jafro.org

Plutselig var det søndag, og jeg har hatt pappaperm i allerede en uke. Pappapermisjon har så langt vært en fin og litt selvmotsigende kombinasjon av å ha fri, og stå opp grytidlig og følge strenge rutiner mht. spise- og sovetid for Maja.

På en måte skal jeg gjøre noe av det samme som Maren har gjort nå i snart 9 måneder, men på en annen måte er det jeg gjør helt annerledes. Maja har forandret seg så mye i det siste. På noen måter er Maja enklere nå enn før. Hun forstår mer, og er ganske hjelpsom når man skal kle henne og ta henne med ut på tur. På den annen side er hun mer krevende en noensinne. Denne siste uka har hun lært seg å krabbe fort, å reise seg oppetter ting, og å putte alle små ting i munnen. En utrolig, men litt uheldig, kombinasjon av fysiske egenskaper, som gjør at man ikke kan ta øynene fra henne.

En annen egenskap som har blitt mer tydelig i det siste, er Majas frie vilje. Hun vil f.eks. ikke spise- eller drikke på kommando. Hun kan sitte på fanget mitt og nekte å drikke lunken melk fra tåteflaske – men når jeg sette henne ned på gulvet, kravler hun rundt og spiser lodotter og hybelkaniner.

Den første uka i permisjon føles, på tross av mange meningsløse handlinger fra Majas side, som en meget fin tid. Jeg ha nå fem uker igjen, hvor jeg skal fortsette å tusle rundt i Trondheim med Maja, og ha minst mulig sideprosjekter ellers. Det er veldig koselig, og særdeles meningsfylt. Neste gang (ev.) skal jeg ha større andel av permisjonen.

For tiden står sola opp med stor bravur. I natt satte jeg på et time-lapse-opptak, med et par polariserte solbriller foran webkameraet.

Skulle veldig gjerne ønske meg kamera med bedre oppløsning, selv om Youtube ikke yter originalen rettferdighet. Ellers trenger jeg et enda sterkere filter enn et par solbriller, slik at solen blir enda mindre glorete. En 7-lags solfilm ville nok gjort susen.

Jeg trodde i min villfarelse at babyer var på sitt søteste når de var småe og nyfødte. Men så viser det seg jo at de bare blir nusseligere og søtere etter hvert som tiden går! Hvordan skal dette gå? Noe av det søteste Maja kan gjøre for tiden er å ligge på magen sin og se forventningsfullt opp, og lage kjempelyse lyder med stemmen sin – men hun er alltid søt. Hun er til og med søt når hun bæsjer.

Med Hugin kan man enkelt stifte sammen serier av bilder til panoramabilder. Programmet finner overlappende punkter i enkeltbilder, og vender og bretter dem slik at overgangene blir sømløse. Slik kan man lett lage 180 graders bilder og gjøre mye spennende man ikke får til med et vanlig kamera. Jeg har eksperimentert mye med Hugin i det siste, og dette flotte programmet fikk meg også til å fikse og børste støv av det gamle galleriet mitt.

Det er kanskje på sin plass å advare: Hugin kan nok være sterkt avhengighetsskapende for svake nerdesjeler.

Det er gøy å ha pappapermisjon! Allerede etter åtte dager er Maja merkbart mer oppmerksom, og hun har også blitt flinkere til å holde seg våken, f.eks. når hun eter.

En ting som jeg synes er veldig spennende, er måten babyer opplever verden på. Det er nå en gang slik at nyfødtes øyne ikke klarer å fokusere på objekter som er lenger unna enn 25-50 cm., og det er visstnok også sånn at de oppfatter lyse stemmer tydeligere enn mørke. En bok vi fikk på sykehuset, Spebarnsboken 2007-2008, går til og med så langt at den foreslår at det er lite som tyder på at det er mye som gir mening[1] av en babys sanseinntrykk de første ukene.

Jeg har lagd en liten videosnutt som illustrerer hvordan en dagligdags situasjon kan oppleves helt forskjellig av en voksen og en baby:

Håper den faller i smak.

[1] Spebarnskboken 2007-2008, Sandvik, side 58.