Du setter dagsorden

Kommentar i dagens Aftenposten. Ligger også hos Aftenposten.

I det siste har debatten pågått sterkt om FRP og kulturkamp på Twitter. Avisredaktørene engasjerer seg og diskuterer med hverandre og andre interesserte. Har Twitter endret mulighetene for å delta i den offentlige debatten? Denne kommentaren ble til som et resultat av at jeg utfordret debattredaktør Knut Olav Åmås, som jeg følger på det sosiale mediet Twitter, om han var villig til å skrive eller trykke noe som problematiserte tradisjonelle medier og makt her på debattsidene.

Redaksjonene oppfordrer leserne til å forholde seg kritisk til sosiale medier. Vil vi noen gang få se samme type omsorg i forhold til de tradisjonelle mediene? I motsetning til bloggere og tvitrere, påberoper avis- og TV-mediene seg å beskrive og formidle virkeligheten. Men det er ytterst sjeldent at redaksjonene problematiserer sin egne suverene makt til å definere hva som inngår i denne virkeligheten.

Redaksjoner er portvakter, som bestemmer hvem som skal få komme til orde i f.eks. en debatt. Redaksjonens kriterier for utvelgelse er ofte skjulte for leserne, noe som gjør at det kan være vanskelig for folk å delta med egne meninger i debatten. Enkelte meninger holdes bevisst vekk, og leserne får aldri en oversikt over hvilke.
På samme måte er selve kriteriene for nyhetsutvalget og vinklingen sjelden diskutert offentlig. Er det bare redaksjonene som bestemmer hva som skal være på dagsorden? Nei, eiere og annonsører har også mye de skal ha sagt. Og uansett kan pengesterke organisasjoner betale PR-byrå for å forme nyhetssaker, og på den måten kjøpe seg redaksjonell omtale i tradisjonelle medier (ofte sett på NRK Dagsrevyen i forbindelse med f.eks. plate- eller boklanseringer).

De tradisjonelle mediene gir inntrykk av å formidle et troverdig og sant budskap, mens de egentlig serverer en strengt regissert virkelighet. Jeg tror sosiale mediers utbredelse først og fremst bør forstås ut fra frustrasjonen mange opplever med tradisjonelle medier. Sosiale medier representerer en alternativ kilde til kunnskap, hvor man kan unngå portvaktene, og være med å sette dagsorden selv.

På Twitter kan alle som ønsker det publisere sitt budskap med en såkalt knagg (fra engelsk: hashtag). Hvis man vil uttrykke noe i forbindelse med høstens valgkamp, slenger man på knaggen #valg09 på sin beskjed. Dette er en garanti for at budskapet blir lest og vurdert av flere som er interessert i det samme (og dermed bruker samme knagg). Poster man et godt og interessant budskap, vil det raskt spre seg videre. Ingen andre medier, verken tradisjonelle eller «nye» digitale medier har hatt denne direkte muligheten slik den nå manifesterer seg på Twitter.

Knaggene kan brukes for å sette dagsorden uavhengig av andre medier, og dette er noe som i stor grad blir gjort. Da Eniro i juni publiserte folks fødselsdag på telefonkatalogen.no uten å ha spurt om samtykke, diskuterte twitterfolket dette med knaggene #eniro og #enirofail. Kritikken ble dermed samlet i en lang og søkbar tråd, og plutselig var det en som oppfordret alle som var misfornøyde til å sende e-post og SMS til direktørene i selskapet. Dagen etter ble fødselsdagene fjernet fra nettet. Det å samle denne typen kritikk spontant og i sanntid, er et ganske radikalt demokratisk steg i forhold til at offentligheten må gå veien om tradisjonelle medier.

Men Twitter kan selvsagt ikke løse alle problemer. Mediet har størst sprengkraft i saker hvor det er lett å la seg rive med og følge strømmen, og minst hvor det er nødvendig å mobilisere en sterkere forståelse. Personvern har mange problematiske aspekter som ikke ble viet noe tid på twitter-knaggene, det samme kan sies om Mousavi og det iranske valget, som også var et hett tema på Twitter. Tradisjonelle medier er fremdeles nødvendig for å bidra med tyngre analyser.

Twitter vil bidra til å endre måten tradisjonelle medier forholder seg til sine lesere på. Dette forutsetter imidlertid at interessante personer med makt fortsetter å være tilstede i debattene. Twitter vil bli langt mindre interessant om maktpersoner – som f.eks. Knut Olav Åmås – slutter å svare på spørsmål eller utfordringer.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *