Pappaboka av Lars-Ludvig Røed
Det hersker en stereotyp oppfatning om at vordendre og nybakte fedre skal være redd og usikker i papparollen. Livet skal snus på hodet, man kan glemme alle ambisjoner utenom 8–16-jobb, og alt ansvaret som følger med skal føles nesten uutholdelig. Slike oppfatninger vedlikeholdes og brukes i opplysningsbøker for pappaer, som f.eks. Pappaboka av Lars-Ludvig Røed.
Da jeg som vordende far fikk Pappaboka i gave for litt over to år siden, klarte jeg ikke å lese så veldig langt. Det mannsbildet som ble skissert gjennom de første 30 sidene ble fremmed. Skulle babyen være noe jeg var redd for? Skulle jeg være mer interessert i barnevogner, utstyr og oppussing av barnerommet? En ting var at jeg selv ikke kjente meg igjen, jeg var jo verken usikker, skeptisk eller redd i forhold til det å bli å pappa, men at denne boka skulle fremstille noe generelt om pappaer i dag, det ble for usannsynlig. Jeg la boka fra meg.
I forbindelse med avhandlingen min har jeg det siste året jobbet en del med maskulinitet og kjønnsroller. Det hører med til sosiologifaget å problematisere sosiale roller og kjønnsroller, og i den seriøse forskningen er maskulinitet ofte forbundet med noe problematisk eller negativt. Det er hovedsakelig menn som begår kriminelle handlinger, det er hovedsakelig menn som slår eller voldtar, og det er ofte også menn som stenger kvinner ute fra lederstillinger og tekniske yrker. Det er mange problemer knyttet til det maskuline. Papparollen handler også om maskulinitet — betyr det at også denne må handle om det som er vanskelig og negativt?
Det eksisterer en dominant oppfatning av at pappa ikke kan bidra med så mye på babystadiet. Jeg har en del bekjente som har uttalt at det ble så morsomt med en gang ungen ble 18 måneder — da fikk man kontakt og god respons. Jeg må bare si at for meg har det vært like spennende og gøy hele tiden. Bortsett fra å produsere melk så kan en pappa faktisk gjøre alt det som mammaen kan. Pappaer kan bry seg om maten babyen spiser, om søvntider, om den lille er for varm eller kald, eller om det er på tide å begynne med potte eller ikke. Jeg tror det ofte også er slik at pappa bryr seg, men siden det foregår i det private blir denne omsorgen usynlig.
Mammaer er synlige i det offentlige, enten i egenskap av at de er gravid eller at de triller barnevogn eller ammer på kafé. Jeg synes mammaer flest ser stolte ut, og det er fint. Men pappaer er ikke så synlige i offentligheten. Jeg tror det er viktig å få fram at også pappaer kan være glade, trygge og stolte over babyen sin, og at dette på ingen måte utfordrer det maskuline.
Et søk etter frasen pappa gir straks et mer nyansert inntrykk av papparollen. Nettsiden Verdens beste pappa, som kommer øverst i resultatlisten, viser at fedre er interesserte i papparollen og at de bygger nettverk med hverandre på et godt besøkt forum. Farogbarn.no er et lignende nettsted, som har mye info om alt fra barneoppdragelse til fars rettigheter. Forumet på Verdensbestepappa.no har en underkategori hvor nybakte fedre kan annonsere. Går det an å øke pappasynligheten enda mer?
Jeg er pappa til en datter på snart to, og jeg er stolt av det. For snart ett år siden uttalte hun pappa for første gang, og jeg måtte spontant lage en videosnutt. Denne har ligget begravd inne i Facebook, men det er på tide å løfte den fram:
Man kan kanskje si at Beatles og slo-mo-effekter overdriver det svulstig-pompøse en smule, men jeg gjør det i så fall for å understreke et politisk poeng: I alle kulturer finnes det normer for rett og galt, slik er det også blant menn. Selvsagt finnes det fedre som er usikre, og det finnes fedre som gir blaffen i babyer og likevel får god kontakt med barnet etterhvert som det vokser til.
Men dette er ikke universelt. Det går også an å være stolt far, som bryr seg om babyen helt fra starten. Det er lov å bekjenne dette offentlig. Ikke bare fordi det å oppdra et barn antakelig er noe av viktigste du kommer til å gjøre i livet, men fordi det er på tide at samfunnet bryter med en gammeldags maskulin stereotype.
Det er enda et langt stykke igjen før norske fedre oppnår samme permisjonsrettigheter og støtte som mødrene. På lengre sikt kan økt synlighet kanskje bidra til at vi får like gode vilkår som mødrene.
PS: I dag når jeg bladde gjennom Pappaboka i forbindelse med dette blogginnlegget, så jeg at jeg kunne hatt utbytte av å lese videre. Det er ikke en dårlig bok. :-)
Fin bloggpost, og søt video.
I all beskjedenhet: Du burde kanskje ha lest boken “Verdens beste pappa” i stedet.
Der står det: “Førstegangsfedre er som Bambi på isen. De er grønne matroser på et hav av følelser, forvirring og manglende fasiter. De kan ingenting om babyer. De er med andre ord akkurat like ustø på barnestell som … førstegangsmødre. (…) «Åtti prosent av oppskriften på suksess er å stille opp,» sa Woody Allen en gang. Slik lykkes du i denne jobben også. Helt fra starten må du stå rett ved siden av mor når barnearbeidet begynner. Ikke to skritt bak. Du må tørre å skru på de gale knottene før du skjønner hvordan en baby er satt sammen. Du må kreve å få gjøre det på din måte. Du må stole på at også du vet hva som er best. “
Ha en fin dag!
Det høres ut som utgangspunktet er det samme for bøkene, utrygghet — det er ikke alltid sånn! Men ellers et bra bok-tips som jeg skal sjekke ut.
Bra skrevet. har ikke kjennskap til den boka, men jeg kjenner meg igjen i måten du fremstiller papparollen på :)
Det skumleste med å være nybakt pappa var når barne ikke var der så man hadde kontroll på det. Tror egentlig det stresser oss menn mer enn kvinnene?
Jeg skulle tro begge kjønn kan stresse over det meste. Selv kan jeg ikke huske at jeg stresset med noe, men var ofte uenig med mammaen om spesielt det med hvor mye klær som var nødvendig å ta på (gjelder i noen grad enda).
Så bra at du problematiserer mannsrollen! Vi trenger flere menn som deg, og andre fedre som vil ha flere rettigheter og andre holdninger til pappaer. Og kvinner har bare ting å vinne på at menn tar mer ansvar, selv om det dessverre er et stykke igjen også i Norge. Du viser jo virkelig hva menn taper på i patriarkatet! Hilsen feminist:)
Troor jeg skjønner hva du mener :-) Takk!
Min mann er nok litt som deg, han er synlig pappa, og har vært det hele tiden. Spesielt da han var hjemme i fem måneder med småen var han veldig synlig pappa — for både yngstemann og eldstejenta. Vi har delt permisjonen helt likt mellom oss — og det har fungert veldig bra for oss, og småen vår klarer aldri å bestemme seg for hvem han vil være hos, han lener seg alltid mot pappa når jeg holder ham og alltid mot meg når pappa holder ham.
Skjønn jente dere har også forresten!
Ev. neste gang skal jeg ha mer perm! Takk for kompliment :-)
Hei!
Fin blogg du har, og flott bloggpost. JEg er helt enig med deg. Hos oss har vi delt på barneomsorg og praktiske ting fra dag en. Mannen min var hjemme i 8 mnd med eldstemann, og med de to andre har han også vært endel hjemme. Jeg ser virkelig veriden av en tilstedeværende pappa, som betyr like mye som en mamma.
Komme nok til å innom bloggen din igjen, da jeg synes du skriver om interessante emner.
Tusen takk for det!
Hva er det å kommentere her?
Kan ikke se at du gjør annet enn å sparke inn åpne dører.
Du fremstiller det som om den mest vanlige oppfatningen, en oppfatning som du tydeligvis mener at jeg også har, er at en maskulin mann er en mann som tar seg minst mulig av barna sine og at det er noe revolusjonerende med fedre som ikke driter i ungene sine. Vi har tydeligvis ikke samme virkelighetsoppfatning.
Dette innlegget handler om at det finnes fedre som er trygge i farsrollen, og at økt synlighet i det offentlige av omsorgsfedre kan være positivt for likestilling — på sikt.
Jeg skriver ingenting om menn som driter i barn, og jeg skriver konkret i tredje avsnitt at maskuliniteter kan (og bør) være noe positivt.
Så jeg skjønner overhodet ikke hva du har fått ut av dette, men jeg synes det er betegnende for den anonyme “bloggen” din at du klarer å få dette til å handle om maskulinitet som noe negativt, om menn som driter i barna sine osv.
Så enig med deg! Da vi fikk barn var vi ganske på samme nivå, min mann er utrolig engasjert og jeg bare beundrer han, likeså ungene. Alt blir utrolig mer hyggelig når man som foreldre tar helt del i barnas liv, det er så mye felles interesser man får. Helt enig at fedre skal få lengre permisjon, , bare det ikke gjør at kvinner får kortere! Ved siste graviditet og fødsel hadde jeg store skader etter fødselen som det tok meg nærmere et år å bli “bra” eller fungerende. Ville aldri fungert om jeg måtte dele perm med min mann og begynne å jobbe med lekkasje både her og der, brukket haleben osv. Og mange kvinner som har født sliter ofte med noe som tar litt tid å bli kvitt. Så å tro at alle kvinner er helt friske etter noen måneder etter fødsel gjelder nok ikke alltid alle, selv om noen superkvinner finnes! Gudsjelov har mannen min stilt opp og tatt sin del med den største selvfølge. Sånt blir det kjærlighet av !
Er enig i det du sier, takk for kommentaren!