Italiensk prog – finnes det noe bra?

Tilt 1974
En side av det å bli eldre i dagens samfunn, er at man blir lei av musikk man tidligere likte godt. Folk som er glad i den progressive sjangeren, som meg, kommer gjerne til et punkt hvor alle de britiske prog-bandene fra 1970-tallet er gammelt nytt. Man kan bare spille av Gentle Giants samlede kolleksjon en gang i blant, alt annet blir for mye. Man begynner å søke, og finner kanskje en viss trøst i sjangere som jazz, postrock – eller i Zappa-kolleksjonen. Men det blir aldri det samme.

Det mange gjør når de kommer til dette punktet er at de sjekker ut  italiensk prog. Her var jeg i ca. 2004, og jeg prøvde ut Franco Battiato, Banco Del Mutuo Soccorso, Museo Rosenbach med flere. Ingen av dem innfridde, musikken opplevdes som treg uten å være seig, tung men uten moment. Når Bår Stenvik sa til meg i 2005 at han trodde det var en grunn til det var den britiske proggen som ble mest populær, så var jeg enig. Britisk prog var simpelthen best.

I fjor fikk jeg imidlertid en  italiensk prog/jazz-plate med Arti & Mestieri av Jon Are Sundland. Arti & Mestieri, kunst og håndtverk. Plata het Tilt (1974), og hadde alt det jeg savnet fra tidligere italiensk prog. Fart, gode melodier og knakende gode arrangement. Når det er slik, er det jo ikke farlig å passere 30. Og neppe 40 eller 50 heller.