To fortellinger om å skape mening i tilværelsen

Jeg har tidligere skrevet litt om blogging i forhold til selvrepresentasjon og sosiale medier i forhold til profesjonell stolthet. Nå vil jeg skrive om noe relatert, nemlig blogging som en aktivitet som fyller livet med mening ved personlige kriser.

Bloggeren Gudrun Jona Gudmundsdottir har en positiv blogg med egne tegninger og betraktninger. Men i oktober 2010 havnet historien hennes på forsiden av Dagbladet. Det ble avslørt for hele Norge at Jona Gudmundsdottir hadde kronisk urticaria og depresjon. Hun hadde legeattester på at hun var for syk til å følge undervisningen. NAV avslo likevel søknadene hennes om arbeidsavklaringspenger. Avslaget ble forklart med bakgrunn i bloggingen – hun kunne jo umulig være for syk til å gå på skole, når hun blogget så positivt og så mye.

Avslaget viser at NAV ikke vektlegger at bloggingen har foregått i privatsfæren, og innholdet i all hovedsak har bestått av selvpresentasjon eller personlige betraktninger. Og viktigst: Avslaget tar ikke i betraktning at bloggingen har bidratt positivt til Jona Gudmundsdottirs liv i en tung sykdomsperiode.

Resultatet var uansett at Jona Gudmundsdottir har sluttet å blogge positivt. Hun skriver litt om hvorfor i innlegget når man er redd for å blogge.

Regine

Regine Stokke døde av blodkreft da hun var 18 år gammel. Hun fikk diagnosen bare ett år i forveien. Stokke skrev om hele sykdomsforløpet på bloggen sin, Face your fear, og leserne fikk følge hennes opp- og nedturer. Det ble etter hvert klart at hun ikke ville overleve kreften, men Stokke fortsatte med bloggingen.

Det siste innlegget, Tilstanden forverres, postet hun to dager før hun døde. Innlegget sluttet sånn:

Men jeg er i hvert fall mindre redd for å dø nå enn før. Kanskje fordi jeg er så sliten og utmattet, og har så vondt. Jeg er fortsatt redd, men ikke like mye. Jeg tenker mest på de rundt meg, de som må sitte igjen med sorgen. Jeg setter utrolig stor pris på all den støtten jeg har fått gjennom denne tiden, både støtten fra familien, vennene mine og bloggleserne mine. Dere aner ikke hvor mye dere betyr for meg.

Gjennom hele sykdomsforløpet var bloggingen en måte å mestre tilværelsen på. Skrivingen ble en kilde til å være konstruktiv når livet ellers var håpløst. Sagt med andre ord: bloggingen ga tilværelsen hennes mening.

Å skape mening til sin egen situasjon

Begge disse fortellingene viser noe av det som er nytt med blogging i forhold til tradisjonelle media. Sosiale medier gir en mulighet til å skape egen, personlig mening med livet – men de tradisjonelle institusjonene respekterer ikke denne egenskapen. Det er tydeligvis et behov for å kommunisere dette til både offentligheten og de tradisjonelle mediene?

Blogging har helt andre motivasjonskilder enn skole- og jobb. Bloggingen kan nemlig skape et personlig rom for identitetsdannelse og meningskonstruksjon. Dagbladets skandale-vinkling kan også bidra til å skade det positive selvbildet Jona Gudmundsdottir har av seg selv. Og ved å ta fra Jona Gudmundsdottir bloggingen, risikerer NAV faktisk å gjøre hennes situasjon verre.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

7 kommentarer om “To fortellinger om å skape mening i tilværelsen”

  1. Sosiale medier, blant annet blogging, kan definitivt være med på å gi mening i en vanskelig livssituasjon. Mange ME-pasienter som i lengre tid er senge- eller husbundet forteller at de både kan ha et visst sosialt liv via sosiale medier, samtidig som de kan skaffe seg kunnskap om egen sykdom, lære av andres erfaringer og således bygge opp sin egen mestringskompetanse.

    Bruk av sosiale medier for langvarig eller kronisk syke må ses på som en ressurs, og ikke en trussel.

  2. Hallo Jan Frode :)
    Jeg ble ganske overraska da jeg via en annens blogg om nav-saken havnet på dette innlegget på forskning.no. Kjenner deg igjen, du samarbeider musikask med en god venn av meg, og verden krymper stadig.

    Kjenner meg igjen i flere betraktninger (lest flere innlegg nå), og syns du er inne på noe i beskrivelsene av blogg som både selvrepresentasjon og en ‘personlig sfære’ en kan utvikle seg og utfolde seg i.

    Min blogg har absolutt vært dette for meg. Jeg har ikke mange lesere, men det bryr meg heller ikke like mye som å ha en slik sfære, og å skrive uten at tanken på hvem som leser hemmer meg.
    Så er også bloggen anonym (jeg oppgir ikke mitt vanlige navn, heller ikke her) i den forstand at den er litt lost i cyberspace :) Det gir meg mer skrivefrihet, særlig siden faktumet at jeg er psykologistudent kan skape blest om min samfunnsrebellaktige holdning og hvor personlig jeg skriver.
    Håer du vil sjekke ut bloggen min. F.eks merkelappene tilstedeværelse og musikk kan være i din gate. Innlegg med merkelappen «Mitt Perpektiv» er de som er mer meningsytrende.

    M

    1. Hei!

      Jeg har lest litt på bloggen din. Jeg er vanligvis ikke så begeistret for anonymiteten en del mennesker omgir seg med på nett – javisst, den gir kanskje mulighet for å skrive mer ærlig, men samtidig mister budskapet sitt moment.

      Hvis man vil endre noe man ikke er fornøyd med, må man også ha en tydelig avsender. Tenker jeg.

      Anonyme blogger kan vel også brukes til å forme tanker, språk, selvbilde og identitet, Det skriver du jo. Og det virker rimelig.

  3. Godt innlegg!

    Blogging kan også skape en narrativ virkelighet som ikke trenger å være så sunn, men kan være det. Blogging kan skape identitetsendringer og endring av atferd. På godt og vondt.

    1. Ja, blogging åpner opp for å utforske identitet på godt og vondt. Men endringene er midlertidige, de fleste tar av seg masken når de logger av.

      Jeg tror imidlertid at den senere tids fokus på mobbing handler mer om umodenhet og barn/ungdom som trenger grensesetting. Det er viktig for meg å avvise medievinklinger som ønsker at nye medier (som blogging) skal innebære noe «farlig». (Tradisjonelle medieframstillinger kan også være ganske nedbrytende for enkeltpersoner.)

  4. Ja, barn mobber på nettet, men jeg synes jeg finner mange eksempler på at voksne går foran som dårlige eksempler. I mange diskusjonsfora, nettsamfunn og kommentarfelt hos nettaviser finner vi sjikanerene, grensekrenkende og svært ufine voksne mennesker. Ja, det kan handle om umodenhet, men det kan også handle om en rekke andre ting.

    Jeg er enig at blogging ikke bør fremstilles som «farlig». Det handler om hvordan vi bruker nettet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *