Bloggtrender 2011

Karianne Gamkinn spør hva som vil skje med bloggerne i 2011. Dette synes jeg er et spennende tema. Jeg tror to trender vil gjøre seg gjeldende – at blogging får større aksept i tradisjonelle medier, og at det vil skje en tydeligere hierarkisering av bidragsyterne. Jeg utdyper begge punktene under.

Effekten av dette er imidlertid at sosiale medier i mindre grad ligner på de åpne, horisontale plattformene for fri kommunikasjon som det ble snakket om tidligere i forbindelse med Web 2.0. Fagbloggene er befolket av eksperter, rosabloggene er befolket av moteinteresserte. Legitimitet og popularitet i offentligheten får begge gruppene gjennom inkluderingen i tradisjonelle medier.

Større aksept

Jeg tror først og fremst at vi vil få flere blogger, og at innholdet på bloggene kommer til å bli ytterligere segmentert. Dette vil føre til at vi vil få se flere faglige blogger, etter hvert som forskere og andre formidlere oppfatter fordelene ved å kunne publisere innhold selv.

Avisene kommer i større grad  til å åpne opp for fag- eller tema-blogger i ulike nyhetsseksjoner. Dette kommer til å bidra til større generell forståelse for at blogging er mer enn rosa-blogging.

Men endringen vil nok først og fremst foregå på områder med mote og forbrukerstoff, og ved at akademiske  blogger blir brukt som kilder. Trenden vil i mindre grad gjelde det tradisjonelt «tyngre» stoffet. Politikk, innenriks, utenriks – her er det fremdeles få bloggere som kan måle seg med betalte journalister.

Hierarkisering

Web 2.0/Sosiale medier var opprinnelig basert på en fri, horisontal kommunikasjon. Vi har i de siste årene sett ulike filtreringssystemer som skal hjelpe oss å skille «godt og dårlig» innhold. Dette har f.eks. skjedd i form av ratingssystemer, samleportaler og treff-lister.

I løpet av 2011 tror jeg flere vil skjønne at når enkelte slipper til i de tradisjonelle mediene, mens andre ekskluderes, har det i effekt blitt innført et hierarki blant bloggerne. De som ikke klarer å skape stoff som slår an i tradisjonelle medier, vil heller ikke oppnå stor suksess som bloggere.

Hierarkiseringen spiller likevel ikke direkte inn på bloggingens identitet- og selvrepresentasjons-egenskap, men antakelig må man ha et visst minimum av lesere for å bruke bloggen for å skape sin egen identitet og mening i tilværelsen.

Vellykket omstilling

De tradisjonelle mediene har de siste 10 årene  omstilt seg for å møte konkurransen fra digitale medier. Viktige trekk i denne omstillingen har vært:

  • å engasjere til debatt
  • å adaptere trekk fra digitale medier
  • å øke mengden journalistikk for/om unge folk
  • å øke mengden feature-stoff for å nå ut til flere

Sett fra avisenes ståsted må denne omstillingen anses som vellykket. Det går jo snart ikke an å diskutere sosiale medier som blogging, uten å snakke om suksess eller inkludering i de tradisjonelle mediene i en eller annen form.

Ta regien på den gode debatten

De aller fleste nettsteder som driver med innholdsformidling har i dag kommentarfunksjon. Men svært ofte domineres kommentarfeltene av tendensiøse eller useriøse innlegg. Spesielt nettaviser som henvender seg til et bredt publikum har problemer med dette, men også litt smalere portaler som forskning.no sliter med tendensiøs kommentering på tema som f.eks. miljø og kjønn.

Problemet er delvis selvforsterkende. Kommentarene danner nemlig grunnlaget for debattkulturen  på nettstedet. For leserne tar det ikke lang tid før et nettsted blir stemplet som henholdsvis seriøst/useriøst – og kommentarene er et viktig kriterium. Løsningen er rett og slett å ta regien på debatten, og bare slippe gjennom innlegg som holder en gitt standard.

Problemet med tendensiøse innlegg er ikke bare at de gode kommentarene får mindre plass, men at terskelen for å bidra med konstruktive innlegg blir høyere på hele nettstedet. NRK-beta hadde et innlegg om dette ifjor. Hele formen på debatten bestemmes av majoriteten av innleggene – og det er bare de som behersker den rådende uttrykksformen som får lyst til å delta. Hvis uttrykksformen i en debatt er for brautende eller bastant, vil enkelte som er mer forsiktige av seg ha større reservasjoner for å delta. Hvis debattstilen er useriøs, vil kloke folk holde seg unna. Det er ikke interessant for en forsker å diskutere med anonyme brølaper.

Flere løsninger er prøvd for å få bukt med problemet. Dagsavisens debattforum Nye meninger krever at innlegg skrives under fullt navn. Dagbladet har et ratingsystem, som mer eller mindre automatisk gjemmer de mindre populære innleggene. Forskning.no fjerner bare innleggene uten å legge igjen spor. Antakeligvis er det siste mest effektivt. (Spesielt siden det i Dagbladets tilfelle ofte er de mest usaklige og brautende innleggene som blir populære, som for øvrig igjen henger sammen med både formen og målgruppen til tabloide aviser.) En tredje måte er å fjerne innlegget, men å beholde kommentar-IP/navn og legge igjen en lenke til regler for moderasjon. Men denne løsningen bør antakeligvis bare brukes i diskusjoner hvor majoriteten av innleggene er seriøse.

Fra forskning til forside 4.0-seminaret sa Nina Kristiansen at det var de samme menneskene som skrev tendensiøse innlegg på segmentene miljø, kjønn og innvandring. I så fall er løsningen enkel: Forhåndsmoderer kommentarer fra de kjente trollene etter IP-adresse/brukernavn, og slipp kun gjennom de innleggene som passerer forhåndssensuren. Andre debattanter kan så slippe til. På sikt vil da kommentar-kulturen på problem-segmentene garantert bli endret i en mer konstruktiv og åpen retning.

Om familiedrap og rasjonalitet

I gårsdagens Klassekampen har Wenche Mühleisen en kronikk om mennene som begår selvmord, partnerdrap og i noen tilfeller barnedrap. Kronikken er formet som en kommentar til SSBs Anders Barstad som noe hårreisende hevdet at likestilling er en av årsakene til selvmord blant menn.

Hovedargumentet til Mühleisen er at menn som besitter en hegemonisk maskulinitet, kan bruke drap og selvdrap som et «makabert reperasjonsarbeid» for å kompensere for tap av kontroll over kvinner og barn.

Det var neppe meningen, men Mühleisen ender opp med å bekrefte Barstads påstand i stedet for å kritisere den. Sentralt står forestillingen om hegemonisk maskulinitet, som egentlig er et flytende begrep som betegner hva som regnes som maskulint i ulike kulturer til ulike tider. Hegemonisk maskulinitet presenteres som en slags saus. Ingrediensene er konkurranse (med andre menn), ytelse, makt og kontroll over kvinner og barn uten selv å yte intimitets- og omsorgsarbeid. Kjennetegnene er vage, men likevel antydende: I følge denne definisjonen på hegemonisk maskulinitet vil enhver idrettsmann som er opptatt av ytelse- og konkurranse, og som i treningsperioder lever unna familien sin, være en potensiell familiedrapsmann.

Jeg tenker at det er en logisk kortslutning å tro drap, selvdrap og barnedrap er handlinger som kan rasjonaliseres. I Iran vil vi muligens kunne bruke kulturelle forklaringer på enkelte typer familiedrap, men i Norge blir dette vanskeligere. Jeg tror heller at vold brukes – av noen ytterst få – når de ikke klarer å tenke rasjonelt. Dette gjøres uten referanse til kultur og tradisjon – vold blir et handlingssubstitutt for følelser som det ikke går an å uttrykke. Uten å ha grunnlag for å si noe om det, vil jeg tro at alkohol og rusmidler spiller inn på drapsstatistikken.

Vi kommer fortsatt til å ha menn med «utdaterte maskuliniteter», og vi kommer fortsatt til å ha kvinner som velger å leve sammen med denne typen menn. Men hva kan vi gjøre for å forhindre framtidige familiedrap? Jeg tror ikke vi kommer lenger ved å forsøke å forklare ugjerningene rasjonelt. Men det vil derimot være viktig å bidra til å gi de potensielle drapsmennene et språk for å uttrykke seg rasjonelt.

Denne sto på trykk i Klassekampen den 21. oktober 2010.

Spørsmålene Skavlan skulle ha stilt Wenneberg

I kveld skal Wenneberg, majoren med vikinghjelmen og byttedyr-metaforene, være gjest hos Skavlan. Norge og Sverige skal få høre hvordan han har hatt det etter mediestormen. VG røpet deler av innholdet i intervjuet allerede i går. Wenneberg setter fingeren på noe vesentlig: Soldatene er i Afghanistan, med Norge som oppdragsgiver, for å drepe. Jeg siterer VG:

Vi må normalisere det å ta liv. Det å drepe et annet menneske er dessverre en forutsetning for å gjøre jobben vår. Man må tenke før man drar til Afghanistan, at «jeg må ta liv, du må ta liv». Men vi må forberede oss på en måte sånn at vi kan gjøre det riktig, og at vi kan leve med oss selv.

Det er bra at disse problemstillingene blir løftet fram. PR-rådgiverne Wenneberg har vært i kontakt med før Skavlan har briefet han godt.

Det går ikke an å komme umerket fra krigshandlinger. De psykiske skadene ekstreme situasjoner og handlinger påfører dem, skal soldatene leve med resten av livet. Med det tatt i betraktning er lønna de mottar av den norske staten svært lav.

Dette kommer ikke til å være essensen hos Skavlan i kveld. Det som kommer til å skje er at Skavlan vil spørre Wenneberg om han har drept noen, hvorpå Wenneberg trekker ut svaret – joda, han har da drept. Men Skavlan vil ikke gi oss noen større forståelse hvorfor. Hvorfor dro han dit? Hvorfor drar unge gutter til Afghanistan? En eventuell forklaring vil drukne i patos og stramt regisserte scener som skal vekke følelser hos seerne.

Hva er det som får disse unge guttene til å ofre seg for staten (Wennebergs ord)? Svaret ligger et sted mellom ungdommelig nysgjerrighet, kunnskapsløshet, og at det moderne Norge faktisk ikke har klart å tilby dem noe bedre. Norge, landet med den beste velferden, Norge med alle de gode jobbene, Norge med den snille, «rødgrønne» staten. Grete Faremos uttalelser i mediene den siste tiden viser at i alle fall hun ikke har skjønt noe av hverdagen for soldatene – eller livet de skal leve i ettertid.

Vi var mange som skjønte at Norge i utgangspunktet ikke hadde noe å gjøre i Afghanistan. Det er nå på tide å innse at både politikerne og soldatene har tatt feil i dette spørsmålet. Kan vi forvente såpass av den nåværende regjeringen? Kan vi få en slutt på Norges bidrag til denne ramponaden nå?