Minner før en morgentur i -10

I morgen er det meldt 10 minusgrader og klarvær. Da skal jeg stå opp tidlig  tidlig, før resten av familien våkner – og løpe. Det er ikke så veldig kaldt, hvis noen skulle tro det. Tvert kroppen kommer i gang, får man varmen i seg.

Det er kanskje ikke så mange andre som synes det virker fristende å stå opp mens det enda er mørkt, på en lørdag.

Jeg tror jeg kan forklare hvorfor jeg synes det er fint. Jeg var nemlig avisgutt. Jeg syklet avisen i tre år. Jeg leverte Trønder-Avisa på dørene til folka i Figga og øverst i Sørlia. Sånn som jeg tenker tilbake på det nå, så var det ofte kaldt. Kaldere enn det vil være i morgen. Og det var alltid fint.

Det er mulig jeg husker feil. Men jeg husker  altså de turene på sykkelen, i ensomheten og i vintermørke, som fine. Magnificent desolation, som Aldrin beskrev det, da han sto på månen.

Det var bare meg og isen, snøklumpene.  Vinden. Av og til kjørte jeg moped, Tempo Corvette 1972, men den bråket så fælt, og virket ikke så ofte. Til slutt ble den stjålet, og da jeg fant den igjen ble den aldri den samme. Jeg har ikke så gode minner om mopeden.

Men sykkelen derimot, hvit svensk Crescent, 18 gir, tung, i hvert fall med 200 aviser bakpå, og jeg, balansekunstneren, som visste akkurat hvordan jeg skulle sette den fra meg uten at den veltet. Jeg løp opp trappesatsene i tripptrapp-boligene.

Jeg husker bare såvidt at Trønder-Avisa betalte dårlig, og jeg husker nesten ikke at de lurte budene til ta med Steinkjer Avisa for 15 øre ekstra pr. avis. Noe som for min del tilsvarte ca. kr. 3,50, to ganger i uken. Med ganske mye mer arbeid, fordi jeg hadde ikke plass til mer enn to vesker på sykkelen uansett. Men jeg klaget aldri.

Og det er de gode minnene jeg sitter igjen med. Minnene om isen, og kulden, og min egen pust. De få gangene jeg veltet, aviser utover det hele. Plukke dem opp igjen med snø på. Klærne jeg brukte, på de kaldeste dagene. Alt det er i dag gode minner.

Og i morgen skal jeg oppleve noe lignende igjen. Det har  nemlig vært en fin uke. Så jeg skal belønne meg selv med å stå opp kl. 6.30 og ta meg en rolig, lang løpetur. Tre mil burde duge. Jeg kommer til å oppleve både stjernehimmelen og selve lysningen. Og frokosten kommer til å smake ganske godt etterpå, tipper jeg.