Pappapermisjon #1

Plutselig var det søndag, og jeg har hatt pappaperm i allerede en uke. Pappapermisjon har så langt vært en fin og litt selvmotsigende kombinasjon av å ha fri, og stå opp grytidlig og følge strenge rutiner mht. spise- og sovetid for Maja.

På en måte skal jeg gjøre noe av det samme som Maren har gjort nå i snart 9 måneder, men på en annen måte er det jeg gjør helt annerledes. Maja har forandret seg så mye i det siste. På noen måter er Maja enklere nå enn før. Hun forstår mer, og er ganske hjelpsom når man skal kle henne og ta henne med ut på tur. På den annen side er hun mer krevende en noensinne. Denne siste uka har hun lært seg å krabbe fort, å reise seg oppetter ting, og å putte alle små ting i munnen. En utrolig, men litt uheldig, kombinasjon av fysiske egenskaper, som gjør at man ikke kan ta øynene fra henne.

En annen egenskap som har blitt mer tydelig i det siste, er Majas frie vilje. Hun vil f.eks. ikke spise- eller drikke på kommando. Hun kan sitte på fanget mitt og nekte å drikke lunken melk fra tåteflaske – men når jeg sette henne ned på gulvet, kravler hun rundt og spiser lodotter og hybelkaniner.

Den første uka i permisjon føles, på tross av mange meningsløse handlinger fra Majas side, som en meget fin tid. Jeg ha nå fem uker igjen, hvor jeg skal fortsette å tusle rundt i Trondheim med Maja, og ha minst mulig sideprosjekter ellers. Det er veldig koselig, og særdeles meningsfylt. Neste gang (ev.) skal jeg ha større andel av permisjonen.