Kjapt om dataspill, vold og moral

Flere har antydet at det må være en sammenheng mellom voldelige dataspill og terroren på Utøya. Eirik Vinje er en av dem, Ketil Bjørnstad en annen (Se Behovet for ondskap). Klassekampen har intervjuet flere forskere om dette, og alle avviser denne sammenhengen.

Jeg ble også intervjuet, og sier avslutningsvis i artikkelen: – Det forutsetter i så fall at menneskene er helt mekaniske. Vi har et intellekt vi behandler alle medier med, som vi forstår kognitivt og oversetter via en slags moral. Det gjelder ikke minst måten vi møter verdisystemene i dataspill på.

Jeg vil legge til følgende: Hvis vi ikke skal forklare Behring Breivik som gal, så er det moralen hans som avgjør hvem som i hans syn er verdige til å leve og dø. I Behring Breiviks tilfelle vet vi at han legitimerte handlingene sine med at ofrene var «forrædere», og at de dessuten hadde en instrumentell rolle for å spre budskapet i manifestet.

Dette verdisynet har han ikke lært gjennom noe dataspill, men gjennom å delta på blogger, forum og kommunisere med høyreekstreme miljøer. I tillegg var han såpass virkelighetsfjern at han trodde han kunne imponere dem alle ved å omsette prinsippene til handling.

Kommunene bør overta markeringene

På Facebook er det mange ulike markeringer, fakkeltog eller blomstermarsjer for å uttrykke sympati og sorg i forbindelse med den tragiske terroraksjonen. Dette viser et naturlig og positivt engasjement i en opprørt og sjokkert befolkning. Resultatet er imidlertid at det blir mange ulike markeringer, til ulike tidspunkt.

Ett av de største er «Fakkeltog for de omkomne, sårede og etterlatte etter 22.juli 2011«. Det finnes også en oversikt over flere markeringer. Men hva er riktig? Hvem er arrangører? På Facebook leser jeg at flere har problemer med å komme i kontakt for å få mer informasjon. Har arrangørene tatt høyde for at det kan komme mange? Er det appeller? Hvilke organisasjoner står bak?

Jeg foreslår at kommunene kan overta ansvaret for å mobilisere til markeringene, og de kan gjerne bruke sosiale medier for å mobilisere. Hvis kommunene samler markeringene, vet alle hvem som står bak, og det kan samles flere, og samtidig iverksettes et apparat som gir arrangementene en trygg ramme hvis det kommer mange folk. Og det gjør det nok.

Maria Amelie og viktigheten av en mediestrategi

Maria Amelie er ressurssterk i form av at hun har et bredt nettverk, og gjennom det at hun har et usedvanlig godt medietekke. Med boka Ulovlig Norsk, og en gjennomført strategi som profilerte boka i både sosiale medier og massemediene, klarte Maria Amalie å skape en viktig og interessant debatt som Norge trenger.

I går lurte jeg på hvordan regjeringen, med Storberget og Stoltenberg i spissen, klarte å håndtere denne saken såpass mediestrategisk dårlig. Stoltenberg forsvarte utsendelsen som rettferdig, noe den på ingen måte er.

Storberget var på Dagsnytt 18 og forsvarte vedtaket, og han kom ikke godt ut av det. I denne konkrete saken er det å forsvare vedtaket som å skyte seg i foten. Ingen av velgerne som støtter denne konkrete utsendelsen, vil stemme på dagens regjering uansett.

Grunnen til at regjeringen ikke klarte å komme opp med en bedre mediestrategi, viste seg å være at regjeringen ikke ble informert før arrestasjonsdatoen. Regjeringen hadde altså ingen sjanse til å forberede seg .

For Maria Amelies sak er dette utmerket. Hun hadde en agenda: Å sette søkelyset på det å være papirløs. Hun kunne aldri håpet å få mer oppmerksomhet rundt saken sin, eller bedre reklame for boka.

Derfor tror jeg heller ikke det blir en konkret utsendelse. Alle mediene kommer i så fall til å være der når hun plasseres på flyet, og fremstille Maria Amelie som et offer for den «ubyråkratiske, rigide» norske staten. Jeg tror regjeringen innser dette, og at de derfor vil gripe inn før UNE/politiet sender henne ut.

Jeg er ikke bekymret for Maria Amelie. Hun er praktisk talt norsk. Hun har klart å mobilisere nordmenn, og hun har klart å inkludere seg så til de grader, både politisk, kulturelt og sosialt. Hvis hun ønsker å være i Norge, kommer hun til å klare det.

Maria Amelie har kjæreste i Norge, og kan få lovlig opphold ved å gifte seg, eller få seg en jobb. Hvis hun blir sendt ut, vil hun være tilbake i Norge før det har gått lang tid. Dette forutsetter at hun har de russiske papirene sine i orden, vel og merke, men det blir nok en ordning. Velkommen skal hun være.

Saken viser at enkeltpersoner kan klare det «umulige» – hvis de har ressurser i form av stort nettverk og en god mediestrategi. I dagens moderne samfunn ser dette ut til å være de viktigste kriteriene for suksess. Jeg har dermed ikke like stor tro på at denne saken ender opp i en bedre løsning for de andre papirløse som oppholder seg i Norge, men man kan jo håpe.

Det finnes forresten en måte Storberget kan komme seg unna problemene, og samtidig beholde skinnet sitt. Han kan for eksempel si Vi ga Maria Amelie en sjanse til å få lovlig opphold.

Bloggtrender 2011

Karianne Gamkinn spør hva som vil skje med bloggerne i 2011. Dette synes jeg er et spennende tema. Jeg tror to trender vil gjøre seg gjeldende – at blogging får større aksept i tradisjonelle medier, og at det vil skje en tydeligere hierarkisering av bidragsyterne. Jeg utdyper begge punktene under.

Effekten av dette er imidlertid at sosiale medier i mindre grad ligner på de åpne, horisontale plattformene for fri kommunikasjon som det ble snakket om tidligere i forbindelse med Web 2.0. Fagbloggene er befolket av eksperter, rosabloggene er befolket av moteinteresserte. Legitimitet og popularitet i offentligheten får begge gruppene gjennom inkluderingen i tradisjonelle medier.

Større aksept

Jeg tror først og fremst at vi vil få flere blogger, og at innholdet på bloggene kommer til å bli ytterligere segmentert. Dette vil føre til at vi vil få se flere faglige blogger, etter hvert som forskere og andre formidlere oppfatter fordelene ved å kunne publisere innhold selv.

Avisene kommer i større grad  til å åpne opp for fag- eller tema-blogger i ulike nyhetsseksjoner. Dette kommer til å bidra til større generell forståelse for at blogging er mer enn rosa-blogging.

Men endringen vil nok først og fremst foregå på områder med mote og forbrukerstoff, og ved at akademiske  blogger blir brukt som kilder. Trenden vil i mindre grad gjelde det tradisjonelt «tyngre» stoffet. Politikk, innenriks, utenriks – her er det fremdeles få bloggere som kan måle seg med betalte journalister.

Hierarkisering

Web 2.0/Sosiale medier var opprinnelig basert på en fri, horisontal kommunikasjon. Vi har i de siste årene sett ulike filtreringssystemer som skal hjelpe oss å skille «godt og dårlig» innhold. Dette har f.eks. skjedd i form av ratingssystemer, samleportaler og treff-lister.

I løpet av 2011 tror jeg flere vil skjønne at når enkelte slipper til i de tradisjonelle mediene, mens andre ekskluderes, har det i effekt blitt innført et hierarki blant bloggerne. De som ikke klarer å skape stoff som slår an i tradisjonelle medier, vil heller ikke oppnå stor suksess som bloggere.

Hierarkiseringen spiller likevel ikke direkte inn på bloggingens identitet- og selvrepresentasjons-egenskap, men antakelig må man ha et visst minimum av lesere for å bruke bloggen for å skape sin egen identitet og mening i tilværelsen.

Vellykket omstilling

De tradisjonelle mediene har de siste 10 årene  omstilt seg for å møte konkurransen fra digitale medier. Viktige trekk i denne omstillingen har vært:

  • å engasjere til debatt
  • å adaptere trekk fra digitale medier
  • å øke mengden journalistikk for/om unge folk
  • å øke mengden feature-stoff for å nå ut til flere

Sett fra avisenes ståsted må denne omstillingen anses som vellykket. Det går jo snart ikke an å diskutere sosiale medier som blogging, uten å snakke om suksess eller inkludering i de tradisjonelle mediene i en eller annen form.