Moderne norsk pappa 2009

Pappaboka av Lars-Ludvig Røed
Pappaboka av Lars-Ludvig Røed

Det hersker en stereotyp oppfatning om at vordendre og nybakte fedre skal være redd og usikker i papparollen. Livet skal snus på hodet, man kan glemme alle ambisjoner utenom 8-16-jobb, og alt ansvaret som følger med skal føles nesten uutholdelig. Slike oppfatninger vedlikeholdes og brukes i opplysningsbøker for pappaer, som f.eks. Pappaboka av Lars-Ludvig Røed.

Da jeg som vordende far fikk Pappaboka i gave for litt over to år siden, klarte jeg ikke å lese så veldig langt. Det mannsbildet som ble skissert gjennom de første 30 sidene ble fremmed. Skulle babyen være noe jeg var redd for? Skulle jeg være mer interessert i barnevogner, utstyr og oppussing av barnerommet? En ting var at jeg selv ikke kjente meg igjen, jeg var jo verken usikker, skeptisk eller redd i forhold til det å bli å pappa, men at denne boka skulle fremstille noe generelt om pappaer i dag, det ble for usannsynlig. Jeg la boka fra meg.

I forbindelse med avhandlingen min har jeg det siste året jobbet en del med maskulinitet og kjønnsroller. Det hører med til sosiologifaget å problematisere sosiale roller og kjønnsroller, og i den seriøse forskningen er maskulinitet ofte forbundet med noe problematisk eller negativt. Det er hovedsakelig menn som begår kriminelle handlinger, det er hovedsakelig menn som slår eller voldtar, og det er ofte også menn som stenger kvinner ute fra lederstillinger og tekniske yrker. Det er mange problemer knyttet til det maskuline. Papparollen handler også om maskulinitet – betyr det at også denne må handle om det som er vanskelig og negativt?

Fortsett å lese Moderne norsk pappa 2009

Nuet

Av og til tar jeg meg selv i å leve som i en strøm av hendelser. Det føles som om selve meningen er å komme seg fremover i tiden, fram til nye mål og forbi. Jeg har mye jeg gleder meg til, viktige ting å gjøre. Noen hendelser i nær framtid, som jeg gleder meg til:

  • Skal løpe mandag, føttene trenger å  få hvile seg i helga.
  • Bandet ècapito skal ta opp noen låter til neste helg.
  • Datamaskinen min cortado MÅ ha ny harddisk. Den nye fra sist høst støyer urovekkende mye og har blitt treg. Kan og bør vente til ferien.
  • Er snart halvveis i stipendiatperioden på NTNU, før da skal førsteutkast til artikkel 1 være ferdig.

Men så blir jeg rykket tilbake til nåtiden. Jeg sitter på et pledd ute, grillen snart varm, datteren min løper rundt meg i ring og ler. Også tenker jeg at dette er nå, og at det er jo dette som er det egentlige livet. Alle planene, og hele den forpeste kalenderen er bare støy i nåtiden. Spole fram litt, jeg nyter en kald Hansa og skriver en spontan bloggpost. Maskinene suser lavt i bakgrunnen, vasker opp for meg.  Maren skriver på masteroppgaven her på siden av meg. Dette er livet mitt, og det er alt som er og jeg troor ikke jeg kan ha det bedre.

The Problem Solver

Måtte lage en liten videosnutt som dokumenterer Majas ferskeste kunnskap; nemlig forståelsen av at hun kan flytte rundt på, og klatre opp på objekter, for å nå opp til ting som tidligere var utenfor rekkevidde.

Nå er det ikke nok å rydde unna ting som er i bordhøyde, nå må vi altså rydde unna alt farlig/ekkelt/forbudt opp til 1,50 meter. Men jeg er likevel veldig begeistret for at Maja har forstått dette sentrale punktet som øker hennes aksjonsområde til omtrent det dobbelte.

Pappapermisjon #1

Plutselig var det søndag, og jeg har hatt pappaperm i allerede en uke. Pappapermisjon har så langt vært en fin og litt selvmotsigende kombinasjon av å ha fri, og stå opp grytidlig og følge strenge rutiner mht. spise- og sovetid for Maja.

På en måte skal jeg gjøre noe av det samme som Maren har gjort nå i snart 9 måneder, men på en annen måte er det jeg gjør helt annerledes. Maja har forandret seg så mye i det siste. På noen måter er Maja enklere nå enn før. Hun forstår mer, og er ganske hjelpsom når man skal kle henne og ta henne med ut på tur. På den annen side er hun mer krevende en noensinne. Denne siste uka har hun lært seg å krabbe fort, å reise seg oppetter ting, og å putte alle små ting i munnen. En utrolig, men litt uheldig, kombinasjon av fysiske egenskaper, som gjør at man ikke kan ta øynene fra henne.

En annen egenskap som har blitt mer tydelig i det siste, er Majas frie vilje. Hun vil f.eks. ikke spise- eller drikke på kommando. Hun kan sitte på fanget mitt og nekte å drikke lunken melk fra tåteflaske – men når jeg sette henne ned på gulvet, kravler hun rundt og spiser lodotter og hybelkaniner.

Den første uka i permisjon føles, på tross av mange meningsløse handlinger fra Majas side, som en meget fin tid. Jeg ha nå fem uker igjen, hvor jeg skal fortsette å tusle rundt i Trondheim med Maja, og ha minst mulig sideprosjekter ellers. Det er veldig koselig, og særdeles meningsfylt. Neste gang (ev.) skal jeg ha større andel av permisjonen.