Kronikk: Slipp de unge fri!

Det mangler ikke på diagnoser av norsk ungdom. Generasjon prestasjon, generasjon lydig, generasjon perfekt. Skikkelige, seriøse og skoletilpassede. Intet felles prosjekt utover russetiden, men slitne og stressede hver for seg.

Publisert Bergens Tidende 19.6.2015.

Stadig flere havner utenfor arbeidsliv og utdanningssystem før de har kommet i gang med livet. Det som mangler er imidlertid en helhetlig historie som binder de mange fortellingene sammen. Tre paradoksale, sammenflettede samfunnstrekk kan bidra til å forklare tilstanden.

Dagens unge er selvstendige. I tråd med moderne pedagogikk og utdanningsreformer har selvstendig tenkning og autonomi gradvis blitt institusjonalisert. I barnehagen trenes barna ikke bare i praktiske gjøremål som å spise og å kle på seg, men også i å ta egne avgjørelser i sosial omgang med andre. I grunnskolen er tiden mer elevstyrt, og man har forlatt puggeskolen til fordel for friere og mer prosjektorienterte læringsformer. Ifølge universitets- og høyskoleloven er studenters selvstendighet et av de viktigste kriteriene som skal vurderes i besvarelser og ved eksamener. Mer selvstendighet og ansvar ser ut til å fungere for mange, om ikke for alle.

I arbeidslivet er imidlertid norsk medbestemmelses- og fleksibilitetetskultur under press. Nye styringsideologier blir innført i takt med voksende lederlønninger. Metodene er importert fra land med mer hierarki enn vi er vant til her hjemme, og de fremmer i større grad toppstyring, kontroll og formell styrings- og instruksjonsrett. Dette gjelder de store konsulentselskapene, og det gjelder offentlig sektor, spesielt i kommuner og i universitets- og høyskole-sektoren. Begge har vært arenaer hvor selvstendighet og autonomi tradisjonelt har hatt gode vilkår i Norge.

Selvstendighetsparadokset: Vi utdanner stadig flere selvstendige unge for hvert år, samtidig som samfunnet i mindre grad etterspør selvstendige arbeidere.

Resultatet er at ungdom i høy grad er selvbevisste og trente i å ta egne avgjørelser, men som i møte med arbeidsliv og høyere utdanning gjerne opplever systemene som fastlåste og meningsløse. Når Kjetil Bergland Hauge (18), portrettert i Dagbladet lørdag 30. mai, mottar støtte fra NAV, samtidig som han ikke vil gå skole eller ta seg «hva som helst» av arbeid, gir det et godt bilde på hvilke utslag dette paradokset kan gi.

Den norske velferdsstaten i vekst, og den gradvise åpningen for markedsløsninger, har gjort at det å investere tiden sin i utdanning, arbeid og bolig har vært svært lønnsomt i mange år. Spesielt generasjonen som ble født på 50/60-tallet, i mange år nøysomme, i de senere år mer konsumvillige, fikk mye igjen. Mange sitter med mer eller mindre nedbetalte boliger verdt 3-6 ganger mer enn kjøpesum, en eller flere fritidsboliger på si og en romslig hverdagsøkonomi i tillegg. For foreldregenerasjonen var det selvsagt ikke vanskelig å motivere seg – de personlige, materielle og sosiale gevinstene har vært mange.

Ungdomsgenerasjonen må imidlertid regne med å studere hardere, samtidig som utdanningen koster mer pga. boligsituasjonen i studentbyene, og de materielle gevinstene på sikt er mindre. Unge er økonomisk avhengige av sine foreldre mye lenger, de må betale langt mer for bolig og regne med å bo tettere enn de gjorde som barn.

Investeringsparadokset: Vi forventer at de unge skal gjennomføre lange utdanninger på stadig knappere tid, og de får mindre igjen enn før.

Min mor, som på midten av 80-tallet var 27 år og alene med meg på 7, kunne ta opp lån og kjøpe nybygd rekkehus uten å ha fullført videregående. Dette var mot slutten av en periode med mange års sosial boligutbygging, prisregulering og subsidiepolitikk. For å gjøre det samme i dag må en ha partner med god inntekt, to foreldrepar som trer støttende til, samt være villig til å binde seg til banken i 25-30 år. Vi på vei tilbake til et Norge hvor inntekt og eiendom avhenger mer av arv, ikke prestasjoner.

Selv om de fleste moderne vestlige land fremdeles er mer effektive enn året før målt i bruttonasjonalprodukt (BNP), er også de aller fleste preget av lavere produktivitetsvekst enn tidligere. Men det er ikke bare vestlig kapitalisme som sliter. Det økologiske grunnlaget for ytterligere vekst er ikke lenger tilstede, i hvert fall ikke uten at vi globalt legger om til bærekraftig produksjon av varer og tjenester.

Unge er opptatt av globale spørsmål, og dette er en del av tidsånden. De fleste unge mener i dag, i motsetning til sine foreldre, at klimakrisen er blant de sakene som det viktigst å løse. For 30 år siden ga norsk innovasjonspolitikk muligheter til både oljebransje og nordsjø-arbeidere – alle som var villige til å ta litt risiko og delta i oljeeventyret, fikk støtte og forsikringer fra den norske staten.

Selv om det lenge har vært sånn at vekstmuligheter har vært koblet til fornybar energi og bærekraftige tiltak, har de siste regjeringene hovedsakelig forsøkt å løse klimaproblemet gjennom markedsmekanismer (kjøp og salg av kvoter/utslipp/kraft), som gjør at selskapene kan fortsette å pumpe opp subsidiert olje og gass så lenge det går. Forskning og utvikling av fornybar teknologi mottar lite i forhold. Markedspolitikken fungerer passiviserende på klimaengasjementet. Stadig færre nasjoner støtter opp om kvoteordningene.

Innovasjonsparadokset: Mange unge er engasjerte og bevisste på globale utfordringer, men det finnes ikke nok studieplasser eller arbeidsplasser tilpasset dette – det finnes ikke innovasjonspolitikk for grønn omstilling.

Generasjon prestasjon, de lydige, de skoleflinke, de stressede og de slitne har alle dette til felles: Motivasjonsstrukturene for unge i Norge er radikalt endret på noen få tiår.

De fleste ungdommene jeg møter er sosiale, kloke og dyktige, opptatt av globale spørsmål, men de mangler de institusjonelle mulighetene som så mange av foreldrene hadde. Det finnes ikke noen lettvinte løsninger på problemet, og i rikt land med rike velgere, og et politisk klima som favoriserer konkurranseutsetting og prestasjonsorientering blir nok ungdommenes kår fort verre før de blir bedre. Men poenget er: Hvis vi ønsker at flere ungdommer skal kanalisere energien sin inn i noe mer enn russetida og ulike former for selvrealisering, må de få de samme mulighetene som de over 40 år hadde:

Færre velmente råd og formaninger, mer tillit, større alburom og en innovasjonspolitikk som skuer framover.

Kronikk: Brems forskningsbyråkratiet

Kronikken Brems forskningsbyråkratiet ble publisert i dagens Dagbladet, og er skrevet sammen med Arve Hjelseth og Oddveig Storstad.

Søknadsfristen for Forskningsrådets frie prosjektmidler (FRIPRO) er 29. mai. Forskere over hele landet konkurrerer om omtrent en halv milliard kroner. Over 300 europeiske eksperter blir innleid for å vurdere søknadene.

Hvis tilslagsprosenten blir den samme som i fjor, vil minst ni av ti få avslag. Dette gjelder også tre fjerdedeler av søknadene som vurderes som fremragende. Forskere kaster hvert år bort flere årsverk på å produsere søknader som vurderes som klart støtteverdige, men som likevel ikke blir finansiert. Dette gjelder trolig i alle fag, men la oss konsentrere oss om samfunnsvitenskapen, som vi har førstehånds kjennskap til.

I etterkrigstiden ble samfunnsforskningen gradvis et viktig virkemiddel for å utvikle en kunnskapsbasert politikk for velferdsstat og arbeidsliv. I 80- og 90-årene økte strømmen av studenter til samfunnsvitenskapelige fag drastisk. Både universiteter, høyskoler og instituttsektoren ekspanderte kraftig, og Norge har også en stor instituttsektor sammenliknet med de fleste andre land.

Utviklingen vitnet om et Norge hvor samfunnskunnskap var høyt verdsatt. I tillegg til at studenttallene vokste, ble det skapt attraktive arbeidsplasser, selv om samfunnsforskere har lav lønn i forhold til profesjonsutdanningene. Motivasjonen har for forskere flest vært at jobben framstår som viktig og meningsfull. Samfunnsforskere produserer og formidler kunnskap som bidrar til å styrke kunnskapsgrunnlaget for beslutninger knyttet til velferdsstat, arbeidsliv, politikk, næringsliv og sivilsamfunn. Forskningen har gjerne vært drevet av to sett av motiver: For det første å styrke og utvikle faget, for det andre – som resultat av det første – å levere begreper, perspektiver og forståelsesformer som har blitt en del av offentlig debatt. Dette har i sin tur gitt oss et kritisk kunnskapsgrunnlag som Norge tar med seg på vei inn i framtida.

Fra 80-årene ble imidlertid kostnadsveksten i offentlig sektor gradvis identifisert som en stor utfordring. Konsekvensene var en storstilt målekultur, profesjonell ledelse, konkurranseutsetting og byråkratisering. Dette betegnes gjerne noe omtrentlig som New Public Management (NPM). Tenkemåten har også stilt norsk samfunnsvitenskap overfor nye imperativer. På den ene siden påvirker det forskningens rammebetingelser, på den andre siden leverer vi kompetanse til det byråkratiet vi ellers ofte ser med skepsis på: Samfunnsvitenskapelige institutter utdanner mange av de studentene som seinere skal regulere og kontrollere deres egen virksomhet.

NPM-reformer er normalt begrunnet ut fra forenklings- og effektivitetshensyn. I praksis har likevel økt byråkratisering vært en forutsigbar konsekvens. Stadig mer av forskningshverdagen består i å respondere på byråkratiets krav, i tillegg til at man skal forske, undervise og formidle.

NFR hadde tidligere én søknadsfrist, som regel 15. juni. Mange brukte de to første juniukene på bortimot døgnkontinuerlig arbeid for å få én eller flere søknader unna. I dag er fristene spredd ut over hele året, slik at det er 15. juni året rundt. Selv om man skulle lykkes i å dra i land et prosjekt, kan man ikke hvile på laurbærene. Noen uker seinere dukker det opp en ny frist som man må kaste seg rundt for å rekke. Siden tilslagsprosenten er så lav, legger man naturlig nok ned mye tid og ressurser i å skrive best mulig søknader, og mange er med på flere. Mye av arbeidet gjøres på fritida.

I en undersøkelse gjort av Sosiolognytt går det fram at forskere opplever stor frustrasjon over de mange avslagene. Søknadspresset stjeler tid fra de forskningsprosjekter man allerede har fått finansiert, og det rapporteres om motivasjonssvikt og til og med skam over å få søknad på søknad avvist. Man demotiveres av å delta i en konkurranse hvor nederlagene kommer langt oftere enn seirene. Det er ikke nødvendigvis det å tape konkurransen som virker demotiverende, men til stadighet å ha brukt kreativitet og fantasi på forskningsprosjekter man ikke får gjennomført. Det er bortkastet tid, bortkastet kreativitet og bortkastet motivasjon. Samtidig er forskere flest fanget i en institusjonell tvang: De kan ikke slutte å søke om forskningsmidler.

Søknadsfristene tar ikke hensyn til foreldrepermisjoner, ferier eller andre typer rettigheter som vanlige arbeidstakere har. Vil man være med, er det bare å henge i. Alt dette gjør selvsagt noe med den akademiske virkeligheten for dagens samfunnsforskere. De mange fristene, ofte utrygge arbeidsplasser og stadig flere krav og oppgaver, skaper en kultur hvor all virksomhet nødvendigvis må være målorientert. Det blir stadig mindre tid til å utføre det opprinnelige akademiske arbeidet – forskning, undervisning og formidling. Det går ut over kollegialitet og faglig dugnadsvirksomhet. I bunn og grunn står streng målorientering i motsetning til forskningens vesen.

På toppen av dette forventes det at forskningsmiljøene skal øke søknadsmengden i tiden som kommer. NFR reiser rundt til forskningsmiljøene og foredrar om FRIPRO, og motiverer flere til å søke. I fjor fant man plass til å finansiere to av 27 postdok-søknader gjennom FRIPRO. Siden midlene neppe blir større i år, blir derfor konsekvensen at avslagsprosenten vil øke dersom NFR lykkes i å få flere til å søke.

All tiden som kastes bort på søknader er ikke bare en trussel mot forskernes arbeidssituasjon, det er også samfunnsøkonomisk ineffektivt. Gjør forskere flest en bedre jobb om de må bruke mye av tiden på å konkurrere om knappe midler?

Det er helt klart at det går med mange årsverk både til å skrive søknader som ikke får støtte og til å administrere selve finansieringsmodellen. Nøyaktig hvor mange årsverk som sløses bort i søknadsskriving vet vi ikke, men det finnes svært mye kreativ forskningskompetanse som forblir ubrukt i et slikt system. Tiden er inne for å diskutere alternative modeller.

Kronikk: Når styring blir frigjøring

Idealisme og frigjøring var en gang viktige akademiske idealer i Norge, men i dagens universitets- og forskningssektor holder disse på å miste gyldighet.

Professorene Strømmen og Syvertsen påpekte i Aftenposten 26. oktober at vi er på vei mot et samfunn hvor ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet blir kvalt. Problemet er imidlertid ikke at regler presses nedover hodene på folk av myndigheter og byråkrater, men at disse idealene ikke lenger er utbredt i norske forskningsmiljø.

I etterkrigstiden var veksten i universitetssektoren preget av et kunnskapsorientert tankesett. Idealene fremhevet verdien av kunnskap i seg selv, for nasjonen Norge og etter hvert også for næringslivet. Den norske velferdsstaten, i store deler av perioden i sterk vekst, bidro til å gi gode vilkår for kunnskap gjennom å opprette stillinger som drev med forskning, skriving, undervisning og veiledning. Personene som fylte disse stillingene hadde stor frihet til å utforme fagfeltene de var en del av, og naturlig nok investerte de mye tid og krefter i dette.

I løpet av 80- og 90-tallet og framover ble denne logikken gradvis supplert av en tankemåte som fremhevet verdien av forbindelser til forskningsmiljø i andre land, og det å være del av flere prosjekter. I følge dette prosjektorienterte tankesettet blir kunnskap verdifull når den skapes i nettverk. De som hadde suksess i å realisere denne tankemåten klarte å danne nettverk, knytte seg til andre som var enda flinkere enn dem selv og fungere som bindeledd mellom ulike forskningsmiljøer.

Disse to tankesettene eksisterte lenge i et fruktbart samspill, og de eksisterer fremdeles. Selv om mange akademikere i dag vedlikeholder et stort nettverk og er del av ulike prosjekter, har de også mange arbeidsoppgaver knyttet til undervisning og publisering. Arbeidskulturen er travel, kaotisk, og for sarte sjeler kan den nok oppleves som brutal. Likevel legger den grunnlag for et akademisk virke som mange tenker på som ideelt. Systemet var smidig nok til at universitetssektoren kunne vokse og bli til det den er i dag: En plattform for å utdanne en stadig større andel av den norske befolkningen og skape faglige og teknologiske framskritt som i noen tilfeller er i verdensklasse.

Den akademiske kulturen som ble muliggjort gjennom disse to tankesettene ble bygd på to forutsetninger: Frivillig arbeidsintensivering og fleksibilitet. Mange akademikere syntes det var OK å jobbe 65 timer i uka fordi de likte arbeidet og fordi jobbutøvelsen ga dem en følelse av frihet. Den andre forutsetningen var at arbeiderne kunne ta raske avgjørelser og avklare spørsmål ute i korridoren. Det at man som akadeiker hadde mulighet til å sjonglere litt med tid og oppgaver gjorde det mulig å takle arbeidspresset og løse de allsidige arbeidsoppgavene på en god måte.

Stadig flere jobber i akademiske yrker i Norge. I 2010 var 333 000 ansatt i akademia i forhold til 261 000 i 2006. Den store rekrutteringen er en av faktorene som gjør at tankesett som tidligere hadde gyldighet kan endres raskt.

I løpet av de siste ti årene har en tredje logikk gradvis fått økt gyldighet. Tellekant-logikken har sitt opphav i bevilgningsorganers behov for å legitimere og ha kontroll på de offentlige investeringene i forskning og undervisning. I følge dette tankesettet har kunnskap verdi når den er basert på velfunderte mål og offentlig godkjente planer. For akademikerne har dette medført detaljplanlegging og rapportering, og forventninger om at forskere skal skrive egne prosjektsøknader og konkurrere med andre om bevilginger. Logikken har bidratt med flere krav i en hverdag som allerede hadde høyt arbeidspress – og resultatet kan ikke lenger kalles spesielt smidig.

Et fjerde tankesett har blitt viktig de senere årene. Forenklingens logikk verdsetter kunnskap når den oppsummeres, forenkles og deles opp. Kreative akademikerne lager metoder som gjør det mulig å vurdere besvarelser og artikler raskt og effektivt. Dette er ikke noe negativt, men nødvendig for å takle høyt arbeidstrykk. Logikken spiller også inn når verdien av akademisk formidling gjennom arrangementer som ForskningGrandPrix,Forskningsdagene og deltakelse i tradisjonelle og sosiale medier fremheves. Forenklingens logikk kan ved første øyekast virke ute av stand til å utfordre de tunge akademiske tankesettene beskrevet over. Men forenklingens idealer bidrar til å legitimere tellekant-logikken. De som får unna arbeidet viser at en lett tilnærming til det akademiske arbeidet fungerer. Tellekantene er beviset.

På 60 år har ingen krav blitt fjernet, mens stadig flere føringer har blitt lagt til. En av de mer betente debattene i dagens universitetssystem, er den som omhandler faglig versus profesjonell ledelse. Tilhengerne av førstnevnte mener at faglig styring er helt nødvendig for å utvikle fagene på en best mulig måte, uavhengig av markedsmakt og trender innen management. Tilhengerne av sistnevnte hevder gjerne at profesjonell styring ville kunne gi bedre håndtering av midler, høyere akademisk produksjon og ikke minst mer fornøyde arbeidere.

Jeg leverte doktorgraden «Forenklingens logikk» i november. Om relativt kort tid skal jeg antakelig inn i det akademiske systemet og arbeide. Jeg har fått utvikle mitt eget prosjekt og ta mine egne beslutninger, mens veilederen holdt meg i slakke tøyler. For mitt prosjekt tror jeg dette har vært optimalt. Det som blir avgjørende framover er imidlertid hva de andre nytilsatte akademikerne mener er viktig. Reell faglig innflytelse er forbeholdt de færreste, i hvert fall de første 15-20 årene av karrieren. For mange nytilsatte fremstår nok dagens akademiske nettverk som like hierarkiske som byråkratiet Strømmen og Syvertsen lenge kunne unnslippe. For disse blir dermed klare rammer og rettferdige arbeidsbetingelser viktigere enn utopiske idealer om frihet – mer styring og en regulert hverdag blir noe som skaper rom og befrir. Det gjenstår å se om det på sikt vil være rom for akademikere som tenker annerledes.

(Publisert Aftenposten 9. januar 2012).

Dataspill som motivasjon for læring

Kan dataspill motivere skoleelever til å følge bedre med i timen? Medietilsynet er en av flere store aktører som nå fronter dette synet. Vi betviler imidlertid at dataspill er løsningen på de pedagogiske utfordringene skole og samfunn står ovenfor.

Det er i år fem år siden begrepet digital kompetanse kom inn på læreplanen. Digitale ferdigheter ble da anerkjent som like viktige som å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Digital kompetanse regnes som en forutsetning for å lykkes i det moderne arbeidslivet, og skolen har dermed et opplagt ansvar for at elevene gjøres fortrolig med ulike typer informasjonsteknologi.

I følge PISA-resultatene som ble publisert nylig, har ikke strategien vært spesielt suksessfull så langt. I digital lesing ligger Norge midt på treet. Øverst på lista finner vi Korea, med langt mindre dataressurser per elev.

På nettstedet dataspilliskolen.no fronter Medietilsynet, Spillforeningen (NSM) og The Interactive Software Federation of Europe (ISFE) forestillingen om at dataspill er et viktig pedagogisk virkemiddel, som kan forbedre både læring, motoriske ferdigheter, samarbeid og engasjement.

I løpet av de siste 20 årene har IKT bidratt til å forandre samfunnsbetingelsene våre. Vi har fått en rekke nye medier i form av spill, nettsamfunn og blogger. Ungdom har i de senere årene brukt oppunder 7 timer av døgnet på elektroniske medier, nærmere to timer mer enn de gjorde i 1997. Samtidig øker de tradisjonelle mediene både sendetid og sideantall.

Dette er en kontekst lærere og skole må forholde seg til. Dagens unge lever i en radikalt annerledes medievirkelighet enn foreldrene, med langt flere medieinntrykk å forholde seg til. Mens skoleelever for 20 år regnet seg som heldige hvis de fikk se video- og kinofilm i skoletiden, er PC-mediet nå regnet som det viktigste læringsverktøyet i skolen. Hvis det er sånn at dataspill motiverer, ville det ikke være lurt å ta i bruk alle virkemidlene som PC-en kan tilby?

Spillifisering (fra engelsk Gamification) er et nytt begrep som beskriver hvordan spill kan motivere. Ved å gi poeng, utmerkelser, opptjente rabatter, premier eller rett og slett la brukere utfordre hverandre og sammenligne resultater, kan en få mennesker til å fullføre brukerundersøkelser, til å handle eller til å lese innholdet på et nettsted.

I fjor høst kom boka Newsgames – journalism at play ut i USA. Boka er skrevet av Ian Bogost, Simon Ferrari og Bobby Schweiser ved Georgia Institute of Technology. Forfatterne argumenterer for at spill kan være redningen for nyhetsindustrien. Gjennom å spille aktuelle konflikter i stedet for å lese om dem, vil leseren i større grad engasjere seg og forstå dilemmaene i en konflikt, argumenterer forfatterne.

Dataspilliskolen.no følger delvis samme argumentasjon. Dataspill egner seg som læringsverktøy, fordi de engasjerer og belønner deltakerne – noe elevene er vant til fra andre digitale medier. Her ligger det en forventning om at teknologien skal løse problemer som lærerne ikke klarer på egen hånd. I et samfunn som er proppfullt av medieinntrykk, blir dataspill dermed en kollektiv lykkepille, nødvendig for å nå fram til overbelastede unge sinn.

For å bli lagt merke til i overfloden av medier, alvorlige budskap veves inn i lek og underholdning.

I dagens samfunn er det mye å ta stilling til. Sosiale medier, og moderne dataspill, er preget av systemer laget for å forenkle komplekse sammenhenger. Dagens unge vokser opp med automatiske rangeringer, lister og statistikker. Søkemotorer hjelper oss å finne de mest relevante treffene, og alle vet hvem i kameratflokken som bruker flest timer på å spille i uka.

Digitale prosesser hjelper oss å forstå, og å skille mellom det godt og dårlig. Dette gjør noe med hvordan vi kognitivt evaluerer og forstår samfunnet rundt oss. Man trenger ikke å vite noe om den kvalitative forskjellen på ting, alt reduseres til et spørsmål om kvantitet eller popularitet. Sytti liker på Facebook er bedre enn tjue. 98 % achievements er bedre enn 57 %. 6 timer daglig spill kan gi høyere status i kameratflokken enn fire timer, fordi det ligger en større investering bak.

Rangeringene vrir imidlertid fokuset vekk fra nyansene i det kvalitative innholdet. De digitale mediene blir arenaer for å måle prestasjoner, få anerkjennelse. Å gjøre en aktivitet for sin egen del blir kjedelig og verdiløst.

Dataspilliskolen.no lister opp mange ulike sjangere dataspill, men kommer ikke med konkrete anbefalinger om hvilke som egner seg pedagogisk. Vi mener at enkelte dataspill kan være gode pedagogiske verktøy, men mange er uegnet. Nærmere bestemt tror vi det er grunn til å trekke en grense mellom spill som er basert på poeng og konkurranse, og spill med fokus på kvalitativt samarbeid.

I noen tilfeller, som ved rollespill av større internasjonale konflikter, er dataspill definitivt en god idé. Å dele en klasse i lag, diskutere gode løsninger og prøve seg fram i fellesskap kan fungere kjempebra i samfunnsfag. Når det gjelder skytespill og rollespill av typen World of Warcraft (som er listet på dataspilliskolen.no som aktuelle spilltyper for bruk i skolen) er antakelig den pedagogiske verdien lavere.

Når mediebruken er økende, er det en selvfølge at medier står på timeplanen. Det kan være fornuftig å lære om dataspill og dataspillkulturer i skolen, for å bidra til trygg og fornuftig bruk. Det er sannsynlig at elevenes engasjement vil øke dersom man lykkes i å bringe undervisningen nærmere deres interessefelt og hverdagserfaringer.

Likevel, kanskje det viktigste skolen kan gjøre i en hektisk, mediefylt hverdag, å lære elevene å trekke grenser og distinksjoner uten å forholde seg til poeng, rangeringer og sammenligninger. Å finne verdien i å gjøre en aktivitet ferdig for sin egen del; å la dette være belønning nok i seg selv.

Vi tror uansett at det å relatere undervisning til konkrete prosjekter ute i samfunnet, i naturen eller elevenes nærmiljø, i mange tilfeller vil gi en bedre effekt på motivasjonen. Hundre dataspill kan ikke engasjere like mye som en lærer som har tid og ressurser nok til å presentere og drøfte godt stoff med elevene.