Foto: Erik Fløan. Wikimedia Commons, Public Domain

Idretten og skamvettet

Dialog mellom meg og Arve Hjelseth, først publisert i Sosiolognytt #2/14.

JFH: Da jeg var 28 år begynte jeg å jogge. Før dette hadde jeg ikke trent regelmessig, i ordets rette betydning, siden jeg sluttet på det lokale fotball-laget som 11-åring. Den viktigste motivasjonen for å begynne var at jeg ønsket tid og ro til å lytte på musikk. Det var ingen større refleksjon bak, ingen ambisjon. Jeg kjente få andre som likte å jogge. Vi bodde like ved Rothaugen skole i Bergen. Jeg gikk opp på tvers av Fjellveien, og løp ned langs svingene borte ved Sandviken sykehus. Det ble nok en tre-fire kilometer i nedoverbakke. I løpet av noen måneder gikk det opp for meg at  turene var for korte til at jeg fikk lyttet så mye som jeg ønsket, og jeg begynte å jogge i motsatt retning da jeg kom opp til fjellveien. Turene ble da nærmere en mil. Det var helt sikkert sunt.

Deretter ballet det på seg. Etter hvert begynte jeg å konkurrere. Høsten 2010 løp jeg Oslo maraton på 2.52. Fire minutter og fem sekunder pr. kilometer. Høsten 2011 ble jeg nummer to i Trondheim maraton (for så vidt på en dårligere tid). Dette var høsten jeg skulle levere doktorgraden på ISS i Trondheim. Og da min kollega Hendrik Spilker skrev en felles-e-post til alle på instituttet om denne bragden et par dager senere, så ble jeg bare flau. Ikke stolt. Jeg måtte faktisk sende en epost og korrigere inntrykket om at jeg var en suksessfull maratonløper. Jeg måtte bekrefte til alle kolleger at jeg faktisk hadde planer om å levere ph.d.-en iløpet av noen måneder.

Du skrev jo Trening, knefall og forfall-artikkelen i Samtiden i 2011.[1] Og jeg kunne på en måte ikke vært mer uenig da denne kom; dette var på ingen måte gyldig for meg. Jeg følte i 2011 at treningen og resultatene heller ekskluderte meg fra å være medlem av “intelligentsiaen”.

I dag har jeg nok et mer avslappet forhold til løpinga og akademia. Jeg løper fremdeles fort, og jeg skjemmes ikke over det. Jeg ser meg selv som en lidenskapelig hobbyutøver. Jeg har fått treningskompiser og gode bekjentskaper gjennom løpinga. Men det er likevel noe personlig her, noe som kiler skamvettet – jeg vil ikke at andre enn de jeg trener med skal vite hvor ofte jeg løper. Treningsmengde er fortrolig informasjon. Og spesielt vil jeg ikke at akademikere flest skal vite noe om det. Det er som om treningstiden, som for min del også er en tid for å koble av, det er som om det er noen krav til at jeg heller burde brukt tiden på å forske og skrive.

AH: I min klasse på ungdomsskolen var det – med ett eller to unntak – slik at de som tok skolen alvorlig, også drev med idrett, mens de som så på skolen som en kjedsommelig mellomstasjon på veien mot det virkelige livet, dvs. en jobb fra 16-årsalderen, stort sett ikke drev med idrett, med et visst unntak for fotball. Slik sett var det ingen grunn til at jeg skulle skape meg noen forestillinger om at mye og til dels seriøs idrettsaktivitet var forbundet med lavere klasser. Intelligentsiaen har derimot vært et sjikt som i hvert fall etter Nansen har hatt et anstrengt forhold til kroppen, altså ganske ulikt andre grupper med høy utdanning og fete jobber. Dette sjiktet – ikke bare en del akademikere i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, men også forfattere og andre kunstnere, journalister til og med en del politikere – tilpasset seg oppdaterte kostholds- og treningsråd veldig sent i forhold til andre deler av eliten. Jeg tror det har sammenheng med at de posisjoner en del akademikere og kunstnere hadde innebar en opposisjonell grunnholdning, og motstand mot statlig disiplinering. De stemte ofte til venstre, men foraktet venstresidens humørløse puritanisme.

Lommer av opposisjon finnes naturligvis fortsatt, men den har andre uttrykk. Det er mulig dette først og fremst har vært et Oslo-fenomen (i Bergen er jo for eksempel Tomas Espedal et godt eksempel på en figur som ikke akkurat gir uttrykk for å ha en sunn livsstil), men tendensen synes klar for meg: Å synliggjøre treningsiver, til og med med dyrt og avansert utstyr, er blitt en vanlig selvpresentasjon også for intelligentsiaen. Stølheten er den nye fyllesyken, som Aslak Nore skrev. Disse folka må altså gjerne trene for min del, men å knytte sin egen identitet så sterkt til trening og friluftsliv, som jeg alltid har sett på som et mer eller mindre nødvendig onde, virker på meg merkelig servilt overfor statlig paternalistiske råd om å tyne mest mulig sunnhet ut av så mange leveår som mulig.

Min egen befatning med idretten er forsåvidt beskrevet i den artikkelen du nevner, jeg kan legge til at bortsett fra noen år med fotballen var friidrettskarrieren min ganske kort, jeg satset egentlig bare fra jeg var 14 til jeg var 16, etter det var det mosjonsløp basert på lett mangelfull trening som gjaldt. Jeg trente alt for lite om vinteren. Jeg husker de første terrengløpene det året jeg fylte 15, jeg havnet meningsløst langt etter de beste, etter å ha vært overlegen året før. Men så så jeg meg ut et løp i september samme år, på den for min årsklasse utradisjonelle distansen 3000 meter, og bestemte meg for å prøve å slå den eksisterende kretsrekorden. I en periode på omtrent fire måneder trente jeg systematisk for å klare dette, og jeg slo såvidt alle dem som hadde knust meg i terrengløpene på våren, og slo rekorden med over et halvt minutts margin. Denne treningen hadde jeg ingen glede av, ut over at timene var virkemidler på veien mot målet. De første fire ukene etter at jeg slo rekorden, trente jeg nesten ingenting. Målet var nådd.

I dag trener jeg relativt regelmessig for å kunne eldes med litt mindre uverdighet enn jeg ellers ville gjort. Jeg har absolutt ingen glede av det, bortsett fra som virkemiddel til å nå dette ikke spesielt høyverdige mål. Å skulle legge ut på sosiale medier om dagens økt på 3T, eller om en sjelden søndagsskitur i marka, forekommer meg absurd. At muskelmasse og O2-opptak skulle være med på å definere hvem jeg er som akademiker er like utenkelig og dessuten skremmende. Du vil nok oppleve at det å fortelle om dine treningsmengder i økende grad – også i ditt eget sjikt – blir møtt med beundring heller enn med likegyldighet.

JFH: Det kan godt hende at du har rett i dette. Jeg tror likevel at de perspektivene du legger til grunn; at trening (og selvpresentasjon assosiert med trening) kan sees på som noe man gjør fordi man får tilbakemeldinger og en slags status, eller fordi man ønsker et slags medlemsskap i en gitt sosial gruppe, eller noe som man servilt gjør fordi staten (hvem nå enn staten er i dette tilfellet) ønsker det og tjener på det, står ganske langt unna det akademikerne som trener mye selv tenker. Det er ikke dermed gitt at slike perspektiver ikke har forklaringskraft, men jeg tror likevel virkeligheten er langt mer sammensatt.

Det du sier om at du ikke har noen glede av treningen i dag, og det at du ikke hadde det da du var ungdom, er interessant. Det er interessant fordi det er ordinært. Langt på vei de fleste av mine venner som løper, har en sterk ambivalens når det gjelder systematisk trening. Jeg kjenner bare noen få som trener regelmessig (og forresten; bare en av dem har doktorgrad). I de siste årene har jeg pleid å løpe noen etapper for SV/Vänsterpartiet i St Olavsloppet, og gjennom det har jeg blitt kjent med mange forskjellige løpere. Det alltid morsomt å møte hverandre igjen, år etter år. Man kunne kanskje tro at også denne uttrykte ambivalensen har noe med skamvett å gjøre, at man ikke skal skryte for mye av egne prestasjoner, eller late som om man synes alt er så positivt. Men dette er ekte. Når det gjelder løpingen, pleier noen av dem faktisk å løpe til de kaster opp. Så løper de videre. En annen løp flere etapper ifjor med hovne, blodige føtter, fordi han insisterte på å løpe naturlig, det vil si barfot. I andre tilfeller; i flere gateløp har jeg løpt i grupper, hvor den ene i gruppa plutselig må skjære til siden og dra ned buksa for å bæsje. Og det er aldri en do der, og det som kommer ut ligner sjelden på bæsj. Det er ingen prestisje eller høyverdighet i det, det er ikke noe prangende med det – men likevel stiller man opp gang på gang.

Jeg har også dårlige dager innimellom. Som regel er det et løft å løpe, det er avkobling og tid til å la tankene flyte fritt – men en sjelden gang kan tungsinn og problemer dukke opp underveis og bli med på turen. Da blir det heller ikke noen bra tur. Jeg har også en belastningsskade i venstre fot som har vært der i snart seks måneder – jeg holder den i sjakk, men den blir heller ikke mye bedre. Jeg løper likevel. Og jeg tror de fleste av de som løper innimellom, vet at løpingen kan være både fantastisk og nådeløs. Dette tror jeg også må gjelde akademikerne som trener.

Så jeg tenker at det sikkert er mange ulike personlige grunner til at folk investerer tiden sin i trening, enten det er kroppslig, psykisk, sosialt, lufting av dødsangst eller massering av samvittigheten (hvis vi vil vite hva de selv mener må vi nesten spørre dem). Det som er sosiologisk interessant er imidlertid om flere faktisk synes at trening, løping og generell fysisk fostring gir mening. Om flere synes at denne investeringen – uansett hva som investeres eller tjenes – faktisk gir mening over tid, som det tyder på.

Treningssko (Timothy Takemoto)
Treningssko. Foto: Timothy Takemoto. Flickr/Creative Commons

En pragmatisk forklaring på at mange fra intelligentsiaen (som i din tekst gjelder skribenter, forfattere, kunstnere, professorer og journalister) trener og deltar i konkurranser, vil kunne åpne for at arbeidet, som de en gang trivdes med og var stolte av før, ikke lenger gir like mye mening i seg selv, ikke like mye trygghet eller verdighet – i forhold til hvor mye de investerer. Å skrive en artikkel eller kronikk som raskt blir glemt i mediemangfoldet betyr ikke så mye som før i dagens mettede medievirkelighet, men å løpe i skau, mark og på landevei – det gir mening. Da opplever kanskje intelligentsiaen at de får noe igjen for investeringen, uansett om dette er bedre helse, endorfinkick, vennskap, prestasjonsfølelse eller tid til meditasjon.

Nye og gode kameramobiler gjør tilfeldigvis at bilder fra disse aktivitetene lettere blir delt i sosiale medier – folk deler bilder når de gjør aktiviteter som gir mening for dem. Dette har ikke nødvendigvis noe med verken intelligentsiaen eller status å gjøre, mer med at konteksten for kunnskapsarbeid i det moderne samfunnet har endret seg – kanskje spesielt for de personene som tidligere var hovedsakelig indremotiverte i jobben. Og jeg vil også påpeke at  langt fra alle akademikere trener. Jeg har i det siste blitt venn med flere ferske sosiologer fra ulike steder i landet, jeg det er umulig å ikke legge merke til at de poster ølbilder fra pubben og whisky-bilder fra sofaen hjemme langt oftere enn de poster bilder fra marka.

AH: Jeg er usikker på hvorfor dette er viktig for deg. At folk kan ha andre motiver enn selvpresentasjon er det ingen tvil om, like lite som det ikke er noen tvil om at selvpresentasjon er et element i alt vi gjør.

JFH: Er uenig i dette. Vi mennesker handler ofte i private eller personlige handlingssfærer, hvor selvpresentasjon ikke har noe plass. Heller ikke refleksiv tanke, nødvendigvis. En ting som er nytt i sosiale medier er jo at veien mellom det nonrefleksive og personlige og det hyperrefleksive – hvor alle du ønsker kan se deg, har blitt så kort.

Vin i glass.
Vin i glass. Foto: Thor/geishaboy500. Flickr, Creative Commons.

AH: Vel, ære være den som oppriktig kan påberope seg å være frikoblet fra å la det inngå et element av selvpresentasjon i det han eller hun gjør. For en som har lest Goffman virker det nesten naivt. Men for all del, det er jo ikke bare trening som har denne egenskapen. Også å ta et glass for mye i lystig lag kan integreres i en slik Goffmansk forståelse. Men jeg mener nokså oppriktig at et sjikt som har (bør ha?) som ambisjon å opprettholde en autonomi overfor både stat og marked, bør innta en kritisk grunnholdning til livsprosjekter som de øvrige elitene (byråkrater og næringsliv) forsøker å fronte som veien til det gode liv. Dette innebærer selvsagt ikke at de ikke skal trene, det gjør de da heldigvis akkurat som de vil med, men at det representerer en mulig utfordring dersom disse av alle skal bli fanebærere for den mest mulig friksjonsfrie tilpasning til det som for tiden anses som den riktige måten å leve på. Det er noe grunnleggende konformt og ikke minst paternalistisk over denne tendensen, selv om vi altså kan diskutere hvor sterk tendensen er (kanskje jeg har valgt meg feil fb-venner).

Da jeg skrev artikkelen i Samtiden, var det en journalist som påpekte overfor meg at Kjartan Fløgstad visstnok trente både mye og ganske intensivt. Men poenget mitt er jo ikke at det er noe galt i det, men at journalisten måtte legge til et “visstnok”, fordi Fløgstad selv ikke hadde sett noe behov for å formidle sine treningsvaner til Gud og hvermann. Det tilhører den private sfære og bør forbli der.  Slik jeg forstår det, tenker du på omtrent samme måte.

Folk bruker jo sosiale medier til de forskjelligste ting og med en rekke ulike formål, så det er vanskelig å være generell her, men grovt sett er det rimelig å tro at et underliggende motiv er å skape en mer eller mindre koherent fortelling om sitt eget liv. Hvor sentral jobben er, varierer med yrkets attraktivitet. De fleste har antakelig flere statusoppdateringer fra hytta – om de har noen – enn fra jobben, enten hytta er utgangspunktet for fysisk aktivitet eller for lange kvelder med Ludo og rødvin. I den grad jeg har rett i dette, kan facebook være en arena for å analysere ikke hvordan folk lever, men hvordan folk ønsker å fremstille seg selv, særlig i de tilfeller hvor livet smiler. Hvis skiturer utgjør en viktig del av det gode liv, er det ikke urimelig at dette kommuniseres og deles, men hos mange ligger elementet av paternalisme nokså tett under overflaten.  Blame the victim-ideologien som preger deler av høyresidens velferdsretorikk sprer seg også i de skrivende klasser. Tendensen til å betrakte fedmeepidemien som moralske problemer heller enn som strukturelle, tiltar. Jeg fornemmer at  intelligentsiaen i for liten grad tar dette på alvor.

JFH: Men her er det muligens noe i din egen samvittighet som skurrer? Som om du har dårlig samvittighet for noe, en sosial kontroll du vil være foruten. Som om du leser noe avsenderne enten ikke sender ut, eller i hvert fall ikke er bevisste at de sender ut. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i at jeg tenker at andre bør ditt og datt – om noe som helst, spesielt ikke trening. Hvordan kan du vite at andre treningsglade fb-venner mener noe om andre ut fra bilder de legger ut eller ting de skriver? Du har lenge hatt et profilbilde hvor du drikker vin – du mener vel likevel ikke at alle andre bør drikke mere vin?

AH: Det profilbildet er naturligvis en form for selvpresentasjon. Men at mange avsendere bevisst eller ubevisst fungerer som normsendere om hva man bør bruke søndagen til, er for meg helt opplagt. Bare unntaksvis er det jo eksplisitt uttrykt, men det er jo mulig å tolke hva slags overordnet diskurs det inngår i likevel.  Jeg har også sett intellektuelt langt framskredne folk på facebook bruke masse tid på å diskutere om statens anbefalinger for mengden D-vitamin vi bør innta er omtrent passe eller alt for lave, og om det ikke er lurt å kjøpe noen D-vitaminkapsler fra USA (såvidt jeg forsto). Hva i all verden er det for slags ting å være opptatt av for folk som skal fortolke vår samtid? Du bruker jo mer tid på å finne ut av dette enn på å bruke det intellektet D-vitaminene muligens skal være til nytte for. Det er i og  for seg ikke så vesentlig for poenget hva du måtte ha for slags subjektive motiver for å trene, poenget er signalene som samlet – bevisst eller ubevisst – sendes ut.  Det fungerer som en ganske kraftig normsender, spesielt når det i tillegg kommuniseres så aktivt som mange (ikke du) gjør. Antall idrettsskader kommer til å vokse voldsomt, det er ikke sikkert det er så mye å spare der i forhold til de skadene som er utbredt i en mindre veltrent/overtrent befolkning.

 

Personlig erfarer jeg mye av snakket om de positive effektene av trening som overdrevne. Når jeg nå har trent nokså regelmessig i et drøyt halvår, er de største ko

Vitamin D - kosttilskudd. Foto: Apoteket Hjärtat. Flickr, Creative Commons.
Vitamin D. Foto: Apoteket Hjärtet. Flickr, Creative Commons.

nsekvensene, i tillegg til noe redusert vekt, litt vondere knær og litt bedre kondisjon. Jeg er overhodet ikke blitt mer opplagt, snarere har søvnbehovet økt. Tidvise konsentrasjonsproblemer er ikke blitt noe bedre. Bortsett fra mulige langsiktige positive konsekvenser, som begrunner det jeg gjør, er treningen først og fremst en tidstyv. Jeg tenker lite når jeg trener (ofte ser jeg på Dagsnytt 18, men får med meg mindre enn jeg ellers ville gjort), og jeg tenker som nevnt ikke noe klarere etterpå heller. Å ha gjennomført en økt bedrer nok samvittigheten, men det er jo en mager trøst når samvittigheten er skapt av oppfattede forventninger fra omgivelsene.

Dette henger sikkert sammen med at jeg fra naturens side er makelig anlagt. Bortsett fra når jeg hadde en ball i beina, så jeg lite behov for overdrevent mye bevegelse også som barn. Rundt tiårsalderen husker jeg at jeg ofte håpet på dårlig vær på søndagene, slik at jeg kunne sitte inne og lese bøker i stedet for å måtte gå skitur.

Det er selvsagt et element av selvpresentasjon, og et uttrykk for behovet for å bli sett, også når folk får publisert en kronikk i Aftenposten. Du har nok rett i at overfloden av publiseringskanaler gjør det mindre prestisjefullt enn før, og at dette gjør at man ser seg om etter andre arenaer for distinksjonsarbeid. På den annen side virker det jo ikke som treningen først og fremst kommer til erstatning for det å skrive, nettopp mangfoldet av kanaler indikerer vel at folk skriver mer enn noen gang, men at flere får publisert det de har å si.  Dessuten er det jo lite effektivt distinksjonsarbeid fra intelligentsiaens side hvis det skal bestå i å etterligne den økonomiske eliten.

Snarere tror jeg tendensen indikerer at tempoet er økt. Mens tenkning tidligere forutsatte tid og konsentrasjon, skal en spalte i dag skrives i løpet av et par timer, og dermed har man jo tid til en ekstra treningstur også. Dynamikk og tempo er sentrale normer for tilværelsen. Dveling og ettertanke har vært intelligentsiaens sterkeste side, nå har den adoptert BIsnissfolkets norm om at ting må skje kjapt (bortsett fra at skiturer bør være så lange som mulig).

JF: Det ene utelukker ikke det andre. Faglig eller kulturelt innhold som produseres langsomt, og som man bestemmer over selv – fungerer som en identitetsbygger for frie sjeler. Dette har ikke så mye med selvpresentasjon å gjøre, mer med at man som aktør får fly på egne vinger, for å si det med William Blake. Høyere tempo og eksterne krav til økt produksjon av innhold, gir tap av mening, i hvert fall for personer som tidligere kunne føle seg frie og stolte i jobbutøvelsen. Man får ikke tid til å føle noe for det man produserer, når både målet og veien er forutbestemt. Trening er derimot en ganske langsiktig og fri aktivitet, som gir mulighet til å høste i tråd med det man investerer i tid og i mindre grad penger. Gjennom livet, for å parafrasere Andreas Hompland, må grunnene til å løpe nødvendigvis endre seg – men en slags mening må det jo gi hvis man fortsetter med det. Jeg tror personlig utholdenhetstrening i noen grad kan forklares på denne måten, enten man er ung eller gammel deltaker i olavsloppet eller en konkurranseglad akademiker som skriver om det på FB – det er noe som det er legitimt å bruke tid på og investere i.

AH: Når fb-venner som også er sosiologer legger ut selfies på Kikutstua ledsaget av fundamentalt banale billedtekster som “ut på tur, aldri sur!”, lurer jeg rett og slett på hva det er uttrykk for. De er nok ikke representative, men at de ikke møtes av en storm av sarkasmer overrasker meg. Det er vel derfor jeg synes kritikken av “raushetskulturen” på sosiale medier de siste dagene har vært nokså forfriskende. Grip dagen og den ynker seg under grepet, som Nils Fredrik Nielsen sa i en av sine  tristesser. Å overføre dagliglivets oppmuntrende heiarop til den offentlige arenaen er uhyre problematisk.

JFH: Den har vært forfriskende ja, samtidig som den på en måte bommer; jeg tror Aspaas har rett i at sosiale medier har åpnet for en raushetskultur – eller mer presist; for framveksten av raushetskulturer. Men hun tar feil i at dette er noe grunnleggende nytt som kan universaliseres.

Foto: Erik Fløan. Wikimedia Commons, Public Domain

[1] Kortversjon publisert i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/a/16670439/

Del gjerne videre ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>