Småunger og mediebruk – del 3: Young Einsteins på NRK Super

Jeg så Young Einsteins med min datter (2) i går. Serien går på NRK barne-TV på mandager, og konseptet ser ut til å være at fire barn reiser rundt i et rakett-drevet romskip og løser oppgaver. Hver episode presenterer et «underverk» og en kjent melodi fra en klassisk komponist. Serien oppfordrer, som svært mye av dagens barne-TV, til interaktivitet i form av henvendelser rettet direkte mot seerne. Barnet skal svare ja/nei, ta stilling til ulike valg, klappe i takt med musikken eller lignende. I går var underverket hieroglyfer, eller nærmere bestemt News Paper Rock i Utah, USA, og musikken var en strofe fra Bryllupsmarsjen av Mendelssohn.

Jeg diskuterte det vi så aktivt med datteren min, og hun levde seg relativt bra inn i handlingen. Vi klappet og svarte på de riktige stedene, og hun skjønte tydelig at den ene karakteren var i fare (datt ned i et hull). Vi jublet da vedkommende klarte å redde seg selv. Jeg syntes i utgangspunktet at det var morsomt å se programmet med henne, men etterpå begynte jeg å tenke gjennom konseptet.

  • Ingenting blir overlatt til fantasien. Alle valg seeren skal foreta, har f. eks. ett riktig svar.
  • Premisset for interaktivitet er falskt. Hvor gammelt er barnet når det skjønner at handlingen fortsetter uansett om man svarer eller ikke?
  • Presentasjonen av kunstverk og strofer fra klassiske komponister gir produksjonen et kunstpedagogisk alibi, men stinker av snobbete «høykultur».
  • Flere av ungene som spiller de norske stemmene synger falskt. Det er vondt å høre på.

Når jeg gikk på nettet og leste litt om serien etterpå, fant jeg ut farkosten barna reiser rundt med har et slem nemesis: «Store-jet». Vi så ikke noe til ham i gårsdagens episode, men fasongen tilhører en russisk jet-jager (Su-27). Serien bidrar altså i sitt uttrykk til å opprettholde forestillinger fra den kalde krigens dager. Jeg sverget at jeg alltid skulle tilby datteren min å finne på noe annet virkelig i stedet for å se dette programmet i framtiden – f.eks. gå en tur ut.

Makan til drit. Jeg trodde i min naivitet at NRK Super skulle være et alternativ til de kommersielle kanalanes barne-TV.

Småunger og mediebruk Spotify – del 2

Vi har funnet ganske fin barnemusikk på Spotify. Her er noe av det både vi og datteren vår er glad i:

  • Maj Britt Andersen: Onger er rare (2006) – Prøysentolkninger akkompagnert av Stian Carstensen med flere
  • Barn på nytt (2003) – svensk plate med jazzaktige men likefullt dansbare versjoner av blant annet «Pippi-sangen» og «Emiiil». Ulike artister fremfører tolkninger av Georg Riedel.
  • Knutsen og Ludvigsen: Fiskepudding! Lakrisbåter! (1980) – Alle har vel samlealbumt til Knutsen og Ludvigsen, men det er originalplatene som har best konsistens.

Nå skal vi klare å holde Kaptein Sabeltann unna så lenge som mulig.

Småunger og mediebruk – del 1

Det er ikke nok å tulle, synge, kile og bysse lenger. Nå må jeg tenke gjennom konsekvensene av det jeg gjør. Jeg må for eksempel ta aktivt stilling til, og forsøke å bygge opp under, hva jeg mener er sunn mediebruk. Her gir jeg to eksempler på hva jeg mener er sunn og usunn mediebruk.

Sunn mediebruk: Vi har f.eks. brukt Youtube for å søke på filmsnutter av dyr. Datteren min skjønte fort det interaktive aspektet. Hun sier et dyrenavn hun kan, og så ser vi en film med det dyret mens vi prater om kjennetegn eller hva dyret gjør. Morsomt for begge, og jeg har funnet ut at vi teoretisk sett kan fortsette med dette fram til hun blir voksen uten å gå tom for verken dyr eller filmer.

Usunn mediebruk: Datteren min har også oppdaget NRK Super, og hun er relativt glad i Drømmehagen. Hvis hun er sliten etter barnehagen ser hun gjerne en helt episode gjennom – hvis hun får lov. Jeg synes det er greit med litt Drømmehagen, men tror det er viktig å prate aktivt med henne om det vi ser og det figurene gjør. Dette har imidlertid vist seg vanskelig å følge opp i praksis, for det er umulig for meg å holde meg våken gjennom en hel episode.

Utrygg i barnehagen?

Fra tid til annen er det populært å diskutere hvor gamle barn bør være før de begynner i barnehage. Simen Tveitereids bok Hva skal vi med barn ble publisert i 2008, og i de siste ukene har debatten blusset opp nok en gang. Tveitereid selv mener at barn ikke bør være fulltid i barnehagen før de er tre år gamle.

Jeg har til gode å lese konstruktive forslag om hvordan barnehagene kan tilpasses, slik at de minste barna som er nødt til å være i barnehagen kan få det best mulig. Hvis dette er et problem, hva kan samfunnet i så fall gjøre? I dagens økonomi er det ikke et realistisk alternativ for alle å ta seg fri i tre år pr. barn.

Vi har erfaringer fra to barnehager her i Bergen, en studentbarnehage og en kommunal barnehage. Begge to har hatt et godt opplegg som ser ut til å ivareta det jeg mener er viktig for Maja som nå er over 18 mnd. gammel. Trygghet, språkutvikling, kreativ lek og mulighet for å utforske verden selv, i trygge omgivelser. En del av disse tingene kan barnehagen gjøre bedre enn oss på daglig basis, og jeg tror Maja blir tryggere av lek og sosial omgang med jevnaldrende.

Et hovedpoeng fra psykologene i denne artikkelen i Aftenpostens er at barnehager ikke passer for alle, men dette er i seg selv ikke noe argument. Skolen passer heller ikke for alle, militærsystemet passer heller ikke for alle. Ingenting passer for alle. Det er ikke gitt at barn har det bra hos alle foreldre heller. Jeg tror at det er lettere å tilpasse et pedagogisk opplegg for de minste i barnehagene, enn å følge opp foreldrene rundt omkring på en god måte.

I dag ringte forresten barnehagen tidlig og fortalte at Maja ikke var helt seg selv. Dermed får jeg og hun en hyggelig dag hjemme, med mye kos og trygghet for begge.