Ærlighet og suksess på sosiale medier

Den norskproduserte videoen What’s on your mind av brødrene Andrew Adam, Shaun og Steven Higton har blitt populær på sosiale medier iløpet av juni.

Videoen er god, fordi den tar opp kritikker mange har reist mot sosiale medier, og spesielt Facebook. Videoen stiller spørsmålstegn ved venners ærlighet, popularitet og suksess på sosiale medier, og den gjør dette på en eksplisitt måte. Det er vanskelig å ikke ta stilling til den triste skjebnen som framstilles i filmen, og det er vanskelig å ikke være enig i hovedpremisset – ingen har perfekte liv. Framstillingen har likevel minst to problematiske aspekter. Begge har med ærlighet å gjøre. For når er vi egentlig ærlige?

Det finnes meg bekjent ingen sosiale arenaer hvor vi ikke (bevisst eller ubevisst) tilpasser oss sosiale forventninger, i hvert fall ikke etter fylte 3 år. Man skjuler aspekter ved livet man ikke synes passer inn i en gitt setting, og fremhever andre. Voksne unnlater gjerne å fortelle til kollegene på jobben at man faktisk kranglet med ungene eller ektefellen like før man kom til jobben. Man forteller heller ikke at man satt lenge på do i går kveld. Dette regnes gjerne som ordinær sosial kompetanse. Sånn er det selvfølgelig også på Facebook. Så er spørsmålet hvor langt det er fra å unnlate å dele pinlig eller personlig informasjon, til å lyve direkte for å få «liker» – som filmens hovedkarakter gjør. Det er et faktum at «liker» av mange blir likestilt med popularitet, og at mange derfor finner på mye rart for å få flere klikk – inkludert å systematisk slette innlegg med få liker. Jeg tror likevel ikke at det er utbredt å lyve direkte – det kan ikke være særlig vanlig å skrive at man har løpt x antall kilometer når man egentlig bare har kjørt seg en tur.

For det andre; jeg er opptatt av at bruken av sosiale medier er mangfoldig. Det er riktig, som videoen foreslår; at sosial anerkjennelse er en sentral motivasjon for å engasjere seg i sosiale medier. Men det er langt fra den eneste motivasjonen. Mange engasjerer seg rett og slett fordi det er morsomt, fordi det ligger ekte følelser og ekte glede bak. Dette er et poeng mange kritikere ser ut til å glemme – ikke alle sosiale handlinger har nødvendigvis bevisste strategier eller intensjoner bak seg – de er rett og slett naturlige uttrykk for glede, vaner eller nye muligheter som finnes i et medium. Det at vi kan dele (og faktisk ha en viss kontroll over) måten vi fremstiller oss på kan selvfølgelig også gi positive muligheter. Jeg kan fortelle om de ulike sosiale sfærene jeg er en del av til familien – og visa versa – men det ville tatt lang tid, og det er sjelden passende. Når mamma kan følge med på det jeg poster, eller være deltaker i grupper hvor jeg eller andre poster bilder eller skriver om meg – hvis hun ønsker det – så synes jeg det er helt topp. Og på mange måter gir det en ærligere framstilling av begivenheter enn hvis jeg skulle gjenfortalt en historie i etterkant. Jeg ser av og til at representanter for ulike nettverk jeg er tilknyttet kommenterer til hverandre, helt uten min innblanding. Som når den høyre-sympatiserende onkelen min diskuterer politikk – eller jakt og fiske – med den sosialistiske kompisen min. Dette er også topp. Og det hadde neppe vært mulig hvis ikke fortellingene og selvpresentasjonene de møter hverandre med hadde blitt oppfattet som ærlige uttrykk.

Det går ikke an å forstå hvorfor over halvparten av den voksne norske befolkning bruker Facebook uten å ta dette i betraktning: Vi deler en forståelse av at sosiale medier kan brukes i ærlige hensikter, og at informasjonen som deles der er ærlig nok. Og det er vel det du bruker Facebook til også? Eller?

Kommunene bør overta markeringene

På Facebook er det mange ulike markeringer, fakkeltog eller blomstermarsjer for å uttrykke sympati og sorg i forbindelse med den tragiske terroraksjonen. Dette viser et naturlig og positivt engasjement i en opprørt og sjokkert befolkning. Resultatet er imidlertid at det blir mange ulike markeringer, til ulike tidspunkt.

Ett av de største er «Fakkeltog for de omkomne, sårede og etterlatte etter 22.juli 2011«. Det finnes også en oversikt over flere markeringer. Men hva er riktig? Hvem er arrangører? På Facebook leser jeg at flere har problemer med å komme i kontakt for å få mer informasjon. Har arrangørene tatt høyde for at det kan komme mange? Er det appeller? Hvilke organisasjoner står bak?

Jeg foreslår at kommunene kan overta ansvaret for å mobilisere til markeringene, og de kan gjerne bruke sosiale medier for å mobilisere. Hvis kommunene samler markeringene, vet alle hvem som står bak, og det kan samles flere, og samtidig iverksettes et apparat som gir arrangementene en trygg ramme hvis det kommer mange folk. Og det gjør det nok.

NTNU med råd til ansatte om sosiale medier

I morges har jeg for første gang tatt en av «IT-leksjonene» som tilbys NTNU-ansatte, nemlig «Bruk av Facebook og andre internettjenester». Her står det blant annet:

Vi anbefaler at du på nettjenester ikke omtaler:
* Arbeidsgiver.
* Arbeidsoppgaver og prosjekter.
* Kolleger og andre du jobber sammen med.
* Leverandører og samarbeidspartnere.
* Hvor du er geografisk (jobb, hjemme og så videre).

Spør deg hele tiden om hvordan informasjon kan misbrukes.

Passer disse rådene særlig godt for folk som jobber med formidling og publisering? Kanskje ansatte også bør avstå fra å nevne at NTNU er arbeidsgiver når vi skriver kronikker eller deltar i andre offentlige sammenhenger? Neste gang jeg deltar i en debatt skal jeg for sikkerhets skyld sørge for å stille opp som privatperson.

Aftenposten med gode Facebook-råd til ungdommen

I artikkelen Hjemsøkt av Facebook i Aftenposten, kommenterer Ulf Andenæs engelske tabloidmediers misbruk av Facebook-profilen til Martine Magnussen. Magnussen la ut festbilder av seg selv på Facebook, og engelsk presse brukte disse til å fremstille hennes livsstil som «løssluppen og fornøyelssyk». Familien hennes fortviler, og sier at det blir skapt et misvisende inntrykk av personen de kjenner fra andre sammenhenger.

Det interessante er at Andenæs bruker eksemplet til å advare, ikke imot engelsk tabloidpresse, men imot nye medier som Facebook. Kommentaren avsluttes med følgende: Martine fra Norge ble ikke bare en drapsmanns rov, men hun har i tillegg – egenhendig og av vanvare – skaffet seg en medieprofil etter døden hun nok ikke hadde ønsket. Det vil kanskje være en dyrekjøpt påminnelse for andre.

I kjent tabloidstil bruker Andenæs den dreptes fornavn, og påstår i samme setning at det er hennes egen skyld at engelske tabloidmedier har misbrukt informasjon fra Facebook-kontoen hennes. Det var altså Magnussens egen skyld at engelsk presse skrev de dumme historiene om henne etter at hun ble drept.

I kommentaren er det minst fire selvmotsigelser. For det første, hvis man har et et ønske om å faktisk påvirke ungdom til å utvise større kritisk sans på diverse nettsamfunn, er det dumt å vifte med pekefingeren. Da gjør ungdom svært ofte det motsatte bare på pur f. For det andre,det er helt klart at det er engelsk tabloidpresse som har opptrådt uakseptabelt i denne saken. Det er deres misbruk av personopplysninger tatt ut av en semi-privat kontekst, i den hensikt å øke profitten, som er problemet – ikke det at Magnussen la ut bilder på profilen sin.

For det tredje, hvorfor forventer Andenæs at leserne skal kunne forholde seg kritisk til nye medier som Facebook, men ikke til engelsk tabloidpresse? Hvis man kan begripe at opplysninger på facebook-kontoen kan misbrukes, forstår man vel også at man ikke skal ta innholdet i tabloide aviser så seriøst? For det fjerde, når det er sånn at familien til den drepte sier at medieoppmerksomheten rundt denne saken har forstyrret dem i sorgprosessen, blir det bedre av at Aftenposten skriver at den drepte selv er skyld i de mest negative delene av medieomtalen?

Nettutgaven av artikkelen er for øvrig pent pyntet med «del på Facebook»-lenke. Selv et stort konservativt mediehus som Aftenposten må jo spille på lag med de kule ungdommene som bruker Facebook. Ev: Selv et lite rebelsk medieforetak som Aftenposten, som skriver så mye farlig, må jo spille på lag med de nye internasjonale mediegigantene.