god side. Stoltenberg skriver dette på sin fan-side:
Jeg får ofte spørsmål på veggen om det virkelig er jeg som svarer dere her inne. Ja, det er meg :-) Jeg er ofte inne for å lese og skrive svar. Noen ganger ringer jeg en rådgiver og dikterer ting jeg vil skal legges raskt ut på veggen.
Men vittige sjeler utfordret påstanden om hyppig besøksfrekvens fra statsministerkontoret:
Morsomme kommentarer – ikke uten politisk brodd – som den over ble liggende i månedsvis før de ble fjernet, noe som neppe økte Stoltenbergs troverdighet hos facebook-brukerne.
Det siste året har stadig flere politikere begynt å bruke Twitter. Her er det bare det umiddelbare og aktuelle som gjelder. Man kan si mye om dette i et mediemaktperspektiv, f.eks. er det lite som tyder på at Twitter kan bidra til at politikken får et mer langsiktig perspektiv, noe som er sårt tiltrengt i en tabloid og navlebeskuende mediehverdag. Men med Twitter har i det minste politikerne et medium hvor de i noen grad kan sette sin egen dagsorden — uten at tabloidene er med og styrer, og de kan potensielt nå ut til nye velgere ved å bruke smarte hash-tagger og følge litt med.
Hvis politikerne samtidig klarer å svare på de seriøse henvendelsene, slik Solhjell i SV klarte i sin digitale spørretime, tror jeg den loslitte troverdigheten til politikerne kan bøtes litt, i hvert fall hos den digitale delen av befolkningen.
Twittertinget har en oversikt over twitterbruk delt opp etter partitilhørighet. Utfordringen på Twitter blir å håndtere trykket når man følger mange personer og kanaler, mye av Twitters kraft forsvinner når kanalene blir for store. For at Twitter skal kunne forbli en politisk kanal, kan det være lurt å passe på at flere statsråder og partimedlemmer blir med i kvitreklubben. Slik kan partiene fordele sin kommunikasjon med ulike segment i befolkningen. At hver politiker skal ha sin egen blogg har jeg ingen tro på, men at partibloggen i det minste må være aktiv og oppdatert er så en forutsetning for å holde på denne troverdigheten.
Som en kommentar til oppstyret etter FRP-landsmøtet sist helg (#frplm), er det viktig å huske at Twitter – på samme linje som tabloidene – også kan være en kanal for harselas og humor. De nye mediene blir ikke mer politiske enn hva politikerne gjør det til selv.
Ingen kommentarer