Levert avhandling

Da har jeg levert avhandlingen Forenklingens logikk ved ISS, NTNU. Her er et engelsk sammendrag av prosjektet:

The logic of simplicity
A study of the reproduction of professional identity in ICT organizations

For the past 30 years, information technologies and software have played an important role in growth and innovation in modern economies. The emergence of the “information age” — the post-industrial society or Internet society — has drawn much attention from academics who have attempted to describe and theorize this development. A key argument in these works is that the information age changes the social prerequisites for work and organization. Different authors have explained knowledge work as reflecting a network logic, characterized by large, informal networks, activity, communication and constant adaptation. Although network metaphors are descriptive of many aspects of modern knowledge work, such work also has important features that cannot be explained in terms of this logic. In the space of 15 years, the programming profession has changed from being associated with flexible forms of work and a great deal of overtime to being controlled and focused on results. This has taken place without  strikes or trade unions involved. The changes have coincided with a strong growth in social criticism of ICT and knowledge work as it unfolded in the 1990s from at least three directions: industrial efficiency, the collective safety and well-being of the workers, and the growth of markets.  Such criticism has gained legitimacy among professionals. The compromise that has developed between these critiques has emerged as a professional ideal rooted in eastern culture: simplicity. According to this ideal, connecting to a network, sharing awareness and content and contributing to the information flow do not create value, but rather lead to complexity, followed by inefficiency and an unhealthy work/life balance. Professional value is on the other hand created through focusing attention and concentrating, turning off e-mail, social media and cell phones. I term this value system the logic of simplicity or the world of simplicity. This logic guides what is considered fair, and provides a means to rank colleagues, relationships, actions and objects. By using simplicity as a higher common principle, industrial ideals relating to performance management and planning is gaining legitimacy in ICT organizations. I show how and why this change is unfolding through two empirical studies. The first is based on a qualitative analysis of interviews with 23 software developers, and the second is based on a discourse analysis of twelve manuals in agile software development and project management. In the first analysis I show how ideals referring to simplicity are used and positioned in relation to other important principles of professional practice, while the second analysis describes the logic of simplicity in detail. Both analyses draw upon and contributes to the pragmatic framework of social action developed by Luc Boltanski and Laurent Thévenot. Structural analyses is often criticized for having functional or mechanical understandings of social action. By linking the logic of the actors’ understanding to the concept of worth, this framework paint a universe of cultural change where social action is dynamic and human actors are vivid.

Jeg har vel lenge lurt på hvordan det ville føles, og må vel så langt si at det kjennes ganske bra ut.

Om maraton, forskning og formidling

Hva har min blogging om maraton, forskning og formidling til felles? Før jeg svarer på dette, må jeg først fortelle litt om bloggen min, jafro.org. Jeg har hatt denne bloggen siden februar 2004, og siden da har jeg brukt den til å dele faglige ting som kronikker og debatt, diskutere politikk, komme med forslag, og presentere musikk jeg har vært med på å lage.

Jeg har aldri tenkt at bloggen min har vært en suksess, snarere det motsatte, men da jeg ble spurt om å holde et innlegg på Fra forskning til forside 4.0 om det å være sosiolog og blogger fikk jeg anledning til å tenke gjennom dette. Jeg oppdaget at jeg faktisk hadde mange morsomme historier å dele. Og jeg ser også blogging i et annet lys i dag, etter at jeg har undervist i digitale og sosiale medier på NTNU gjennom tre år.

Det er ikke alltid innleggene mine får respons. Men noen får det. Innlegget mitt om NTNU/Pagaweb ble f.eks. nevnt som kilde av Digi.no, og journalisten fikk utvikleren Bluegarden til å love bot og forbedring. Skaara, ikke forny konsesjonen til Simonsen ble brukt som utgangspunkt for en pressemelding for EFN. Åpent brev til Jens Stoltenberg om sykling (og miljø) ble trykt i Dagbladet like før valget 2009.

Sistnevnte er litt morsomt, fordi ett år senere skulle Adressa skrive en sak om satsingen på sykkelveier i Trondheim. Siden jeg tydeligvis har fått til å profilere meg som en sporty fyr som sykler og har meninger om miljø, ringte Adressa til meg. Dette resulterte i et forsideoppslag og et fint intervju inne i avisa hvor jeg fikk sagt akkurat det jeg mente. Aldri har jeg jobbet så lite for å nå ut til så mange.

Adressa 16. september 2010

Så i retrospekt må jeg da si at selv om ikke alle innlegg har fått ellevill respons, så har jeg da truffet spikeren på hodet av og til.

I høst hadde jeg en serie av innlegg om det å løpe mitt første maraton. Idéen var å se om en rekke tema-baserte innlegg kunne gi meg noen faste følgere. Jeg fikk neppe noen særlig flere besøkende – men jeg oppnådde noe annet: Å profilere meg som en spreking. Det som er så morsomt med sportslige prestasjoner er at så mange kan relatere seg til dem. Da jeg fortalte om mitt første maraton på seminaret, fortalte jeg samtidig at jeg fikk en sluttid på under tre timer. Jeg håpet på en reaksjon, ikke at det skulle bli spontan applaus og jubel.  Men det ble det, og det passet utmerket, fordi det understreket det første poenget mitt:

Visse typer prestasjoner er enkle å formidle.

La oss stoppe opp litt her. Hva tror dere publikum tenkte mest på etter at applausen stilnet? Tenkte de på poenget mitt, at visse prestasjoner er enkle å formidle? Jeg tror kanskje heller at publikum tenkte på selve prestasjonen. I pausen, da folk stilte spørsmål, var det en som sa «jeg har et spørsmål til han løperen». Dette til tross for at jeg snakket mest om helt andre ting. Dette fikk jeg ikke sagt tydelig nok på seminaret: I effekt formidlet jeg to ting på en gang – poenget over – og noe om meg:

Jeg er en rask maraton-løper.

Her er det kanskje på plass å nevne noe om janteloven. Jeg er oppvokst i Steinkjer, hvor den uskrevne janteloven sto sterkt blant barn og ungdom når jeg vokste opp. Det er kanskje derfor det fremdeles føles litt kleint dette, å fortelle om egne gode prestasjoner. Men jeg håper at de fleste av leserne  unnskylder framhevelsen av mine personlige seiere til fordel for de retoriske poengene som skapes. Uansett går det tredje poenget nemlig nettopp på janteloven. De andre seriøse bloggformidlerne i Norge bryr seg heller ikke om denne. I all formidling ligger det faktisk et brudd med janteloven:

Det er nettopp det at man innbiller seg at man har et budskap verdt å formidle som skaper grunnlaget for selve formidlingssituasjonen.

Man tillater seg å spre sitt glade budskap. Markedsføringsbransjen har skjønt dette for lenge siden. Ved å  framheve  et produkt eller en persons fordeler, klarer de å fange oppmerksomheten og skape bilder som henger igjen hos forbrukerne. Det er vanlig å tro at sosiale medier handler om toveis kommunikasjon mellom aktører av ulik størrelse, men dette er faktisk bare en liten del av det. Ved enhver kampanje, dannes det også et bilde av produktet eller selskapet bak. Alskens markedsførere har for tiden kampanjer på sosiale medier, fordi de vet at nettopp tilstedeværelse og synlighet gir et grunnlag for de identitetsbildene de ønsker å skape, nå og i framtiden.

Representasjon i sosiale medier handler om tilstedeværelse, autoritet og identitet.

For forskningsformidlere, universitet og høyskoler, betyr dette at de bør bruke sosiale medier til å sette dagsorden, og være del av de viktige debattene (tilstedeværelse). Bare dette vil på sikt skape autoritet. Den autoriteten som ligger naturlig i  den akademiske tradisjonen har dessverre blitt akterutseilt i dagens digitale hverdag. Å være bloggende akademiker gir svært liten  status utenfor universitetsmiljøene. Dette er ironisk, for produktet vårt – etterprøvbar kunnskap – er udiskutabelt mere verdt enn det konkurrentene kan tilby. Kunnskapsformidling burde egentlig hatt en kjempefordel nettopp i sosiale medier. Til sist er det viktig å være bevisst på at man danner seg en identitet gjennom tilstedeværelsen og framhevelsen av fordeler. Her tenker jeg at universiteter og høyskoler med fordel kan profilere seg helt ned på instituttnivå. Hva er det instituttet deres er flinke  og gode på? Ta utgangspunkt i suksesshistorier, og få det fram i lyset.

Vi lever ikke i et kunnskapssamfunn, vi må skape det selv.

Det maraton, forskning og formidling har til felles, er rett og slett at man hele tiden bygger på det grunnlaget man har fra før. Når man skal trene til maraton, bygger man videre på treningsgrunnlaget fra tidligere økter. På samme måte er  også forskningen kumulativ, man tar alltid utgangspunkt i tidligere forskning, og relaterer ny forskning til denne. Sånn er det også med formidlingen – man har autoritet gjennom det man har formidlet tidligere – og det inntrykket man skaper av selv. Hvis vi som akademikere ønsker oss saklige debatter, kritiske medier – et kunnskapssamfunn – så vi delta og profilere oss.

Ta regien på den gode debatten

De aller fleste nettsteder som driver med innholdsformidling har i dag kommentarfunksjon. Men svært ofte domineres kommentarfeltene av tendensiøse eller useriøse innlegg. Spesielt nettaviser som henvender seg til et bredt publikum har problemer med dette, men også litt smalere portaler som forskning.no sliter med tendensiøs kommentering på tema som f.eks. miljø og kjønn.

Problemet er delvis selvforsterkende. Kommentarene danner nemlig grunnlaget for debattkulturen  på nettstedet. For leserne tar det ikke lang tid før et nettsted blir stemplet som henholdsvis seriøst/useriøst – og kommentarene er et viktig kriterium. Løsningen er rett og slett å ta regien på debatten, og bare slippe gjennom innlegg som holder en gitt standard.

Problemet med tendensiøse innlegg er ikke bare at de gode kommentarene får mindre plass, men at terskelen for å bidra med konstruktive innlegg blir høyere på hele nettstedet. NRK-beta hadde et innlegg om dette ifjor. Hele formen på debatten bestemmes av majoriteten av innleggene – og det er bare de som behersker den rådende uttrykksformen som får lyst til å delta. Hvis uttrykksformen i en debatt er for brautende eller bastant, vil enkelte som er mer forsiktige av seg ha større reservasjoner for å delta. Hvis debattstilen er useriøs, vil kloke folk holde seg unna. Det er ikke interessant for en forsker å diskutere med anonyme brølaper.

Flere løsninger er prøvd for å få bukt med problemet. Dagsavisens debattforum Nye meninger krever at innlegg skrives under fullt navn. Dagbladet har et ratingsystem, som mer eller mindre automatisk gjemmer de mindre populære innleggene. Forskning.no fjerner bare innleggene uten å legge igjen spor. Antakeligvis er det siste mest effektivt. (Spesielt siden det i Dagbladets tilfelle ofte er de mest usaklige og brautende innleggene som blir populære, som for øvrig igjen henger sammen med både formen og målgruppen til tabloide aviser.) En tredje måte er å fjerne innlegget, men å beholde kommentar-IP/navn og legge igjen en lenke til regler for moderasjon. Men denne løsningen bør antakeligvis bare brukes i diskusjoner hvor majoriteten av innleggene er seriøse.

Fra forskning til forside 4.0-seminaret sa Nina Kristiansen at det var de samme menneskene som skrev tendensiøse innlegg på segmentene miljø, kjønn og innvandring. I så fall er løsningen enkel: Forhåndsmoderer kommentarer fra de kjente trollene etter IP-adresse/brukernavn, og slipp kun gjennom de innleggene som passerer forhåndssensuren. Andre debattanter kan så slippe til. På sikt vil da kommentar-kulturen på problem-segmentene garantert bli endret i en mer konstruktiv og åpen retning.

NTNU med råd til ansatte om sosiale medier

I morges har jeg for første gang tatt en av «IT-leksjonene» som tilbys NTNU-ansatte, nemlig «Bruk av Facebook og andre internettjenester». Her står det blant annet:

Vi anbefaler at du på nettjenester ikke omtaler:
* Arbeidsgiver.
* Arbeidsoppgaver og prosjekter.
* Kolleger og andre du jobber sammen med.
* Leverandører og samarbeidspartnere.
* Hvor du er geografisk (jobb, hjemme og så videre).

Spør deg hele tiden om hvordan informasjon kan misbrukes.

Passer disse rådene særlig godt for folk som jobber med formidling og publisering? Kanskje ansatte også bør avstå fra å nevne at NTNU er arbeidsgiver når vi skriver kronikker eller deltar i andre offentlige sammenhenger? Neste gang jeg deltar i en debatt skal jeg for sikkerhets skyld sørge for å stille opp som privatperson.