Elitespillerne: de beste blant oss

Prestasjonene i fysikkfagene på videregående har blitt dårligere i løpet av de siste 15 årene1. I Sverige er nedgangen i fysikkfaget enda større enn i Norge. Færre fullfører videregående på normert tid.

Kan en mulig forklaring være at videregående-elever som tidligere søkte faglige utfordringer nå bruker tiden sin på sosiale tv- og dataspill? Jeg foreslår her at dagens dataspill kanskje først og fremst har sosiale konsekvenser for de typene som i sin tid ble inspirert til å utvikle dem.

Ikke avhengighet

Med jevne mellomrom dukker debattene om avhengighet av dataspill opp. Man  kan ikke bli avhengig av dataspill på samme måte som man blir avhengig av alkohol eller narkotika.

Overdreven dataspill kan likevel ha alvorlige sosiale konsekvenser. Mange foreldre er bekymret for at tenåringens dataspilling kan føre til dårligere karakterer eller avbrudd i utdanningen. Andre er redd for at partnerens dataspilling skal gå utover familie og arbeid.

En rekke studenter velger hver høst å skrive om digitale spill som bacheloremne i sosiologi, på bakgrunn av egne erfaringer. Noen har selv opplevd sosiale konsekvenser av å være besatt av dataspilling, andre har opplevd at kjæresten eller et familiemedlem har vært oppslukt.

I forbindelse med doktorgradsstudiet mitt har jeg pratet med mange norske programvareutviklere. De har hatt ulik alder, de har tatt utdanningen sin på ulike faghistoriske tidspunkt. Mange har imidlertid hatt noe felles: De ble utfordret og inspirert til å lage egne løsninger på grunn av spillenes begrensninger.

Låste konsoller

Egne versjoner av Pong og Snake ble gjort raskere og penere gjennom et utall personlige versjoner på 70-tallet. I løpet av 80-tallet ga systemene Commodore 64 og Amiga muligheten til å eksperimentere på fleksible og åpne systemer. 3D-spillene på 90-tallet kunne gjøres bedre og morsommere ved hjelp av modifikasjoner og tilpasning. Erfaringene informantene mine fikk fra spillene skapte et grunnlag for å ta en teknisk/matematisk utdanning og få en god jobb.

Dagens konsollspill er, med noen få hederlige unntak, derimot såpass velpolerte at det ikke finnes forbedringspotensiale. Det finnes heller ikke store muligheter for å forbedre spillene for brukerne. Spillkonsollene er lukket og låst – selv om spillerne ønsker å fikle, er det ikke mulig uten å bryte avtalen med produsenten.

Sosial arena

Digitale spill har iløpet av de siste 30 årene utviklet seg fra å være et nerde- og gutteromsfenomen til å bli en kulturell eksportvare med høy økonomisk avkastning. Mange spill har i dag sosiale egenskaper – de er sosiale medier.

Sosiale medier kjennetegnes ved at de har et personlig innhold som enkelt kan deles med andre via Internett. Tidligere ble spillere motivert av å få en høy poengsum, og komme til neste nivå – selve utfordringen lå i spillopplevelsen. Men dagens spillkonsoller, som Xbox 360 og Playstation 3, gir brukeren mer enn spill-opplevelser. Konsollene er sosiale arenaer hvor man kan konkurrere med andre om poeng og premier (achievements). Man blir sett, anerkjent og evaluert av andre – gjennom bruk og engasjement i spill-mediet.

Prestasjonen blir det sentrale punktet for anerkjennelse. Anerkjennelsen man får ved å investere tid og gjøre det bra, ligner dermed på anerkjennelsen man kan få ved en idrettsbragd, eller ved å bygge seg en karriere i den virkelige verden. Spilleren opplever anerkjennelsen som fortjent, den er et resultat av stor investering.

For folk flest er spill morsomt og kreativt tidsfordriv. Men for noen få personer kan spillopplevelsen bli så viktig at det går utover andre sosiale forpliktelser. Noen spill skaper høyst reelle sosiale forpliktelser og lojalitetsforhold til andre spillere. Spillene blir en honningfelle, som gir tilpassede utfordringer, mestringsfølelse og positive sosiale opplevelser, men som samtidig fanger.

De beste blant oss

Det er ikke tilfeldig hvem som blir oppslukt av dataspill. Som oftest er det snakk om unge menn, som oftest har de venner som driver med det samme, og som oftest har de en egen evne til å fordype seg i problemer og gå 110 % inn for det de driver med. Tidligere ble disse personene kalt nerder, og de er først og fremst ressurssterke.

De som spiller mye har ingen problemer med å dedikere seg, jobbe målrettet eller holde avtaler. De har organisasjonskompetanse og evne til team-arbeid. I den virkelige verden er dette egenskaper som gir sosial kapital, stort nettverk og muligheter for en god og meningsfull jobb.

I spillverdenen kan imidlertid ikke disse gode egenskapene omsettes til noe særlig annet verdifullt enn å spille mer. Forskning viser at den usunne spill-fascinasjonen sjelden varer lenger enn noen år. Men for mange kommer denne oppsluktheten iløpet av videregående, eller iløpet av de første studieårene. Dette er typisk en periode hvor ungdommen er i en løsrivelsesfase, og hvor foreldrene ikke lenger har så mye de skal ha sagt.

Sammenhengen mellom usunn dataspilling og skoleprestasjoner er ikke empirisk bevist. Men det er naivt å tro at noen kan være en elitespiller i World of Warcraft, eller å ha kameratgjengens høyeste gamerscore på Xbox Live eller Playstation Network uten at det går utover andre forhold i livet.

Det nærmeste vi kan komme en løsning på problemet, er kanskje en bevisstgjøring hos spilleren og de nærmeste.

1 Lie, Angell og Rohatgi (2010). Fysikk i fritt fall. Unipub. Oslo.



Sosiale mediers rolle i det nye arbeidslivet

Hvitsnippsarbeideren
Foto: Thomas Burghardt

Det finnes mange aktive brukere av sosiale medier blant godt utdannete journalister, hos akademikere og andre kunnskapsarbeidere. Dette blir ofte forklart med at denne gruppen har høy teknisk kompetanse og gode kommunikasjons- og nettverksegenskaper. Jeg foreslår heller at sosiale medier er populært i denne gruppen fordi jobben i seg selv ikke gir dem tilstrekkelig trygghet eller identitet.

En venn som er blant de bedre sportsklatrerne i Norge, beklaget seg nettopp over at gamle bekjentskaper alltid spurte ham hva han jobbet med. Hvorfor skulle jobben være det som definerte hvem han var?

Grunnen er enkel. Mange tillegger profesjoner og fag mye viktighet, fordi det er faget som gir kompetanse som skiller dem fra de andre, og det er jobben som er kilden til identitet og stolthet i hverdagen.

Sånn har det i hvert fall vært for en del yrkesretninger før i tiden. Men denne tryggheten henger sammen med muligheten til å anvende profesjonen i en sikker stilling. Kunnskapsyrker – og dette gjelder i dag spesielt i stillinger for unge journalister og akademikere – etterspør i dag en type arbeider som er fleksible på tiden sin, som er villig til å jobbe i midlertidige stillinger, og som er innstilt på å flytte på seg geografisk i mange år av sitt liv.

25 % av stillingene på universitet i Tromsø var midlertidige i mars 2010[1]. 20 % av medlemmene i Oslo journalistklubb er i midlertidige ansattelsesforhold[2].

Mange korttidsvikariater og stadige forflyttinger gjør at personlige nettverk blir basert på svake bånd. Man må ikke bare tilpasse seg nye rutiner, oppgaver og personalsystemer, man må også danne nye bekjentskaper. Hele stillingsforholdet blir preget av denne usikkerheten, og hver gang man kommer til en ny arbeidsplass må man begynne forfra.

Som student blir man lært at det er sånn arbeidslivet er idag – jobbsøkerkursene som universitetene tilbyr masterstudenter forbereder studentene på at det kan ta lang tid før man får fast jobb.

I dag hersker det også en utrygghet blant de faste ansatte – stillingene er ikke lenger sikker. Omstruktureringer eller endringer i bevilgningsbetingelser kan gjøre at man mister jobben. Arbeidere i nevnte kunnskapsyrker må altså leve med en konstant risiko. I NRK utstyrer man de midlertidige ansatte med skilt med en stor M – alle skal kunne se at du er en midlertidig ansatt[3].

Den ideelle arbeideren skal altså være flink, tidseffektiv og være innstilt på å kunne miste jobben når det kommer dårligere tider. Det er ikke så mange mennesker klarer å leve opp til dette idealet. For de fleste oppleves det som meningsløst å yte maksimalt for en organisasjon hvor man ikke har håp om varig tilknytning.

Identitetsbygging

Blant journalister og akademikere er sosiale medier som blogger, Facebook og Twitter mye brukt. I forhold til identitetsbygging er det tre grunner til dette: For det første utgjør sosiale medier en arena for å diskutere, presentere og lenke til saker man synes er viktige – og gjennom dette danne seg en helhetlig identitet, som overlever vikariater og livsomskiftninger. På et større plan danner sosiale medier et grunnlag for kollektive referanserammer, noe tradisjonelle medier ikke lenger gjør.

For det andre knytter sosiale medier ulike livsverdener sammen. De digitale nettverkene har den gode egenskapen at de absorberer nye bekjentskaper – spesielt Facebook har blitt et redskap for å samle løse forbindelser og svake bånd. Kolleger man møter på en arbeidsplass, blir tatt med videre.

Den tredje grunnen er at sosiale medier ofte har en positiv atmosfære av inklusjon. Selv om båndene i sosiale medier er svake, kan betydningen av å ha et nettverk som gir tilbakemeldinger være voldsom – spesielt i kontrast til en grå, anonym organisasjon. Når noen har bursdag eller forteller om en prestasjon, blir kommentarfeltet eller «veggen» fylt opp til randen med gratulasjoner i et utall varianter. Mengden med ulike gratulasjoner, og den individuelle utformingen, gjør at det i høyeste grad blir betydningsfullt for den som blir gratulert.

Mange arbeidsgivere har laget strenge regler for de ansattes bruk av sosiale medier, som for eksempel krever at det skal presiseres at ytringene er personlige, og ikke tilknyttet arbeidsgiver. Eller verre, at ikke arbeidsgiver skal omtales i det hele tatt. Dermed blir identifikasjonen med arbeidsplassen ytterligere vanskeliggjort.

Sosiale medier ser ut til å tilby en funksjon som mange moderne arbeidsplasser mangler. Sportsklatrer-kompisen min trenger ikke bekreftelse fra sitt arbeidsmiljø i like stor grad. Hans liv utenom jobben er organisert rundt trening, kursing og konkurranser, og han er trygg på at han kan fortsette med dette framover. Men det er ikke alle forunt å bli gode sportsklatrere.

Selv om betingelsene for kunnskapsarbeid har endret seg i de senere årene, trenger yrkesutøverne trygghet, identitet og en tilknytning til arbeidsplassen for å føle seg verdsatt – og for å bli gode arbeidere.

[1] Norsk Tjenestemannslag ved UiT, ved leder Toril Nustad
[2] Norsk journalistlag, ved leder Elin Floberghagen
[3] «M for midlertidig» www.frifagbevegelse.no 6. oktober 2010

Innlegget ble publisert som kronikk i Aftenposten 26.11 under tittelen «Trygghet på Facebook«.

Musikkproduksjonen er ikke truet

BT-kronikk 25. mai 2009: Musikkproduksjonen er ikke truet

Denne kronikken (omarbeidet fra Vent med legalisering) sto på trykk i BT mandag 25. mai 2009. Siden BT ikke klarer å legge ut digital versjon republiserer jeg kronikken her. Det synet jeg presenterer i kronikken har fått særdeles lite respons fra legaliseringstilhengerne – men debatten er fremdeles åpen.

Ingress: Den ulovlige fildelingen har så langt motivert for økt kvalitet og bredde. Norsk musikkproduksjon har aldri vært større. Denne gode tendensen kan bli forstyrret ved subsidiering av bransjen.

På tross av at vi nå begynner få på plass lovlige distribusjonsløsninger for musikk, stemmer 82 % av deltakerne i en VG-undersøkelse for at dommen mot The Pirate Bay er feil.

Selv om VG-undersøkelsen på ingen måte er representativ, sender den signaler om at lovverket ikke er tilpasset den digitale virkeligheten i dag. Ungdommen vil ikke bruke penger på å kjøpe musikk, men investerer gjerne i digitale musikkavspillere, datautstyr og mobiltelefoner som brukes til å spille av musikken. Betalingsviljen er der altså, men kommer ikke kulturprodusentene til gode.

Partiene Rødt, SV, Venstre og De grønne ønsker å løse problemet med den ulovlige fildelingen ved å avgiftsbelegge og legalisere fildelingen. Legalisering er dermed blitt en av de store valgkampsakene før stortingsvalget. Løsningen er litt forskjellig fra parti til parti, men har til felles at den søker å kanalisere penger fra teknologileverandørene tilbake musikkbransjen ved hjelp av en avgift.

Fortsett å lese Musikkproduksjonen er ikke truet

Misforstått lovgivning

I dag er det åpen høring om ny åndsverkslov. Mye tyder på at forslaget vil gå igjennom uendret i Stortinget. Denne kronikken stod publisert i dagens papirutgave av Klassekampen.

Det er likevel verdt å merke seg at ingen fremhever loven som et godt verktøy for å håndtere de problemstillinger den skal håndtere, nemlig de opphavsrettslige utfordringene som digital teknologi bringer med seg. Mange artister har uttalt seg negativt, mindre plateselskap har lite til overs for loven, uavhengige platebutikker er ikke positive og den jevne forbruker forstår ikke vitsen. Hvorfor blir da loven vedtatt likevel?

Fortsett å lese Misforstått lovgivning