Vi må tenke nytt om IKT i skolen

Klassekampen, 8. des. 2016

Dette innlegget sto trykt i Klassekampen 8. desember 2016, under tittelen Er det nettvett vi trenger?

Debatten om IKT-undervisning i norsk skole er dominert av to motstridende hovedsyn, og ingen av dem peker mot verdiene vi trenger i framtida.

Et teknooptimistisk og et -skeptisk syn preger debatten om IKT-undervisning i norsk skole. Førstnevnte er typisk representert av Senter for IKT i utdanning og en rekke «digitalister»: IKT medfører så mange innovative og organisatoriske muligheter at skolen er nødt til å investere i digital teknologi og undervisning for å møte framtida. Problemet er at visjonene ofte blir profetiske og at løsningene ofte er instrumentelt orientert, med fokus på «verktøy» eller IKT-planer.

Det skeptiske synet er utbredt blant lærerstanden og blant lærerutdannere, og ble også nylig representert ved den ellers fornuftige Svein Sjøberg i Klassekampen den 22. november. Her konkluderer han med at det viktigste med IKT-undervisning er at elevene lærer seg å forholde seg kritisk til informasjon på nettet og at de lærer nettvett. Kanskje han mener at det å lære om IKTs muligheter og konsekvenser ikke skal være noe som kommer alle til gode, men at det skal overlates til foreldre eller initiativ som f.eks. «Lær kidsa koding»?

Selv vil jeg betegne meg som en kjølig optimist. Jeg er av den oppfatning at skolen kan vinne på å bruke teknologi i ulike læringssituasjoner, selv om det selvsagt også er mange problemer. Jeg har lenge vært enig med optimistene i at norsk skole trenger mer enn kritisk tenkning og nettvett, fordi våre barn skal arve et stadig mer komplekst og teknologisk samfunn, og fordi jordas utfordringer med hensyn til klima og ressursfordeling krever mye bedre teknologiske løsninger enn de vi har i dag. I løpet av det siste året har det imidlertid blitt klart for meg at det finnes enda en grunn; nemlig å bremse elitene og aktørene som i dag bruker de nye medieteknologiene i sin favør.

I løpet av ti år har den nye teknologien bidratt til å endre mediesamfunnet betydelig. Digitale teknologier har i mye større grad blitt mobile, og sosiale medier er utbredt i befolkningen. Vi bruker stadig mer tid på digitale og sosiale medier, og på det individuelle nivå er lett å forklare hvorfor: Digitale og sosiale medier tilbyr informasjon, invitasjoner, underholdning, oppdateringer, et avbrekk, i tillegg til en følelse av anerkjennelse og fellesskap. Et mantra blant teknooptimistene gjennom hele perioden er at man må sørge for at alle er med – IKT blir satt i sammenheng med fri økonomisk og politisk deltakelse.

I realiteten er imidlertid digitale og sosiale medier langt mer regulert enn for ti år siden. Både private organisasjoner og myndigheter har i større grad fått anledning til å lese og utnytte private data. Innholdet er i større grad skapt av kommersielle og profesjonelle aktører. For ti år siden ble sosiale medier forstått av ekspertene som et medium med brukerskapt innhold. Skillet mellom brukerskapt, journalistisk og kommersielt innhold er imidlertid ikke lenger tydelig hvis det noen gang var det. Youtube inneholder flest videoer fra vanlige brukere, men over 99 % av de mest sette videoene er i dag lagd av kommersielle aktører. Det som fenger algoritmene, dvs. det som er betalt eller det som treffer en nerve blant mange, får visninger. Antakelig er det vanskeligere å «være med», og skape innhold på egne premisser enn det var for ti år siden.

Et annet poeng hos optimistene er at skolen skal danne elevene til å engasjere seg i demokratiet, at digitale medier står sentralt.

Også her har utviklingen gått feil vei. De aller fleste redaktørstyrte medier og aktualitetsprogram har opplevd en betydelig nedgang i antall lesere/seere, og trenden er den samme over hele verden. Teknologiprodusentene stikker av med markedsandelene.

I løpet av de siste årene har den digitale offentligheten blitt mer fragmentert – viktige mellomstore offentligheter som riksaviser og aktualitetsprogram har færre lesere/seere, mens det har oppstått langt flere mikrooffentligheter, med ulike referanserammer og forståelser. Resultatet er at de store spørsmålene som demokratiske samfunn trenger å løse i fellesskap – om for eksempel hvem som skal styre en nasjon og hva vi skal investere i for framtida – blir tvunget i bakgrunnen av symbolsaker som vekker følelser og moralsk indignasjon, men som ikke betyr noe i den politiske virkeligheten. I Norge går det bl.a. i Mulla Krekar, gjerdet på Storskog og hylekoret, I USA er det bl.a. «Crooked Hillary»  gjerdet mot Mexico. Utviklingen tjener først og fremst elitene og høyresida, og det gjelder ikke bare i Norge.

Så hva skal skolen gjøre med dette? Svaret er i hvert fall ikke å lukke øynene og si at dette ikke tilhører skolens oppgave. Norske elever vet hvorfor de nye mediene er gode på det individuelle nivået. Det er skolens oppgave å sette medieutviklingen i relasjon til verdien av mangfold, verdien av å inkludere, verdien av å se saker fra ulike vinkler og forstå ulike posisjoner. Det er vi som må sørge for at elevene lærer å bruke denne teknologien til noe godt – positiv forandring i det lokale og for å skape dialog mellom grupper og generasjoner. Og først da har de sjansen til å løse de problemene generasjonene før dem ikke har klart.

Del ...
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *