Det begrensede valget

I barnehagen til Maja har de en filosofi på at barna skal få velge selv, også de helt små. På tross av at jeg selv synes at det ofte kan være irriterende å få for mange valg som krever refleksjon, synes jeg dette er fint. De små får begrensede valg, og de har tross alt et ganske stort potensiale for refleksjon. For eksempel når de helt små barna skal velge pålegg, får de to valgmuligheter pr. skive, f.eks. ost eller skinke. Det fungerer bra, og selvsagt gjør vi det samme hjemme.

Det er ganske interessant å se at Maja velger forskjellig fra gang til gang, og favorittene hennes skifter ettersom vi roterer utvalget. I det siste har Maja imidlertid begynt å velge det hun ønsker direkte fra påleggsbrettet, uten at vi spør. Og jeg begynner å tenke at vi kanskje har et ganske begrenset påleggsutvalg selv. Vi har jo totalt sett bare 6-8 pålegg å velge mellom til enhver tid, og dette er gjerne de typiske, norske påleggene. Kanskje vi må få inn flere pålegg inn i vår egen påleggsrotasjon. Tar gjerne imot tips.

Sinna mann og andre nødvendige samtaler

Sinna mann

Et positivt trekk ved samtiden er at det finnes åpenhet for å snakke og diskutere tidligere tiders tabuer. Diskursen jeg snakker om foregår ikke de ukentlige sex/samlivs-artiklene hos tabloidene, men i fine fargerike bøker – for barn.

Gro Dahle har skrevet en rekke barnebøker som forsøker å ta opp og konfrontere problemer barn kan måtte hanskes med. Snill, fra 2002, handler om en jente som rett og slett er for snill og veloppdragen. Sinna mann (anmeldelse) fra 2003 handler om en far som mister besinnelsen og slår, og ble satt opp som teaterforestilling sist høst. Håret til Mamma (2007) handler om en alenemor som har tidvis sterke depresjoner, faktisk så sterke at hun ikke orker å stå opp og lage mat og stelle for datteren sin. På vestlandet har vi Erna Osland, som blant annet skriver barnelitteratur om ting som det kan være nødvendig, men vanskelig, å prate om. Incest, mobbing, utroskap hos voksne – er ting som barn selv hører om eller opplever i løpet av oppveksten, men som de ikke kan nærme seg å forstå uten å snakke om det.

Ok, så barnebøker er et grensesprengende medie. Dette synes jeg er kult. Men finnes det egentlig noe tilsvarende for voksne? Egentlig?

(Bilde fra pressepakka til Sinna mann-forestillingen).

Den uerstattelige boka

Mi første visebok

Maja har en favorittbok, som hun drasser med seg og leser i hele tiden. Hun blir aldri lei, og fascinasjonen har vart i månedsvis. Boka er 31 år gammel, og var opprinnelig min. Boka jeg snakker om er Mi første visebok, gitt ut på Norsk Musikforlag A/S i 1977.

I Mi første visebok er det en del morsomme sanger som ganske sikkert ikke ville stått i sangbok gitt ut i år. Strofer som den klassiske Noen barn er brune, som et nystekt brø’, og Vesle negerdukke sover jevnt og trutt / sammen med en deilig gul kinesergutt, og ikke minst Jeg kunne se en neger / med tromme-stikk og tromme-skinn / Jeg kunne stå å vinke / til norske barn ved foss og bekk / og se et barn på Grøn-land som satt og spiste spekk, har ingen plass i dagens utgivelser.

Men det er neppe pga. de gammelmodige tekstene Maja liker boka så godt – jeg tror heller det skyldes bildene. Et utall enkle tegninger med få, men forskjellige farger (ofte bare 2-3 farger på hvert sidepar. Det er noe nytt uansett hvor hun blar, men alt er enkelt, bildene gir mening.

Siden boka snart består like mye av teip som av papir, har vi forsøkt å spare den litt. Vi har gitt Maja andre bøker vi mener har enkle tegninger med farger, som f.eks. Så rart, av Inger Hagerup. Men ingenting slår an, bare Mi første visebok, og den tåler snart ikke mer.

The power of the unborn

Disse spørsmålene har jeg tenkt på i det siste:

  • Hvordan kan en baby, selv mens den er på foster- og embryo-stadiet, klare å få foreldrene til å f.eks. ta opp huslån på flere millioner?
  • Hva er det med barn som får mange foreldre til å gi opp ev. selvrealiseringsplaner som band, forfatterskap og verdensomseiling under havet?
  • Og er det en sammenheng mellom det å få barn og begynne å stemme mer konservativt?

Jeg tror egentlig ikke at det går an å skrive noe konsist og fornuftig om det som skjer i sinnet til mennesker som skal få baby for første gang. Mors- og farsfølelser er nok såpass urefleksive (og kanskje tom. irrasjonelle) at de vanskelig lar seg studere mens man er midt oppi det selv. Noen stikkprøver av diverse nettforum[1][2] foreslår at mange vordende foreldre er på en sjukt speisa baby-tripp. Spesielt mammaene. Det er jaggu meg makt i de ufødte folder! Så ille har ikke jeg og Maren det, heldigvis.

Fortsett å lese The power of the unborn