Twitter, demokratisering og portvoktere

Det er morsomt å se akademikere få ting om Twitter på trykk før de har skjønt hvordan teknologien virker. Vi har fått flere gode eksempler etter hvert, f.eks. denne kommentaren i BT av førsteamanuensis Lars Nyre. Nyre har innsett at den første kommentaren hans var litt for enkel, og har derfor bedt twitterbrukere om hjelp til å skrive en bedre. I dag la Knut Olav Åmås seg villig ut til hogg, noen timer senere ble han parodiert av Hjorthen, en av Norges mest leste bloggere.

Nyre og Åmås: Twitter er demokratiserende i forhold til andre medier. Grunnen er helt konkret: Alle som ønsker det kan publisere sitt budskap med den #hashtaggen de ønsker. Hvis man vil uttrykke noe i forbindelse med høstens valgkamp, slenger man på hashtaggen #valg09. Dette er en garanti for at budskapet blir lest og vurdert av flere som er interessert i det samme. Er det et godt og interessant budskap, vil det raskt spre seg videre. Ingen andre medier, verken tradisjonelle eller «nye» digitale medier har hatt denne direkte muligheten.

Mens tradisjonelle medier har portvoktere som sorterer ut budskap de selv mener er viktige, har nettsamfunnene det problemet at de folkene som bryr seg ikke er der. Disse problemene har ikke Twitter, i hvert fall ikke akkurat nå. Selvsagt vil twittermakten favorisere bidragsytere med dyrt datautstyr og evne til å omformulere tankene sine til tekst, akkurat som de faste stillingene ved universiteter og aviser. Det er like fullt snakk om en demokratisering (om enn med meritokratisk bi-smak).

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

2 kommentarer om “Twitter, demokratisering og portvoktere”

  1. Jeg er enig et stykke på vei. Det er klart at twitter o.l. kan fungere demokratiserende på den offentlige samtalen ved at flere får tilgang, samtidig som twitter også viser fram hvordan eksisterende maktstrukturer reproduseres i nye arenaer.

    Ditt poeng med hashtags er godt. Men hva skjer når 30 eller 100 000 twittrere vil delta i sanntid? Fungerer ikke twitter så godt, nettopp fordi det er så lite utbredt?

    Men så til Iran. Kombinasjonen hashtags, opposisjonsbevegelser i mindre demokratiske regimer og mobiltelefoner gir kanskje grunn til optimisme?

    http://www.nytimes.com/2009/06/16/world/middleeast/16media.html?_r=1&ref=media

  2. Takk for feedback. Jeg tror nok det vil bli mer støy etter hvert som flere lærer seg å bruke hashtagger. Men tror hashtaggene kan brukes for å sette dagsorden uavhengig av andre medier, spesielt rundt organisasjoner og bedrifter (f.eks. #telenor, #enirofail). Å samle slik kritikk i sanntid er et stort demokratisk steg.

    I forhold til å sette dagsorden i aviser/TV, så tror jeg at Åmås o.l. personer med makt kommer til å bruke twitter mindre i grad som et dialog-verktøy framover. Men som vanlig bruker kan man fremdeles til en viss grad stille synlige, kritiske spørsmål rettet til f.eks. @knutolavamas (med reply to-knapp) og #aftenposten. Portvakt-funksjonen vil dermed være mindre framtredende, men folk og redaktører kan fremdeles enkelt ignorere kritikken hvis den ikke treffer en bjelle.

    Du sier det egentlig selv: Hvis så mange som 30-100 000 folk bruker samme hashtag i sanntid, da er det plutselig snakk om en folkebevegelse som eksisterer uavhengig av sosiale medier. Hashtaggene blir i såfall en indikasjon på ting er i ferd med å snu. Husk at regimer har veltet lenge før ideen sosiale medier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *