Smidig lovendring?

I det nye forslaget til åndsverkslov som ble kunngjort i går åpnes det for at rettighetshaverne selv skal kunne registrere IP-adresser uten å søke konsesjon. Det foreslås videre at nettsteder som tilgjengeliggjør innhold i strid med opphavsretten skal kunne blokkeres hos nett-tilbyderne.

Jeg analyserte endringen av åndsverksloven i 2004 i hovedoppgaven min, DRM & demokrati. En av de viktigste diskusjonene her var om tekniske løsninger (Digital Rights Management) skulle beskyttes i åndsverksloven, på lik linje med åndsverket. Dette synet ble forsvart av lobbyorganisasjonene til mediebransjen, gjennom henvisninger til oppdragelse: Fildelerne var tenåringsforbrytere, som kunne korrigeres ved hjelp strengere straffer og strengere lovgivning.

Den gangen argumenterte en mer eller mindre samlet data- og mediebransje i mot endringene. NRK, IKT-Norge, Nærings- og handelsdepartementet utgjorde deler av en brokete allianse som alle argumenterte prinsipielt imot endringen, gjennom å referere til innovasjon og kulturelle idealer.

Endringen ble likevel implementert, men er meg bekjent aldri brukt i noe form for straffesak. Fildelingen har økt i omfang siden den gang. Mye arbeid, og større kompleksitet i lovteksten, til ingen praktisk nytte.

I dette nye forslaget har rettighetshavere endret retorikken sin – nå er det bare storfiskene som skal straffeforfølges. I går på P2 uttalte Torgeir Waterhouse fra IKT-Norge og representanten fra Simonsen (på vegne av rettighetshaverne) at endringen var en smidig og balansert versjon av lovverket som andre land hadde utprøvd ut i flere år.

Som sosiolog er jeg skeptisk til hvor smidig dette lovforslaget egentlig er. Det finnes fremdeles ikke en god oversikt over hvor mye piratkopiering i praksis koster rettighetshavere. Jeg konstanterer imidlertid at Norge utviklet mange nye, og gode artister i årene 2005-2010 (stikk i strid med budskapet i piracy kills music-kampanjen). Dette var i en periode hvor fildeling antakelig økte i omfang.

Ofte nevnes Max Manus-saken som eksempel på en sak hvor det burde vært enklere å straffeforfølge fildeleren. Max Manus gikk imidlertid ikke med underskudd – det er viktig å huske at det er en direkte korrelasjon mellom popularitet på kinoene og popularitet på fildelingsnettverkene. Forskning viser at folk gjerne betaler for å laste ned film, hvis enkle tjenester finnes og kvaliteten er god nok.

Internett har endret alle sfærene i livene våre, også den private. Dette lovforslaget gjør det mulig for kommersielle aktører å overvåke og sanksjonere det folk foretar seg hjemme i sine egne stuer. (Hvis man ikke er smart nok til å beskytte seg med VPN-tunneler, IP-filtre og proxyer da.)

Jeg har ikke endret standpunkt i forhold til det jeg skrev for to år siden: La oss heller vente litt og se før vi endrer loven, i hvert fall før vi skjerper den ytterligere. De store kommersielle medieaktørene har nok makt over livene våre.

Likhet for loven?

Folk i Norge har en rettferdighetsoppfatning om at det skal lønne seg litt å være flink, og å investere litt tid. Alle er enige om at det bør være ulik lønn for ulike jobber (f.eks. lege vs. hjelpepleier) – det folk ev. er uenig om er hvor store forskjellene bør være.

Dette er et prinsipp som går igjen i mange andre forhold, f.eks. at det skal lønne seg å investere tid eller penger i noe. Det gjelder også forbrytere – hvis man oppfører seg fint i fengselet, slipper man ut tidligere. Men logikken bak likhet-for-loven-argumentet i Amelie-saken, tar ikke hensyn til dette prinsippet overhodet. Og det sier noe om hvor forstokket og robotisk folk som kommer med dette argumentet faktisk tenker.

Inkludert statsministeren, som er på TV akkurat nå, og forsvarer dette.

Maria Amelie og viktigheten av en mediestrategi

Maria Amelie er ressurssterk i form av at hun har et bredt nettverk, og gjennom det at hun har et usedvanlig godt medietekke. Med boka Ulovlig Norsk, og en gjennomført strategi som profilerte boka i både sosiale medier og massemediene, klarte Maria Amalie å skape en viktig og interessant debatt som Norge trenger.

I går lurte jeg på hvordan regjeringen, med Storberget og Stoltenberg i spissen, klarte å håndtere denne saken såpass mediestrategisk dårlig. Stoltenberg forsvarte utsendelsen som rettferdig, noe den på ingen måte er.

Storberget var på Dagsnytt 18 og forsvarte vedtaket, og han kom ikke godt ut av det. I denne konkrete saken er det å forsvare vedtaket som å skyte seg i foten. Ingen av velgerne som støtter denne konkrete utsendelsen, vil stemme på dagens regjering uansett.

Grunnen til at regjeringen ikke klarte å komme opp med en bedre mediestrategi, viste seg å være at regjeringen ikke ble informert før arrestasjonsdatoen. Regjeringen hadde altså ingen sjanse til å forberede seg .

For Maria Amelies sak er dette utmerket. Hun hadde en agenda: Å sette søkelyset på det å være papirløs. Hun kunne aldri håpet å få mer oppmerksomhet rundt saken sin, eller bedre reklame for boka.

Derfor tror jeg heller ikke det blir en konkret utsendelse. Alle mediene kommer i så fall til å være der når hun plasseres på flyet, og fremstille Maria Amelie som et offer for den «ubyråkratiske, rigide» norske staten. Jeg tror regjeringen innser dette, og at de derfor vil gripe inn før UNE/politiet sender henne ut.

Jeg er ikke bekymret for Maria Amelie. Hun er praktisk talt norsk. Hun har klart å mobilisere nordmenn, og hun har klart å inkludere seg så til de grader, både politisk, kulturelt og sosialt. Hvis hun ønsker å være i Norge, kommer hun til å klare det.

Maria Amelie har kjæreste i Norge, og kan få lovlig opphold ved å gifte seg, eller få seg en jobb. Hvis hun blir sendt ut, vil hun være tilbake i Norge før det har gått lang tid. Dette forutsetter at hun har de russiske papirene sine i orden, vel og merke, men det blir nok en ordning. Velkommen skal hun være.

Saken viser at enkeltpersoner kan klare det «umulige» – hvis de har ressurser i form av stort nettverk og en god mediestrategi. I dagens moderne samfunn ser dette ut til å være de viktigste kriteriene for suksess. Jeg har dermed ikke like stor tro på at denne saken ender opp i en bedre løsning for de andre papirløse som oppholder seg i Norge, men man kan jo håpe.

Det finnes forresten en måte Storberget kan komme seg unna problemene, og samtidig beholde skinnet sitt. Han kan for eksempel si Vi ga Maria Amelie en sjanse til å få lovlig opphold.

Om familiedrap og rasjonalitet

I gårsdagens Klassekampen har Wenche Mühleisen en kronikk om mennene som begår selvmord, partnerdrap og i noen tilfeller barnedrap. Kronikken er formet som en kommentar til SSBs Anders Barstad som noe hårreisende hevdet at likestilling er en av årsakene til selvmord blant menn.

Hovedargumentet til Mühleisen er at menn som besitter en hegemonisk maskulinitet, kan bruke drap og selvdrap som et «makabert reperasjonsarbeid» for å kompensere for tap av kontroll over kvinner og barn.

Det var neppe meningen, men Mühleisen ender opp med å bekrefte Barstads påstand i stedet for å kritisere den. Sentralt står forestillingen om hegemonisk maskulinitet, som egentlig er et flytende begrep som betegner hva som regnes som maskulint i ulike kulturer til ulike tider. Hegemonisk maskulinitet presenteres som en slags saus. Ingrediensene er konkurranse (med andre menn), ytelse, makt og kontroll over kvinner og barn uten selv å yte intimitets- og omsorgsarbeid. Kjennetegnene er vage, men likevel antydende: I følge denne definisjonen på hegemonisk maskulinitet vil enhver idrettsmann som er opptatt av ytelse- og konkurranse, og som i treningsperioder lever unna familien sin, være en potensiell familiedrapsmann.

Jeg tenker at det er en logisk kortslutning å tro drap, selvdrap og barnedrap er handlinger som kan rasjonaliseres. I Iran vil vi muligens kunne bruke kulturelle forklaringer på enkelte typer familiedrap, men i Norge blir dette vanskeligere. Jeg tror heller at vold brukes – av noen ytterst få – når de ikke klarer å tenke rasjonelt. Dette gjøres uten referanse til kultur og tradisjon – vold blir et handlingssubstitutt for følelser som det ikke går an å uttrykke. Uten å ha grunnlag for å si noe om det, vil jeg tro at alkohol og rusmidler spiller inn på drapsstatistikken.

Vi kommer fortsatt til å ha menn med «utdaterte maskuliniteter», og vi kommer fortsatt til å ha kvinner som velger å leve sammen med denne typen menn. Men hva kan vi gjøre for å forhindre framtidige familiedrap? Jeg tror ikke vi kommer lenger ved å forsøke å forklare ugjerningene rasjonelt. Men det vil derimot være viktig å bidra til å gi de potensielle drapsmennene et språk for å uttrykke seg rasjonelt.

Denne sto på trykk i Klassekampen den 21. oktober 2010.