Jeg så Young Einsteins med min datter (2) i går. Serien går på NRK barne-TV på mandager, og konseptet ser ut til å være at fire barn reiser rundt i et rakett-drevet romskip og løser oppgaver. Hver episode presenterer et “underverk” og en kjent melodi fra en klassisk komponist. Serien oppfordrer, som svært mye av dagens barne-TV, til interaktivitet i form av henvendelser rettet direkte mot seerne. Barnet skal svare ja/nei, ta stilling til ulike valg, klappe i takt med musikken eller lignende. I går var underverket hieroglyfer, eller nærmere bestemt News Paper Rock i Utah, USA, og musikken var en strofe fra Bryllupsmarsjen av Mendelssohn.
Jeg diskuterte det vi så aktivt med datteren min, og hun levde seg relativt bra inn i handlingen. Vi klappet og svarte på de riktige stedene, og hun skjønte tydelig at den ene karakteren var i fare (datt ned i et hull). Vi jublet da vedkommende klarte å redde seg selv. Jeg syntes i utgangspunktet at det var morsomt å se programmet med henne, men etterpå begynte jeg å tenke gjennom konseptet.
- Ingenting blir overlatt til fantasien. Alle valg seeren skal foreta, har f. eks. ett riktig svar.
- Premisset for interaktivitet er falskt. Hvor gammelt er barnet når det skjønner at handlingen fortsetter uansett om man svarer eller ikke?
- Presentasjonen av kunstverk og strofer fra klassiske komponister gir produksjonen et kunstpedagogisk alibi, men stinker av snobbete “høykultur”.
- Flere av ungene som spiller de norske stemmene synger falskt. Det er vondt å høre på.
Når jeg gikk på nettet og leste litt om serien etterpå, fant jeg ut farkosten barna reiser rundt med har et slem nemesis: “Store-jet”. Vi så ikke noe til ham i gårsdagens episode, men fasongen tilhører en russisk jet-jager (Su-27). Serien bidrar altså i sitt uttrykk til å opprettholde forestillinger fra den kalde krigens dager. Jeg sverget at jeg alltid skulle tilby datteren min å finne på noe annet virkelig i stedet for å se dette programmet i framtiden — f.eks. gå en tur ut.
Makan til drit. Jeg trodde i min naivitet at NRK Super skulle være et alternativ til de kommersielle kanalanes barne-TV.
Haha! Hun er da ikke to år ennå :-P
Hun er over 22 måneder, så det regnes som to år.
Haha! Jeg synes også denne er håpløst dårlig på mange plan, men eldste vår på snart 3 elsker den, så jeg har rett og slett gitt etter. Ser at du har en litt annen vinkling enn meg på hva som er dårlig med serien. Jeg, med bakgrunn i kulturfag, reagerer blant annet på at de mikser eldre kulturarv med wienerklassisk musikk. Synes det er noe stort sludder. Når de først skal lage barneprogram etter den lesten, burde de ha kjørt arkitektur/kunst/skulptur/verdensarv og musikk som hører mer sammen. Skikkelig fjernt at de flyr rundt i Mexico til tonene av Mozart for eksempel. Ellers synes jeg på et generelt grunnlag at det er fryktelig nedbrytende at alle barneprogrammer om dagen skal lages over samme “vi-henvender-oss-til-barna-for-å-få-de-opp-av-sofaen”-lesten. Hvor barna liksom er med og påvirker hva som skal skje uten at de virkelig er det. Ja til mer original barnetv med mer dynamiske figurer!
Helt enig i at figurene kunne vært mer interessante. Hvor er de gode fortellingene?
Jeg så forresten en episode med Young Einsteins tidligere, da spilte de Dovregubbens hall av Grieg, tror jeg, mens de fløy rundt og så på japansk arkitektur. Det var heller ikke særlig bra.
Jeg så også den om Dovregubbens hall, og reagerte på den japanske vinklingen. Hvor er sammenhengen?
Det eneste positive er muligens at de lærer seg å kjenne igjen noen strofer fra kjente klassiske verk (som de forøvrig kjenner som ringelyder på lekemobiltelefoner) og navn på kjente komponister — hvis vi legger godviljen til.
Jeg har iallefall ikke registret at noen av mine tre har klappet, ropt eller gjort noe som ligner fysisk aktivitet mens de har sett på dette.
Ved nærmere ettertanke er jeg egentlig glad for det — det er jo egentlig ille om vi ønsker at de små skal hoppe om noen i TV sier “hopp”…
Godt poeng, Håkon!