Nuet

Av og til tar jeg meg selv i å leve som i en strøm av hendelser. Det føles som om selve meningen er å komme seg fremover i tiden, fram til nye mål og forbi. Jeg har mye jeg gleder meg til, viktige ting å gjøre. Noen hendelser i nær framtid, som jeg gleder meg til:

  • Skal løpe mandag, føttene trenger å  få hvile seg i helga.
  • Bandet ècapito skal ta opp noen låter til neste helg.
  • Datamaskinen min cortado MÅ ha ny harddisk. Den nye fra sist høst støyer urovekkende mye og har blitt treg. Kan og bør vente til ferien.
  • Er snart halvveis i stipendiatperioden på NTNU, før da skal førsteutkast til artikkel 1 være ferdig.

Men så blir jeg rykket tilbake til nåtiden. Jeg sitter på et pledd ute, grillen snart varm, datteren min løper rundt meg i ring og ler. Også tenker jeg at dette er nå, og at det er jo dette som er det egentlige livet. Alle planene, og hele den forpeste kalenderen er bare støy i nåtiden. Spole fram litt, jeg nyter en kald Hansa og skriver en spontan bloggpost. Maskinene suser lavt i bakgrunnen, vasker opp for meg.  Maren skriver på masteroppgaven her på siden av meg. Dette er livet mitt, og det er alt som er og jeg troor ikke jeg kan ha det bedre.