Maraton-erfaringer

Jeg har blogget litt om forberelsene til mitt første maraton. For å avslutte denne vesle tråden av maraton-relaterte poster, vil jeg her skrive litt om selve løpet. Jeg har jo løpt tre halvmaraton før, og jeg må for det første si at maraton var en del morsommere.

Start og mål Oslo maraton 2010

Jeg har oppdaget at det er mange ting å være nervøs for i forkant av et løp, men i går var det først og fremst antrekket som skapte bekymring. Forkjølelsen var nesten over, men med 8 grader ved startstidspunktet 10.30 og meldt vind opp til lett bris var det ikke enkelt å velge løpsklær. Jeg hadde med meg tre skjorter, og shorts og langbukse til start, men etter å ha varmet opp og kjent på formen falt valget på singlet og shorts. Det viste seg å være riktig, jeg frøs aldri under løpet, selv om det trakk litt på vei forbi seilbåtene på Bygdøy.

Pga. at jeg nettopp hadde vært syk, hadde jeg bestemt meg for å løpe «lett» mht. pust/puls. Likevel, pga. lite erfaring åpnet jeg noldusfort. Jeg hadde forberedt et skjema med ønskede mellomtider, men dette forsvant mellom 5-10 km et sted. Pulsbåndet virket heller ikke, og dermed måtte jeg løpe etter pust/hodeberegnet tid. Rundt 17 km ut i løypa ble jeg tatt igjen av Rune Kvikstad og en gjeng som hadde som målsetning å løpe på 2.45, og hang på dem i 7-8 km.

Vi ble etter hvert tatt igjen av Margaretha Baumann, som da ledet NM av kvinnene. Dette førte til ekstra hoing og roping fra folk, noe som var morsomt. Dessverre virket det også som det førte til følgebiler og politimotorsykler i hælene, og sånt psyker meg litt ut. Ved drikkestasjonen ute på havna glapp 2.45-gruppa for meg, jeg har enda ikke skjønt hvordan folk får til å ta til seg drikke uten å tape fart/søle ut alt på klærne. Ett par kilometer etterpå kom Fride Buer-Vullum forbi i et kjemperykk, som holdt til gull. Jeg slo henne på Trondheim halvmaraton, men farten hun holdt da hun passerte meg her lignet ingenting jeg har sett før i noe løp. Inni sentrum kom også Marthe Katrine Myhre, og vi holdt følge en god stund før jeg lot henne passere.

De siste 21 kilometrene var ganske tunge for leggene, noe som jeg nå skjønner betyr at jeg åpnet for hardt. Det var vanskelig å løpe jevnt. Jeg brukte nesten 10 minutter lengre tid på andre runde, og det går jo egentlig ikke an. Jeg hadde noe energy-gel som jeg sugde i meg, og om det ikke hjalp på leggene så hjalp det i hvert fall på humøret. Jeg var glad og fornøyd hele veien.

Alt i alt var løypa OK. På Akersbrygga var det litt dårlig merking, og en del uinteresserte virret i traséen og ble tydelig provoserte når løpere gjorde tegn til at de var DE og ikke VI som var i veien. Målgang (og 21 km.-passering) hadde en del krappe svinger og brostein, som IKKE er morsomt å løpe på, langt mindre spurte. På innspurten ble jeg derfor tatt igjen av Bjørn Tore Taranger, som dermed har gjort seg fortjent til å bli erkekonkurrent neste løp vi deltar på. Heldigvis startet han en del lengre framme, sånn at jeg totalt sett likevel slo ham med sju sekunder.

Arrangøren var flink til å skape stemning i målområdet med speaker og musikk. I endorfinrusen etter løpet, mens jeg av en eller grunn sullet rundt inni VIP-teltet til Fokus Bank, fikk meg baguett med roastbeef, pratet med fremmede, trasket rundt på plena og skrev og svarte på meldinger og ventet på at Maren løp halvmaraton, ble We are the champions av Queen plutselig en genial komposisjon. Men alt i alt kunne folk langs gjerdene vært bedre til å heie fram løperne. Hva er greia med å stå der passiv og se på en elv av mennesker fyke forbi? Får prøve Stockholm maraton en dag, har fått høre at stemningen er bedre der. Når det er sagt så var det fantastisk stemning enkelte steder, og noen folk og barn heiet så entusiatisk at man bare måtte smile og klappe med dem. Maratondronning Ingrid Kristiansen tok seg også tid til å stå å heie alle framover, og det er veldig bra.

Tiden min ble 2.52.07, og jeg ble nr. 41 totalt av 1641 fullførende. Jeg har sjelden løpt mer enn tre timer i uka (mer de siste månedene før maratonløpet). Hvis jeg fortsetter med tre-fem timer i uka kan jeg antakelig holde meg på dette nivået i mange år framover. Siden jeg ikke begynte å løpe før jeg var 28 år føles dette litt uvirkelig.

Nå er konkurranse-sesongen over, og til neste år skal jeg ha lært meg å løpe jevnere på lengre distanser, ha en pulsklokke som virker og ha lært meg å håndtere melkesyre bedre. Sist men ikke minst skal jeg få til i hvert fall ett maraton uten å være forkjølet. Løping er gøy!

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

4 kommentarer om “Maraton-erfaringer”

  1. Morsomt å lese om løpet ditt. Du ruler joggeskoene dine og litt til :-)

    Jeg skjønner heller ikke noe av den drikkinga med kopp, men om jeg drikker fra flaske funker det alltid bra.

  2. 2.52.07 på tre timer løping i uka?!
    Tipper det ligger en del voksne karer i fosterstilling rundt omkring og krampegråter etter å ha lest dette innlegget. Høres ut som om OL i London bør være neste mål for deg! :o)
    Men Stockholm er også fint; mye, mye bedre stemning enn i Oslo.

    Negativ splitt er ikke for nybegynnere, men det høres ut som om du har en sjanse om ikke lenge. Lykke til!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *