Proffbloggerne

Det har oppstått et nytt sjikt med bloggere, som kanskje kan kalles proffbloggere. Disse er kjennetegnet ved at de også behersker andre medie-uttrykk.

Et godt eksempel på en proffblogger er Ida Jackson (virrvarr.net). Hun skriver jevnlig gode innlegg på bloggen sin, men samtidig gjør hun seg godt på TV, er bok-forfatter og klarer å takle stresset en hektisk mediehverdag fører med seg.

Proffbloggerne skriver om tema som fanger oppmerksomheten til folk, men i tillegg klarer de å konstruere en nett-identitet og profilere seg via andre medier. De har høy utdanning eller lang medieerfaring.

Utdelingen av 2,5 millioner Fritt-Ord-midler til bloggere bekrefter denne trenden. Mottakerne av midlene er  journalister, forfattere, eller folk med mastergrader eller lang erfaring fra organisasjonsliv eller politisk arbeid.

Walid al-Kubasai er for eksempel skribent, forfatter  og sivil-ingeniør. Han mottok 310 000,- til en blogg  for og om de sekulære og liberale muslimene. Elisabeth Breien Ellingsen er journalist og har erfaring fra Røde kors. Hun mottok 300 000,- til en politisk bloggportal som skal samle blogginnlegg som skiller seg fra innholdet i andre medier.

Samtidig begynner de tradisjonelle mediene for alvor å interessere seg for de gode bloggene. VG Nett har nettopp begynt å profilere gode blogger på forsiden. Alle de store mediehusene tilbyr bloggfunksjonalitet eller samle-portaler for blogging.

Innholdet i bloggsfæren blir altså inkludert som en del av innholdet i de tradisjonelle mediene. Dette fører i mange tilfeller til at både temaene og formen på bloggingen blir mer lik som i tradisjonelle medier.

I utgangspunktet hadde blogging et dagbokaspekt, men  de suksessfulle bloggene skriver heller om tema som også engasjerer i de tradisjonelle mediene. Og nå har vi altså fått proffbloggere, som i noen grad klarer å sette dagsorden og skape nytt innhold.

For et par år tilbake skrev Karianne Gamkinn mest om det å være mamma, men nå oppsummerer hun nyhetsbildet, skriver bokanbefalinger og er med på å sette dagsorden på VG Nett.

Jeg tipper at det personlige dagbok-aspektet kommer til å være der fortsatt – men for proffbloggerne er «det personlige» kanskje litt mer gjennomtenkt – det ligner kanskje litt på en strategi fra et av de store mediehusene?

Så gjenstår det å se om mediehusene snart  begynner å betale  lønn til bloggerne.

Dette innlegget finnes også i en omarbeidet versjon på forskning.no-bloggen.

To fortellinger om å skape mening i tilværelsen

Jeg har tidligere skrevet litt om blogging i forhold til selvrepresentasjon og sosiale medier i forhold til profesjonell stolthet. Nå vil jeg skrive om noe relatert, nemlig blogging som en aktivitet som fyller livet med mening ved personlige kriser.

Bloggeren Gudrun Jona Gudmundsdottir har en positiv blogg med egne tegninger og betraktninger. Men i oktober 2010 havnet historien hennes på forsiden av Dagbladet. Det ble avslørt for hele Norge at Jona Gudmundsdottir hadde kronisk urticaria og depresjon. Hun hadde legeattester på at hun var for syk til å følge undervisningen. NAV avslo likevel søknadene hennes om arbeidsavklaringspenger. Avslaget ble forklart med bakgrunn i bloggingen – hun kunne jo umulig være for syk til å gå på skole, når hun blogget så positivt og så mye.

Avslaget viser at NAV ikke vektlegger at bloggingen har foregått i privatsfæren, og innholdet i all hovedsak har bestått av selvpresentasjon eller personlige betraktninger. Og viktigst: Avslaget tar ikke i betraktning at bloggingen har bidratt positivt til Jona Gudmundsdottirs liv i en tung sykdomsperiode.

Resultatet var uansett at Jona Gudmundsdottir har sluttet å blogge positivt. Hun skriver litt om hvorfor i innlegget når man er redd for å blogge.

Regine

Regine Stokke døde av blodkreft da hun var 18 år gammel. Hun fikk diagnosen bare ett år i forveien. Stokke skrev om hele sykdomsforløpet på bloggen sin, Face your fear, og leserne fikk følge hennes opp- og nedturer. Det ble etter hvert klart at hun ikke ville overleve kreften, men Stokke fortsatte med bloggingen.

Det siste innlegget, Tilstanden forverres, postet hun to dager før hun døde. Innlegget sluttet sånn:

Men jeg er i hvert fall mindre redd for å dø nå enn før. Kanskje fordi jeg er så sliten og utmattet, og har så vondt. Jeg er fortsatt redd, men ikke like mye. Jeg tenker mest på de rundt meg, de som må sitte igjen med sorgen. Jeg setter utrolig stor pris på all den støtten jeg har fått gjennom denne tiden, både støtten fra familien, vennene mine og bloggleserne mine. Dere aner ikke hvor mye dere betyr for meg.

Gjennom hele sykdomsforløpet var bloggingen en måte å mestre tilværelsen på. Skrivingen ble en kilde til å være konstruktiv når livet ellers var håpløst. Sagt med andre ord: bloggingen ga tilværelsen hennes mening.

Å skape mening til sin egen situasjon

Begge disse fortellingene viser noe av det som er nytt med blogging i forhold til tradisjonelle media. Sosiale medier gir en mulighet til å skape egen, personlig mening med livet – men de tradisjonelle institusjonene respekterer ikke denne egenskapen. Det er tydeligvis et behov for å kommunisere dette til både offentligheten og de tradisjonelle mediene?

Blogging har helt andre motivasjonskilder enn skole- og jobb. Bloggingen kan nemlig skape et personlig rom for identitetsdannelse og meningskonstruksjon. Dagbladets skandale-vinkling kan også bidra til å skade det positive selvbildet Jona Gudmundsdottir har av seg selv. Og ved å ta fra Jona Gudmundsdottir bloggingen, risikerer NAV faktisk å gjøre hennes situasjon verre.

Om maraton, forskning og formidling

Hva har min blogging om maraton, forskning og formidling til felles? Før jeg svarer på dette, må jeg først fortelle litt om bloggen min, jafro.org. Jeg har hatt denne bloggen siden februar 2004, og siden da har jeg brukt den til å dele faglige ting som kronikker og debatt, diskutere politikk, komme med forslag, og presentere musikk jeg har vært med på å lage.

Jeg har aldri tenkt at bloggen min har vært en suksess, snarere det motsatte, men da jeg ble spurt om å holde et innlegg på Fra forskning til forside 4.0 om det å være sosiolog og blogger fikk jeg anledning til å tenke gjennom dette. Jeg oppdaget at jeg faktisk hadde mange morsomme historier å dele. Og jeg ser også blogging i et annet lys i dag, etter at jeg har undervist i digitale og sosiale medier på NTNU gjennom tre år.

Det er ikke alltid innleggene mine får respons. Men noen får det. Innlegget mitt om NTNU/Pagaweb ble f.eks. nevnt som kilde av Digi.no, og journalisten fikk utvikleren Bluegarden til å love bot og forbedring. Skaara, ikke forny konsesjonen til Simonsen ble brukt som utgangspunkt for en pressemelding for EFN. Åpent brev til Jens Stoltenberg om sykling (og miljø) ble trykt i Dagbladet like før valget 2009.

Sistnevnte er litt morsomt, fordi ett år senere skulle Adressa skrive en sak om satsingen på sykkelveier i Trondheim. Siden jeg tydeligvis har fått til å profilere meg som en sporty fyr som sykler og har meninger om miljø, ringte Adressa til meg. Dette resulterte i et forsideoppslag og et fint intervju inne i avisa hvor jeg fikk sagt akkurat det jeg mente. Aldri har jeg jobbet så lite for å nå ut til så mange.

Adressa 16. september 2010

Så i retrospekt må jeg da si at selv om ikke alle innlegg har fått ellevill respons, så har jeg da truffet spikeren på hodet av og til.

I høst hadde jeg en serie av innlegg om det å løpe mitt første maraton. Idéen var å se om en rekke tema-baserte innlegg kunne gi meg noen faste følgere. Jeg fikk neppe noen særlig flere besøkende – men jeg oppnådde noe annet: Å profilere meg som en spreking. Det som er så morsomt med sportslige prestasjoner er at så mange kan relatere seg til dem. Da jeg fortalte om mitt første maraton på seminaret, fortalte jeg samtidig at jeg fikk en sluttid på under tre timer. Jeg håpet på en reaksjon, ikke at det skulle bli spontan applaus og jubel.  Men det ble det, og det passet utmerket, fordi det understreket det første poenget mitt:

Visse typer prestasjoner er enkle å formidle.

La oss stoppe opp litt her. Hva tror dere publikum tenkte mest på etter at applausen stilnet? Tenkte de på poenget mitt, at visse prestasjoner er enkle å formidle? Jeg tror kanskje heller at publikum tenkte på selve prestasjonen. I pausen, da folk stilte spørsmål, var det en som sa «jeg har et spørsmål til han løperen». Dette til tross for at jeg snakket mest om helt andre ting. Dette fikk jeg ikke sagt tydelig nok på seminaret: I effekt formidlet jeg to ting på en gang – poenget over – og noe om meg:

Jeg er en rask maraton-løper.

Her er det kanskje på plass å nevne noe om janteloven. Jeg er oppvokst i Steinkjer, hvor den uskrevne janteloven sto sterkt blant barn og ungdom når jeg vokste opp. Det er kanskje derfor det fremdeles føles litt kleint dette, å fortelle om egne gode prestasjoner. Men jeg håper at de fleste av leserne  unnskylder framhevelsen av mine personlige seiere til fordel for de retoriske poengene som skapes. Uansett går det tredje poenget nemlig nettopp på janteloven. De andre seriøse bloggformidlerne i Norge bryr seg heller ikke om denne. I all formidling ligger det faktisk et brudd med janteloven:

Det er nettopp det at man innbiller seg at man har et budskap verdt å formidle som skaper grunnlaget for selve formidlingssituasjonen.

Man tillater seg å spre sitt glade budskap. Markedsføringsbransjen har skjønt dette for lenge siden. Ved å  framheve  et produkt eller en persons fordeler, klarer de å fange oppmerksomheten og skape bilder som henger igjen hos forbrukerne. Det er vanlig å tro at sosiale medier handler om toveis kommunikasjon mellom aktører av ulik størrelse, men dette er faktisk bare en liten del av det. Ved enhver kampanje, dannes det også et bilde av produktet eller selskapet bak. Alskens markedsførere har for tiden kampanjer på sosiale medier, fordi de vet at nettopp tilstedeværelse og synlighet gir et grunnlag for de identitetsbildene de ønsker å skape, nå og i framtiden.

Representasjon i sosiale medier handler om tilstedeværelse, autoritet og identitet.

For forskningsformidlere, universitet og høyskoler, betyr dette at de bør bruke sosiale medier til å sette dagsorden, og være del av de viktige debattene (tilstedeværelse). Bare dette vil på sikt skape autoritet. Den autoriteten som ligger naturlig i  den akademiske tradisjonen har dessverre blitt akterutseilt i dagens digitale hverdag. Å være bloggende akademiker gir svært liten  status utenfor universitetsmiljøene. Dette er ironisk, for produktet vårt – etterprøvbar kunnskap – er udiskutabelt mere verdt enn det konkurrentene kan tilby. Kunnskapsformidling burde egentlig hatt en kjempefordel nettopp i sosiale medier. Til sist er det viktig å være bevisst på at man danner seg en identitet gjennom tilstedeværelsen og framhevelsen av fordeler. Her tenker jeg at universiteter og høyskoler med fordel kan profilere seg helt ned på instituttnivå. Hva er det instituttet deres er flinke  og gode på? Ta utgangspunkt i suksesshistorier, og få det fram i lyset.

Vi lever ikke i et kunnskapssamfunn, vi må skape det selv.

Det maraton, forskning og formidling har til felles, er rett og slett at man hele tiden bygger på det grunnlaget man har fra før. Når man skal trene til maraton, bygger man videre på treningsgrunnlaget fra tidligere økter. På samme måte er  også forskningen kumulativ, man tar alltid utgangspunkt i tidligere forskning, og relaterer ny forskning til denne. Sånn er det også med formidlingen – man har autoritet gjennom det man har formidlet tidligere – og det inntrykket man skaper av selv. Hvis vi som akademikere ønsker oss saklige debatter, kritiske medier – et kunnskapssamfunn – så vi delta og profilere oss.