Harald Eia og programmet Hjernevask er og blir underholdning

Harald Eias program Hjernevask fikk en del oppmerksomhet den siste uka, etter at sosiologen Willy Pedersen sa at han vurderte å trekke seg [1][2]. Ida Jackson ble også intervjuet, og blogget om opplevelsen i går.

Når man foretar intervju i akademia, forholder forskeren seg til etikk, anonymitet, åpenhet rundt metode osv. Dette betyr ikke at forskeren ikke har lov å konfrontere intervjuobjektet, bare at man følger vanlige standarder. Hvis det Pedersen og Jackson hevder er riktig, kan man trygt si at Eia IKKE forholder seg til disse standardene. Likevel tror Eia i følge Dagbladet at han vil klare å utfordre etablerte fagfelt.

Eia er antakeligvis ikke så dum at han tror på dette, men for å ta han seriøst: Mens akademikere flest er nødt til å skrive artikler, bøker og rapporter for å formidle kunnskap og meninger som over tid endrer kunnskapen vi har om samfunnet, mener Eia at han kan gjøre det samme på underholdningsmedias premisser.

Eia omgår de vanlige akademiske bøygene med metode, etikk, publisering osv. Og det støtter jeg fullt ut, i et demokrati bør det være lov å stille spørsmål til forskere og maktpersoner fra sidelinjen. Men uten at han følger akademias egne prinsipper, vil Eia selvfølgelig aldri klare å utfordre noe fagfelt. Ingen bøker vil bli skrevet om. Menneskenes kollektive kunnskap vil ikke vokse. Hjernevask er og blir underholdning. Skal vedde på at det er ganske morsomt også.

Oppdatering: TV2 skriver nå at Agnes Bolsø, Harriet Bjerrum, Wenche Mühleisen og Jørgen Lorenzen også har trukket seg fra programmet.

Twitter, demokratisering og portvoktere

Det er morsomt å se akademikere få ting om Twitter på trykk før de har skjønt hvordan teknologien virker. Vi har fått flere gode eksempler etter hvert, f.eks. denne kommentaren i BT av førsteamanuensis Lars Nyre. Nyre har innsett at den første kommentaren hans var litt for enkel, og har derfor bedt twitterbrukere om hjelp til å skrive en bedre. I dag la Knut Olav Åmås seg villig ut til hogg, noen timer senere ble han parodiert av Hjorthen, en av Norges mest leste bloggere.

Nyre og Åmås: Twitter er demokratiserende i forhold til andre medier. Grunnen er helt konkret: Alle som ønsker det kan publisere sitt budskap med den #hashtaggen de ønsker. Hvis man vil uttrykke noe i forbindelse med høstens valgkamp, slenger man på hashtaggen #valg09. Dette er en garanti for at budskapet blir lest og vurdert av flere som er interessert i det samme. Er det et godt og interessant budskap, vil det raskt spre seg videre. Ingen andre medier, verken tradisjonelle eller «nye» digitale medier har hatt denne direkte muligheten.

Fortsett å lese Twitter, demokratisering og portvoktere

Aftenposten med gode Facebook-råd til ungdommen

I artikkelen Hjemsøkt av Facebook i Aftenposten, kommenterer Ulf Andenæs engelske tabloidmediers misbruk av Facebook-profilen til Martine Magnussen. Magnussen la ut festbilder av seg selv på Facebook, og engelsk presse brukte disse til å fremstille hennes livsstil som «løssluppen og fornøyelssyk». Familien hennes fortviler, og sier at det blir skapt et misvisende inntrykk av personen de kjenner fra andre sammenhenger.

Det interessante er at Andenæs bruker eksemplet til å advare, ikke imot engelsk tabloidpresse, men imot nye medier som Facebook. Kommentaren avsluttes med følgende: Martine fra Norge ble ikke bare en drapsmanns rov, men hun har i tillegg – egenhendig og av vanvare – skaffet seg en medieprofil etter døden hun nok ikke hadde ønsket. Det vil kanskje være en dyrekjøpt påminnelse for andre.

I kjent tabloidstil bruker Andenæs den dreptes fornavn, og påstår i samme setning at det er hennes egen skyld at engelske tabloidmedier har misbrukt informasjon fra Facebook-kontoen hennes. Det var altså Magnussens egen skyld at engelsk presse skrev de dumme historiene om henne etter at hun ble drept.

I kommentaren er det minst fire selvmotsigelser. For det første, hvis man har et et ønske om å faktisk påvirke ungdom til å utvise større kritisk sans på diverse nettsamfunn, er det dumt å vifte med pekefingeren. Da gjør ungdom svært ofte det motsatte bare på pur f. For det andre,det er helt klart at det er engelsk tabloidpresse som har opptrådt uakseptabelt i denne saken. Det er deres misbruk av personopplysninger tatt ut av en semi-privat kontekst, i den hensikt å øke profitten, som er problemet – ikke det at Magnussen la ut bilder på profilen sin.

For det tredje, hvorfor forventer Andenæs at leserne skal kunne forholde seg kritisk til nye medier som Facebook, men ikke til engelsk tabloidpresse? Hvis man kan begripe at opplysninger på facebook-kontoen kan misbrukes, forstår man vel også at man ikke skal ta innholdet i tabloide aviser så seriøst? For det fjerde, når det er sånn at familien til den drepte sier at medieoppmerksomheten rundt denne saken har forstyrret dem i sorgprosessen, blir det bedre av at Aftenposten skriver at den drepte selv er skyld i de mest negative delene av medieomtalen?

Nettutgaven av artikkelen er for øvrig pent pyntet med «del på Facebook»-lenke. Selv et stort konservativt mediehus som Aftenposten må jo spille på lag med de kule ungdommene som bruker Facebook. Ev: Selv et lite rebelsk medieforetak som Aftenposten, som skriver så mye farlig, må jo spille på lag med de nye internasjonale mediegigantene.

‘Mp3-loven’: Om forskertid vs. journalisttid

Det tok tabloidmediene noen få timer å prosessere, forvrenge og publisere informasjonen fra emnet jeg har jobbet med de to siste årene. Mens tabloidjournalistene skrev sine første reportasjer om det som skulle bli kjent som mp3-loven, ventet jeg tålmodig på et svar fra Gisle Hannemyr om hans tolkning av loven.

Først når jeg fikk dette svaret begynte jeg å skrive på en liten notis for hw.no, som i seg selv bare ble en liten oversikt over hva kritikere i hadde sagt i de største mediene. Før den kunne bli publisert lørdag formiddag hadde Magnus Blaker fått publisert sin kommentar til loven, og dermed gikk min notis ut.

Fortsett å lese ‘Mp3-loven’: Om forskertid vs. journalisttid