Idretten og skamvettet

Dialog mellom meg og Arve Hjelseth, først publisert i Sosiolognytt #2/14.

JFH: Da jeg var 28 år begynte jeg å jogge. Før dette hadde jeg ikke trent regelmessig, i ordets rette betydning, siden jeg sluttet på det lokale fotball-laget som 11-åring. Den viktigste motivasjonen for å begynne var at jeg ønsket tid og ro til å lytte på musikk. Det var ingen større refleksjon bak, ingen ambisjon. Jeg kjente få andre som likte å jogge. Vi bodde like ved Rothaugen skole i Bergen. Jeg gikk opp på tvers av Fjellveien, og løp ned langs svingene borte ved Sandviken sykehus. Det ble nok en tre-fire kilometer i nedoverbakke. I løpet av noen måneder gikk det opp for meg at  turene var for korte til at jeg fikk lyttet så mye som jeg ønsket, og jeg begynte å jogge i motsatt retning da jeg kom opp til fjellveien. Turene ble da nærmere en mil. Det var helt sikkert sunt.

Deretter ballet det på seg. Etter hvert begynte jeg å konkurrere. Høsten 2010 løp jeg Oslo maraton på 2.52. Fire minutter og fem sekunder pr. kilometer. Høsten 2011 ble jeg nummer to i Trondheim maraton (for så vidt på en dårligere tid). Dette var høsten jeg skulle levere doktorgraden på ISS i Trondheim. Og da min kollega Hendrik Spilker skrev en felles-e-post til alle på instituttet om denne bragden et par dager senere, så ble jeg bare flau. Ikke stolt. Jeg måtte faktisk sende en epost og korrigere inntrykket om at jeg var en suksessfull maratonløper. Jeg måtte bekrefte til alle kolleger at jeg faktisk hadde planer om å levere ph.d.-en iløpet av noen måneder.

Du skrev jo Trening, knefall og forfall-artikkelen i Samtiden i 2011.[1] Og jeg kunne på en måte ikke vært mer uenig da denne kom; dette var på ingen måte gyldig for meg. Jeg følte i 2011 at treningen og resultatene heller ekskluderte meg fra å være medlem av “intelligentsiaen”.

I dag har jeg nok et mer avslappet forhold til løpinga og akademia. Jeg løper fremdeles fort, og jeg skjemmes ikke over det. Jeg ser meg selv som en lidenskapelig hobbyutøver. Jeg har fått treningskompiser og gode bekjentskaper gjennom løpinga. Men det er likevel noe personlig her, noe som kiler skamvettet – jeg vil ikke at andre enn de jeg trener med skal vite hvor ofte jeg løper. Treningsmengde er fortrolig informasjon. Og spesielt vil jeg ikke at akademikere flest skal vite noe om det. Det er som om treningstiden, som for min del også er en tid for å koble av, det er som om det er noen krav til at jeg heller burde brukt tiden på å forske og skrive.

AH: I min klasse på ungdomsskolen var det – med ett eller to unntak – slik at de som tok skolen alvorlig, også drev med idrett, mens de som så på skolen som en kjedsommelig mellomstasjon på veien mot det virkelige livet, dvs. en jobb fra 16-årsalderen, stort sett ikke drev med idrett, med et visst unntak for fotball. Slik sett var det ingen grunn til at jeg skulle skape meg noen forestillinger om at mye og til dels seriøs idrettsaktivitet var forbundet med lavere klasser. Intelligentsiaen har derimot vært et sjikt som i hvert fall etter Nansen har hatt et anstrengt forhold til kroppen, altså ganske ulikt andre grupper med høy utdanning og fete jobber. Dette sjiktet – ikke bare en del akademikere i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, men også forfattere og andre kunstnere, journalister til og med en del politikere – tilpasset seg oppdaterte kostholds- og treningsråd veldig sent i forhold til andre deler av eliten. Jeg tror det har sammenheng med at de posisjoner en del akademikere og kunstnere hadde innebar en opposisjonell grunnholdning, og motstand mot statlig disiplinering. De stemte ofte til venstre, men foraktet venstresidens humørløse puritanisme.

Lommer av opposisjon finnes naturligvis fortsatt, men den har andre uttrykk. Det er mulig dette først og fremst har vært et Oslo-fenomen (i Bergen er jo for eksempel Tomas Espedal et godt eksempel på en figur som ikke akkurat gir uttrykk for å ha en sunn livsstil), men tendensen synes klar for meg: Å synliggjøre treningsiver, til og med med dyrt og avansert utstyr, er blitt en vanlig selvpresentasjon også for intelligentsiaen. Stølheten er den nye fyllesyken, som Aslak Nore skrev. Disse folka må altså gjerne trene for min del, men å knytte sin egen identitet så sterkt til trening og friluftsliv, som jeg alltid har sett på som et mer eller mindre nødvendig onde, virker på meg merkelig servilt overfor statlig paternalistiske råd om å tyne mest mulig sunnhet ut av så mange leveår som mulig.

Min egen befatning med idretten er forsåvidt beskrevet i den artikkelen du nevner, jeg kan legge til at bortsett fra noen år med fotballen var friidrettskarrieren min ganske kort, jeg satset egentlig bare fra jeg var 14 til jeg var 16, etter det var det mosjonsløp basert på lett mangelfull trening som gjaldt. Jeg trente alt for lite om vinteren. Jeg husker de første terrengløpene det året jeg fylte 15, jeg havnet meningsløst langt etter de beste, etter å ha vært overlegen året før. Men så så jeg meg ut et løp i september samme år, på den for min årsklasse utradisjonelle distansen 3000 meter, og bestemte meg for å prøve å slå den eksisterende kretsrekorden. I en periode på omtrent fire måneder trente jeg systematisk for å klare dette, og jeg slo såvidt alle dem som hadde knust meg i terrengløpene på våren, og slo rekorden med over et halvt minutts margin. Denne treningen hadde jeg ingen glede av, ut over at timene var virkemidler på veien mot målet. De første fire ukene etter at jeg slo rekorden, trente jeg nesten ingenting. Målet var nådd.

I dag trener jeg relativt regelmessig for å kunne eldes med litt mindre uverdighet enn jeg ellers ville gjort. Jeg har absolutt ingen glede av det, bortsett fra som virkemiddel til å nå dette ikke spesielt høyverdige mål. Å skulle legge ut på sosiale medier om dagens økt på 3T, eller om en sjelden søndagsskitur i marka, forekommer meg absurd. At muskelmasse og O2-opptak skulle være med på å definere hvem jeg er som akademiker er like utenkelig og dessuten skremmende. Du vil nok oppleve at det å fortelle om dine treningsmengder i økende grad – også i ditt eget sjikt – blir møtt med beundring heller enn med likegyldighet.

JFH: Det kan godt hende at du har rett i dette. Jeg tror likevel at de perspektivene du legger til grunn; at trening (og selvpresentasjon assosiert med trening) kan sees på som noe man gjør fordi man får tilbakemeldinger og en slags status, eller fordi man ønsker et slags medlemsskap i en gitt sosial gruppe, eller noe som man servilt gjør fordi staten (hvem nå enn staten er i dette tilfellet) ønsker det og tjener på det, står ganske langt unna det akademikerne som trener mye selv tenker. Det er ikke dermed gitt at slike perspektiver ikke har forklaringskraft, men jeg tror likevel virkeligheten er langt mer sammensatt.

Fortsett å lese Idretten og skamvettet

Ærlighet og suksess på sosiale medier

Den norskproduserte videoen What’s on your mind av brødrene Andrew Adam, Shaun og Steven Higton har blitt populær på sosiale medier iløpet av juni.

Videoen er god, fordi den tar opp kritikker mange har reist mot sosiale medier, og spesielt Facebook. Videoen stiller spørsmålstegn ved venners ærlighet, popularitet og suksess på sosiale medier, og den gjør dette på en eksplisitt måte. Det er vanskelig å ikke ta stilling til den triste skjebnen som framstilles i filmen, og det er vanskelig å ikke være enig i hovedpremisset – ingen har perfekte liv. Framstillingen har likevel minst to problematiske aspekter. Begge har med ærlighet å gjøre. For når er vi egentlig ærlige?

Det finnes meg bekjent ingen sosiale arenaer hvor vi ikke (bevisst eller ubevisst) tilpasser oss sosiale forventninger, i hvert fall ikke etter fylte 3 år. Man skjuler aspekter ved livet man ikke synes passer inn i en gitt setting, og fremhever andre. Voksne unnlater gjerne å fortelle til kollegene på jobben at man faktisk kranglet med ungene eller ektefellen like før man kom til jobben. Man forteller heller ikke at man satt lenge på do i går kveld. Dette regnes gjerne som ordinær sosial kompetanse. Sånn er det selvfølgelig også på Facebook. Så er spørsmålet hvor langt det er fra å unnlate å dele pinlig eller personlig informasjon, til å lyve direkte for å få «liker» – som filmens hovedkarakter gjør. Det er et faktum at «liker» av mange blir likestilt med popularitet, og at mange derfor finner på mye rart for å få flere klikk – inkludert å systematisk slette innlegg med få liker. Jeg tror likevel ikke at det er utbredt å lyve direkte – det kan ikke være særlig vanlig å skrive at man har løpt x antall kilometer når man egentlig bare har kjørt seg en tur.

For det andre; jeg er opptatt av at bruken av sosiale medier er mangfoldig. Det er riktig, som videoen foreslår; at sosial anerkjennelse er en sentral motivasjon for å engasjere seg i sosiale medier. Men det er langt fra den eneste motivasjonen. Mange engasjerer seg rett og slett fordi det er morsomt, fordi det ligger ekte følelser og ekte glede bak. Dette er et poeng mange kritikere ser ut til å glemme – ikke alle sosiale handlinger har nødvendigvis bevisste strategier eller intensjoner bak seg – de er rett og slett naturlige uttrykk for glede, vaner eller nye muligheter som finnes i et medium. Det at vi kan dele (og faktisk ha en viss kontroll over) måten vi fremstiller oss på kan selvfølgelig også gi positive muligheter. Jeg kan fortelle om de ulike sosiale sfærene jeg er en del av til familien – og visa versa – men det ville tatt lang tid, og det er sjelden passende. Når mamma kan følge med på det jeg poster, eller være deltaker i grupper hvor jeg eller andre poster bilder eller skriver om meg – hvis hun ønsker det – så synes jeg det er helt topp. Og på mange måter gir det en ærligere framstilling av begivenheter enn hvis jeg skulle gjenfortalt en historie i etterkant. Jeg ser av og til at representanter for ulike nettverk jeg er tilknyttet kommenterer til hverandre, helt uten min innblanding. Som når den høyre-sympatiserende onkelen min diskuterer politikk – eller jakt og fiske – med den sosialistiske kompisen min. Dette er også topp. Og det hadde neppe vært mulig hvis ikke fortellingene og selvpresentasjonene de møter hverandre med hadde blitt oppfattet som ærlige uttrykk.

Det går ikke an å forstå hvorfor over halvparten av den voksne norske befolkning bruker Facebook uten å ta dette i betraktning: Vi deler en forståelse av at sosiale medier kan brukes i ærlige hensikter, og at informasjonen som deles der er ærlig nok. Og det er vel det du bruker Facebook til også? Eller?

Tynn ideologi og dårlig mediestrategi

Det ble raskt klart at manifestet til Behring Breivik er en samling tekster som er klippet og redigert sammen fra mange forskellige kilder.

Flere norske [1,2,3] og utenlandske medier[4], og anti-islamistiske nettsteder (f.eks. [5]), refererer likevel til det ideologiske innholdet i Behring Breiviks manifest som intelligent, intellektuelt og oppdatert i forhold til moderne politisk idéhistorie. Dette synet støttes av flere beskrivelser av mannen som intelligent i tradisjonelle medier [6,7] og på nettforum [8,9].

Jeg vil på det sterkeste avvise dette.

Essensen i det ideologiske innholdet som Behring Breivik støtter seg på er ideologisk skrot. Den har ingen rot i den virkelighetsforståelsen de fleste andre i Vesten deler. Islam og islamister kommer til ikke ta over verken Norge eller Europa. Norge er ikke undertrykt av kulturmarxister.

Det flerkulturelle samfunnet, med alle sine gode og negative aspekter, er ikke noe som kan fjernes gjennom verken debatt eller vold.

En akademiker ville aldri tenkt en sånn tanke. Det er viktig at opinionen forstår dette.

Forfatterne av denne giftige retorikken har lenge ønsket at tankene deres skulle få oppmerksomhet og bli kjent. I tiden framover vil de ideologiske sidene ved manifestet til Behring Breivik og hans inspirasjonskilder bli grundig analysert. Arbeidet har allerede startet på blogger og i aviser[10]. Akademikere fra ulike fagretninger kommer til å følge opp, og skrive avhandlinger og bøker.

Denne  ideologien, som formulert gjennom anonyme Fjordman, Robert Spencer og flere, er imidlertid ikke noe som vil drøftes med vitenskapsteoretisk interesse. Grunnen til at akademikere nå kommer til å ta tak i dette stoffet er for å flå vekk det tynne skinnet av legitimitet som de anti-islamske «tenkerne» har klart å pakke rundt et platt og hatsk budskap.

Mange har også trukket fram Behring Breiviks mediestrategi som godt planlagt, eller at han er en dyktig mediemanipulator (se f.eks. [11]. Dette vil jeg også avvise.

Det er ingen tvil om at han har evne til å jobbe dedikert, legge planer og utføre dem – dette har imidlertid lite med intelligens å gjøre, det er snarere en evne til å jobbe målrettet. Mange har denne evnen, og de fleste har langt større intelligens enn Behring Breivik.

Behring Breivik har gjennom handlingene sine bidratt til å synliggjøre de motbydelige sidene med ideologien han har tuftet manifestet sitt på. Ingen seriøse forlag eller aviser kommer til å ta i denne retorikken med ildtang på lang, lang tid.

Hans mediestrategi har ødelagt for de ideologiskaperne ønsket å imponere.

Likevel: Kanskje vil det på sikt være på sin plass med et akademisk opprop mot at dette tankegodset er intelligent, idéhistorisk korrekt og oppdatert.

Referanser


[1] NRK: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7726002
«Det er en beregnende, ressurssterk og intelligent manns verk»

[2] Agderposten: http://www.agderposten.no/article/20110724/LOKAL8/110729883
Dette er en belest mann som har stor kunnskap om europeisk idéhistorie og filosofi slik det undervises på universitetene.

[3] NRK: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7726235
«Ideologien er ulik klassisk nynazisme, men pakker heller inn motstanden mot flerkulturelle samfunn i en intellektuell retorikk der forsvar av «vestlige verdier» er i fokus.»

[4] Wall Street Journal:  http://online.wsj.com/article/SB10001424053111903999904576465801154130960.html
«The first half, in which he indicts the European cultural elite for permitting Islam to take root in Europe, makes it clear that he is both highly intelligent and very well read in European history and the history of modern ideas.»

[5] Europenews: http://europenews.dk/en/node/45634
«While the man is clearly a psychopath, the worst part is that it is not all crazy sounding – it is scary how sane much of the document seems to be.»

[6] Vg:  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10080720
«Ifølge Olaussen kan Breivik som person være intelligent.»

[7] Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2011/07/25/nyheter/innenriks/terror/utoya/17451926/
«Politiadvokaten sier den terrorsiktede på noen områder «nærmest virker intelligent»».

[8] Barnimagen: http://www.barnimagen.com/forum/thread/143426674
«Han er en meget, meget intelligent mann, som er gjennomført kald.»

[9] http://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1361019
«Måten han går inn i detaljer på i planleggingen av en slik aksjon, tyder på at han er en meget intelligent og reflektert mann.»

[10] Utopisk realisme: http://utopiskrealisme.blogspot.com/2011/07/terrorens-retorikk-analyse-av-anders.html
Blogginnlegget er i seg selv en god analyse, med lenkesamling nederst.

[11] Time.com: http://www.time.com/time/world/article/0,8599,2084901,00.html
«Apparently skilled at public relations, Breivik even interviewed himself.»

Sinne

Jeg har lest nok av manifestet. Konkluderer med at Behring Breivik, hvis han har forfattet dette makkverket, ikke skjønner skadene han har forvoldt de miljøene han var en del av i Norge.

I forfatterens øyne var jeg antakelige en kategori B- eller kategori C-forræder. Denne logikken er iblandet en grumsete retorikk hvor AP-ere og AUF-ere (og sosiologer for øvrig – som jeg er) blir ansett som venstreradikale (dermed verdiløse annet enn som terrormål). Forfatteren navngir folk i familien sin, og nevner vennene han omgikk til daglig, og impliserer mange av sine «intellektuelle» meningsfeller (jeg avviser at retorikken er særskilt intelligent, den er svært tynn og hullete). Jeg har ikke flere ord nå, og skal nå legge bort denne dritten.

Jeg håper imidlertid at alle tar seg tid til å sette seg inn i retorikken som ligger bak menneskesynet til Breivik og de åpenbare manglene mht. menneskeverd og likeverd. Ser sola kommer fram fra skyene ute nå. Har ambisjoner om å gjøre helt andre ting i dag enn å tenke på dette.