Om standardisering av akademiske verktøy

Det går svært lenge mellom hver gang jeg hører akademikere diskuterer det akademiske verktøyet som alle bruker – nemlig PC-en. I løpet av av de fem årene som har gått siden jeg kunne kalle meg sosiolog, har jeg bare hørt to argumenter om det viktigste skriveredskapet vårt.

Det ene argumentet har tilsynelatende gått på standardisering av dokumenter og referanseverktøy. – All dokumentskriving burde vært standardisert til Microsoft Word og Endnote, sa en kollega. Dermed skulle det bli så enkelt å samarbeide om artikler på tvers av ulike miljøer.

Det andre argumentet jeg møter på med jevne mellomrom, er at alle burde få seg en Apple Mac. Dette vil etter sigende gjøre det slutt på absolutt alle dataproblemer.

Uansett hvor kritiske og refleksive akademikere skal være, har jeg altså ikke hørt ett eneste argument som ikke har vært et kjøpsargument, for det ene eller det andre private programvare-selskapet. Og argumentene har egentlig ikke noe med standardisering å gjøre.

En privateid boks

De ulike dokumentene og referanse-formatene fungerer som en boks for det akademiske innholdet. Hvis formatene er basert på lukkede standarder, kan tilgang til boksen kan bare gis av den den som eier nøkkelen – i dette tilfellet de private aktørene Microsoft og i økende grad Apple.

Begge selskapene har en historie for å endre formater etter eget forgodtbefinnende, og det er ikke alltid de nye programmene klarer å åpne gamle formater. Dermed står mesteparten av nåtidens akademiske produksjon i fare for å bli utilgjengelig i framtida, ikke bare for forfatteren selv, men også for eventuelle forskere i framtida.

Det største problemet er likevel at private selskaper gis mulighet til å eneforvalte forutsetningene vi har for å lagre  og dele kunnskap og forskning.  Som min kollega sa – de ulike formatene er opphav til problem for forskere som vil skrive sammen og dele referansedatabase på tvers av ulike plattformer. Og at vi kommer til å ha ulike plattformer i framtida er svært sannsynlig.

På den norske sokkelen i Nordsjøen ville det blitt ramaskrik om den ene leverandøren lagde rør-system som ikke passet sammen med systemene fra andre. Men i akademia er altså dette fullt akseptert.

En kritisk holdning

Jeg etterspør derfor en mer kritisk og refleksiv holdning til verktøyene vi produserer kunnskap med, og boksene vi lagrer kunnskapen i. OpenOffice finnes for både Windows, Apple og Linux, og benytter det åpne formatet ODF. Referanseverktøyet Zotero kan både importere, eksportere og dele databasen, og fungerer sammen med OpenOffice.

Jeg sier ikke at disse verktøyene er ufeilbarlige, men jeg bruker dem selv uten problemer. Hvis man vil samarbeide med andre forskere på tvers av ulike plattformer så er kombinasjonen OpenOffice/Zotero i dag den eneste muligheten som ikke innebærer heftig bruk av copy/paste og nitidig lagring av nye og gamle dokument med og uten referansekoder.

Det aller beste hadde vært om noen hadde gått sammen og lagd en standard som både Microsoft, Apple og EndNote hadde måttet forholde seg til, men jeg tror ikke det er mange nok akademikere som er interesserte  enda.

IKT-politikk i kommende regjeringsperiode: En ønskeliste

Det er snart stortingsvalg, og forslag om en stafett for å utarbeide en ønskeliste for IKT-politikk i kommende regjeringsperiode har kommet fram på Martin Bekkelunds blogg.

Her er noen punkter jeg synes er viktige for IKT-politikken i kommende periode. Fortsett å lese IKT-politikk i kommende regjeringsperiode: En ønskeliste

Hvordan kommunisere god IKT-skikk?

Det finnes mange uskrevne regler for hvordan man skal sette opp en elektronisk kommunikasjonsløsning for store organisasjoner. På NTNU Dragvoll opererer de enda med e-post-«lister» lagret i MS Excel-format. Dette medfører mange ulemper for brukerne:

  • Det er tungvint. I stedet for å sende til en liste-adresse må man først åpne nettleseren, og så regneark-program, og så riktig fane, og så markere alle adressene i en liste, og så kopiere og lime inn i e-post-programmet.
  • Ansatte orker i praksis ikke å lære seg å bruke excel-arkene skikkelig, slik at det finnes multiple mer eller mindre oppdaterte lister i omløp (Typisk «Svar til alle» på gammel e-post, og så slette emnet+innhold).
  • Spesielt tungvint er det for nye ansatte, som kunne hatt nytte av å bruke oppdaterte lister for å komme i kontakt med de nye kollegaene i et relativt asosialt arbeidsmiljø og uoversiktlig kontorterreng.
  • Adressene er synlige for alle mottagerne, sånn at alle adressene kommer på avveie hvis en av mottagerne blir infiserte av virus.
  • Adressene ligger åpent tilgjengelig på nettet, slik at spam-roboter kan samle dem inn direkte.

Jeg har argumentert for en åpen løsning, f.eks. Mailman, eller i det minste at man begynner å bruke de liste-funksjonene som ligger i fakultetets server-programvare. Fakultetet har bekreftet at de har slik programvare, og IT-avdelingen har sagt at de godt kan sette opp slike lister. Men nå stopper det likevel etter fem måneder, fordi adm. på ISS sier at det ikke er nødvendig. De har jo allerede e-postlister (i Excel).

E-post-lister ville gitt en sikrere, tryggere og lettere e-post-hverdag for brukerne. Men jeg klarer ikke å kommunisere ren fornuft til instituttet.

Phish beskriver følelsen min ganske fint i sangen Talk fra Billy Breathes (1996):

I cant talk my talk with you
Nothings ever soaking through
the filter that surrounds your thoughts
and holds out lessons left untaught