Bok: Sosiale medier i samfunnet

Jeg har ikke blogget og tvitret så mye det siste året. Men jeg har skrevet en bok om sosiale medier, som blir utgitt kommende mandag på Universitetetsforlaget.

Sosiale medier i samfunnetDet har vært nødvendig å ha en distanse til bloggosfæren mens jeg ferdigstilte boka. Men nå er det kanskje på tide å melde seg inn igjen.

Selv bruker jeg sosiale medier både til å diskutere faglig og alvorlig, og til å dele glimt fra livet mitt med venner og bekjente. Samtidig finnes det mange krefter som akkurat nå forsøker å forme sosiale medier til å bli en markedsplass, en påvirkningsarena, eller en plass som er helt fri for privat informasjon og anonym kommunikasjon. Jeg håper for min del at mangfoldet i sosiale medier får fortsette å utvikle seg.

Du kan lese om boka og kapitlene på forlagets nettside, og eksemplarer kan bestilles hos alle nettforhandlere hvor man selger akademisk litteratur.

Fornøyd med at denne endelig kom!

Kronikk: Brems forskningsbyråkratiet

Kronikken Brems forskningsbyråkratiet ble publisert i dagens Dagbladet, og er skrevet sammen med Arve Hjelseth og Oddveig Storstad.

Søknadsfristen for Forskningsrådets frie prosjektmidler (FRIPRO) er 29. mai. Forskere over hele landet konkurrerer om omtrent en halv milliard kroner. Over 300 europeiske eksperter blir innleid for å vurdere søknadene.

Hvis tilslagsprosenten blir den samme som i fjor, vil minst ni av ti få avslag. Dette gjelder også tre fjerdedeler av søknadene som vurderes som fremragende. Forskere kaster hvert år bort flere årsverk på å produsere søknader som vurderes som klart støtteverdige, men som likevel ikke blir finansiert. Dette gjelder trolig i alle fag, men la oss konsentrere oss om samfunnsvitenskapen, som vi har førstehånds kjennskap til.

I etterkrigstiden ble samfunnsforskningen gradvis et viktig virkemiddel for å utvikle en kunnskapsbasert politikk for velferdsstat og arbeidsliv. I 80- og 90-årene økte strømmen av studenter til samfunnsvitenskapelige fag drastisk. Både universiteter, høyskoler og instituttsektoren ekspanderte kraftig, og Norge har også en stor instituttsektor sammenliknet med de fleste andre land.

Utviklingen vitnet om et Norge hvor samfunnskunnskap var høyt verdsatt. I tillegg til at studenttallene vokste, ble det skapt attraktive arbeidsplasser, selv om samfunnsforskere har lav lønn i forhold til profesjonsutdanningene. Motivasjonen har for forskere flest vært at jobben framstår som viktig og meningsfull. Samfunnsforskere produserer og formidler kunnskap som bidrar til å styrke kunnskapsgrunnlaget for beslutninger knyttet til velferdsstat, arbeidsliv, politikk, næringsliv og sivilsamfunn. Forskningen har gjerne vært drevet av to sett av motiver: For det første å styrke og utvikle faget, for det andre – som resultat av det første – å levere begreper, perspektiver og forståelsesformer som har blitt en del av offentlig debatt. Dette har i sin tur gitt oss et kritisk kunnskapsgrunnlag som Norge tar med seg på vei inn i framtida.

Fra 80-årene ble imidlertid kostnadsveksten i offentlig sektor gradvis identifisert som en stor utfordring. Konsekvensene var en storstilt målekultur, profesjonell ledelse, konkurranseutsetting og byråkratisering. Dette betegnes gjerne noe omtrentlig som New Public Management (NPM). Tenkemåten har også stilt norsk samfunnsvitenskap overfor nye imperativer. På den ene siden påvirker det forskningens rammebetingelser, på den andre siden leverer vi kompetanse til det byråkratiet vi ellers ofte ser med skepsis på: Samfunnsvitenskapelige institutter utdanner mange av de studentene som seinere skal regulere og kontrollere deres egen virksomhet.

NPM-reformer er normalt begrunnet ut fra forenklings- og effektivitetshensyn. I praksis har likevel økt byråkratisering vært en forutsigbar konsekvens. Stadig mer av forskningshverdagen består i å respondere på byråkratiets krav, i tillegg til at man skal forske, undervise og formidle.

NFR hadde tidligere én søknadsfrist, som regel 15. juni. Mange brukte de to første juniukene på bortimot døgnkontinuerlig arbeid for å få én eller flere søknader unna. I dag er fristene spredd ut over hele året, slik at det er 15. juni året rundt. Selv om man skulle lykkes i å dra i land et prosjekt, kan man ikke hvile på laurbærene. Noen uker seinere dukker det opp en ny frist som man må kaste seg rundt for å rekke. Siden tilslagsprosenten er så lav, legger man naturlig nok ned mye tid og ressurser i å skrive best mulig søknader, og mange er med på flere. Mye av arbeidet gjøres på fritida.

I en undersøkelse gjort av Sosiolognytt går det fram at forskere opplever stor frustrasjon over de mange avslagene. Søknadspresset stjeler tid fra de forskningsprosjekter man allerede har fått finansiert, og det rapporteres om motivasjonssvikt og til og med skam over å få søknad på søknad avvist. Man demotiveres av å delta i en konkurranse hvor nederlagene kommer langt oftere enn seirene. Det er ikke nødvendigvis det å tape konkurransen som virker demotiverende, men til stadighet å ha brukt kreativitet og fantasi på forskningsprosjekter man ikke får gjennomført. Det er bortkastet tid, bortkastet kreativitet og bortkastet motivasjon. Samtidig er forskere flest fanget i en institusjonell tvang: De kan ikke slutte å søke om forskningsmidler.

Søknadsfristene tar ikke hensyn til foreldrepermisjoner, ferier eller andre typer rettigheter som vanlige arbeidstakere har. Vil man være med, er det bare å henge i. Alt dette gjør selvsagt noe med den akademiske virkeligheten for dagens samfunnsforskere. De mange fristene, ofte utrygge arbeidsplasser og stadig flere krav og oppgaver, skaper en kultur hvor all virksomhet nødvendigvis må være målorientert. Det blir stadig mindre tid til å utføre det opprinnelige akademiske arbeidet – forskning, undervisning og formidling. Det går ut over kollegialitet og faglig dugnadsvirksomhet. I bunn og grunn står streng målorientering i motsetning til forskningens vesen.

På toppen av dette forventes det at forskningsmiljøene skal øke søknadsmengden i tiden som kommer. NFR reiser rundt til forskningsmiljøene og foredrar om FRIPRO, og motiverer flere til å søke. I fjor fant man plass til å finansiere to av 27 postdok-søknader gjennom FRIPRO. Siden midlene neppe blir større i år, blir derfor konsekvensen at avslagsprosenten vil øke dersom NFR lykkes i å få flere til å søke.

All tiden som kastes bort på søknader er ikke bare en trussel mot forskernes arbeidssituasjon, det er også samfunnsøkonomisk ineffektivt. Gjør forskere flest en bedre jobb om de må bruke mye av tiden på å konkurrere om knappe midler?

Det er helt klart at det går med mange årsverk både til å skrive søknader som ikke får støtte og til å administrere selve finansieringsmodellen. Nøyaktig hvor mange årsverk som sløses bort i søknadsskriving vet vi ikke, men det finnes svært mye kreativ forskningskompetanse som forblir ubrukt i et slikt system. Tiden er inne for å diskutere alternative modeller.

Kronikk: Når styring blir frigjøring

Idealisme og frigjøring var en gang viktige akademiske idealer i Norge, men i dagens universitets- og forskningssektor holder disse på å miste gyldighet.

Professorene Strømmen og Syvertsen påpekte i Aftenposten 26. oktober at vi er på vei mot et samfunn hvor ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet blir kvalt. Problemet er imidlertid ikke at regler presses nedover hodene på folk av myndigheter og byråkrater, men at disse idealene ikke lenger er utbredt i norske forskningsmiljø.

I etterkrigstiden var veksten i universitetssektoren preget av et kunnskapsorientert tankesett. Idealene fremhevet verdien av kunnskap i seg selv, for nasjonen Norge og etter hvert også for næringslivet. Den norske velferdsstaten, i store deler av perioden i sterk vekst, bidro til å gi gode vilkår for kunnskap gjennom å opprette stillinger som drev med forskning, skriving, undervisning og veiledning. Personene som fylte disse stillingene hadde stor frihet til å utforme fagfeltene de var en del av, og naturlig nok investerte de mye tid og krefter i dette.

I løpet av 80- og 90-tallet og framover ble denne logikken gradvis supplert av en tankemåte som fremhevet verdien av forbindelser til forskningsmiljø i andre land, og det å være del av flere prosjekter. I følge dette prosjektorienterte tankesettet blir kunnskap verdifull når den skapes i nettverk. De som hadde suksess i å realisere denne tankemåten klarte å danne nettverk, knytte seg til andre som var enda flinkere enn dem selv og fungere som bindeledd mellom ulike forskningsmiljøer.

Disse to tankesettene eksisterte lenge i et fruktbart samspill, og de eksisterer fremdeles. Selv om mange akademikere i dag vedlikeholder et stort nettverk og er del av ulike prosjekter, har de også mange arbeidsoppgaver knyttet til undervisning og publisering. Arbeidskulturen er travel, kaotisk, og for sarte sjeler kan den nok oppleves som brutal. Likevel legger den grunnlag for et akademisk virke som mange tenker på som ideelt. Systemet var smidig nok til at universitetssektoren kunne vokse og bli til det den er i dag: En plattform for å utdanne en stadig større andel av den norske befolkningen og skape faglige og teknologiske framskritt som i noen tilfeller er i verdensklasse.

Den akademiske kulturen som ble muliggjort gjennom disse to tankesettene ble bygd på to forutsetninger: Frivillig arbeidsintensivering og fleksibilitet. Mange akademikere syntes det var OK å jobbe 65 timer i uka fordi de likte arbeidet og fordi jobbutøvelsen ga dem en følelse av frihet. Den andre forutsetningen var at arbeiderne kunne ta raske avgjørelser og avklare spørsmål ute i korridoren. Det at man som akadeiker hadde mulighet til å sjonglere litt med tid og oppgaver gjorde det mulig å takle arbeidspresset og løse de allsidige arbeidsoppgavene på en god måte.

Stadig flere jobber i akademiske yrker i Norge. I 2010 var 333 000 ansatt i akademia i forhold til 261 000 i 2006. Den store rekrutteringen er en av faktorene som gjør at tankesett som tidligere hadde gyldighet kan endres raskt.

I løpet av de siste ti årene har en tredje logikk gradvis fått økt gyldighet. Tellekant-logikken har sitt opphav i bevilgningsorganers behov for å legitimere og ha kontroll på de offentlige investeringene i forskning og undervisning. I følge dette tankesettet har kunnskap verdi når den er basert på velfunderte mål og offentlig godkjente planer. For akademikerne har dette medført detaljplanlegging og rapportering, og forventninger om at forskere skal skrive egne prosjektsøknader og konkurrere med andre om bevilginger. Logikken har bidratt med flere krav i en hverdag som allerede hadde høyt arbeidspress – og resultatet kan ikke lenger kalles spesielt smidig.

Et fjerde tankesett har blitt viktig de senere årene. Forenklingens logikk verdsetter kunnskap når den oppsummeres, forenkles og deles opp. Kreative akademikerne lager metoder som gjør det mulig å vurdere besvarelser og artikler raskt og effektivt. Dette er ikke noe negativt, men nødvendig for å takle høyt arbeidstrykk. Logikken spiller også inn når verdien av akademisk formidling gjennom arrangementer som ForskningGrandPrix,Forskningsdagene og deltakelse i tradisjonelle og sosiale medier fremheves. Forenklingens logikk kan ved første øyekast virke ute av stand til å utfordre de tunge akademiske tankesettene beskrevet over. Men forenklingens idealer bidrar til å legitimere tellekant-logikken. De som får unna arbeidet viser at en lett tilnærming til det akademiske arbeidet fungerer. Tellekantene er beviset.

På 60 år har ingen krav blitt fjernet, mens stadig flere føringer har blitt lagt til. En av de mer betente debattene i dagens universitetssystem, er den som omhandler faglig versus profesjonell ledelse. Tilhengerne av førstnevnte mener at faglig styring er helt nødvendig for å utvikle fagene på en best mulig måte, uavhengig av markedsmakt og trender innen management. Tilhengerne av sistnevnte hevder gjerne at profesjonell styring ville kunne gi bedre håndtering av midler, høyere akademisk produksjon og ikke minst mer fornøyde arbeidere.

Jeg leverte doktorgraden «Forenklingens logikk» i november. Om relativt kort tid skal jeg antakelig inn i det akademiske systemet og arbeide. Jeg har fått utvikle mitt eget prosjekt og ta mine egne beslutninger, mens veilederen holdt meg i slakke tøyler. For mitt prosjekt tror jeg dette har vært optimalt. Det som blir avgjørende framover er imidlertid hva de andre nytilsatte akademikerne mener er viktig. Reell faglig innflytelse er forbeholdt de færreste, i hvert fall de første 15-20 årene av karrieren. For mange nytilsatte fremstår nok dagens akademiske nettverk som like hierarkiske som byråkratiet Strømmen og Syvertsen lenge kunne unnslippe. For disse blir dermed klare rammer og rettferdige arbeidsbetingelser viktigere enn utopiske idealer om frihet – mer styring og en regulert hverdag blir noe som skaper rom og befrir. Det gjenstår å se om det på sikt vil være rom for akademikere som tenker annerledes.

(Publisert Aftenposten 9. januar 2012).