Smidig lovendring?

I det nye forslaget til åndsverkslov som ble kunngjort i går åpnes det for at rettighetshaverne selv skal kunne registrere IP-adresser uten å søke konsesjon. Det foreslås videre at nettsteder som tilgjengeliggjør innhold i strid med opphavsretten skal kunne blokkeres hos nett-tilbyderne.

Jeg analyserte endringen av åndsverksloven i 2004 i hovedoppgaven min, DRM & demokrati. En av de viktigste diskusjonene her var om tekniske løsninger (Digital Rights Management) skulle beskyttes i åndsverksloven, på lik linje med åndsverket. Dette synet ble forsvart av lobbyorganisasjonene til mediebransjen, gjennom henvisninger til oppdragelse: Fildelerne var tenåringsforbrytere, som kunne korrigeres ved hjelp strengere straffer og strengere lovgivning.

Den gangen argumenterte en mer eller mindre samlet data- og mediebransje i mot endringene. NRK, IKT-Norge, Nærings- og handelsdepartementet utgjorde deler av en brokete allianse som alle argumenterte prinsipielt imot endringen, gjennom å referere til innovasjon og kulturelle idealer.

Endringen ble likevel implementert, men er meg bekjent aldri brukt i noe form for straffesak. Fildelingen har økt i omfang siden den gang. Mye arbeid, og større kompleksitet i lovteksten, til ingen praktisk nytte.

I dette nye forslaget har rettighetshavere endret retorikken sin – nå er det bare storfiskene som skal straffeforfølges. I går på P2 uttalte Torgeir Waterhouse fra IKT-Norge og representanten fra Simonsen (på vegne av rettighetshaverne) at endringen var en smidig og balansert versjon av lovverket som andre land hadde utprøvd ut i flere år.

Som sosiolog er jeg skeptisk til hvor smidig dette lovforslaget egentlig er. Det finnes fremdeles ikke en god oversikt over hvor mye piratkopiering i praksis koster rettighetshavere. Jeg konstanterer imidlertid at Norge utviklet mange nye, og gode artister i årene 2005-2010 (stikk i strid med budskapet i piracy kills music-kampanjen). Dette var i en periode hvor fildeling antakelig økte i omfang.

Ofte nevnes Max Manus-saken som eksempel på en sak hvor det burde vært enklere å straffeforfølge fildeleren. Max Manus gikk imidlertid ikke med underskudd – det er viktig å huske at det er en direkte korrelasjon mellom popularitet på kinoene og popularitet på fildelingsnettverkene. Forskning viser at folk gjerne betaler for å laste ned film, hvis enkle tjenester finnes og kvaliteten er god nok.

Internett har endret alle sfærene i livene våre, også den private. Dette lovforslaget gjør det mulig for kommersielle aktører å overvåke og sanksjonere det folk foretar seg hjemme i sine egne stuer. (Hvis man ikke er smart nok til å beskytte seg med VPN-tunneler, IP-filtre og proxyer da.)

Jeg har ikke endret standpunkt i forhold til det jeg skrev for to år siden: La oss heller vente litt og se før vi endrer loven, i hvert fall før vi skjerper den ytterligere. De store kommersielle medieaktørene har nok makt over livene våre.

Usannsynlig kjøp av The Pirate Bay

I dag ble det annonsert at The Pirate Bay har blitt kjøpt opp av Global Gaming Factory X for 60 millioner SEK [1][2][3][4]. Halvparten av dette beløpet vil betales kontant, resten vil fremskaffes ved hjelp av aksjeemisjon. Det er verdt å merke seg at den kontante kjøpesummen er lik den summen bakmennene ble dømt til å betale av den svenske tingretten.

Fortsett å lese Usannsynlig kjøp av The Pirate Bay

IFPIs strategi vil aldri lykkes

IFPI og støttespillere tok i går ut en midlertidig forføyning mot Telenor for å tilrettelegge for fildeling [1][2][3][4]. Jeg skrev hovedoppgave om argumentasjonen rundt endringen av åndsverksloven i 2003-2005, og slår fast at IFPI og tilknyttede organisasjoner ikke har utviklet sin argumentasjon siden den gang. Rettighetshaverne benytter seg av en patriarkalsk argumentasjon hvor forbud og straff er både veien og målet. I patriarkalsk argumentasjon forutsettes en patriark eller et overhode som vet hva som er riktig for de andre, og som bestemmer alt – gjerne på tvers av de andres ønsker.

Fortsett å lese IFPIs strategi vil aldri lykkes