Småunger og mediebruk – del 3: Young Einsteins på NRK Super

Jeg så Young Einsteins med min datter (2) i går. Serien går på NRK barne-TV på mandager, og konseptet ser ut til å være at fire barn reiser rundt i et rakett-drevet romskip og løser oppgaver. Hver episode presenterer et «underverk» og en kjent melodi fra en klassisk komponist. Serien oppfordrer, som svært mye av dagens barne-TV, til interaktivitet i form av henvendelser rettet direkte mot seerne. Barnet skal svare ja/nei, ta stilling til ulike valg, klappe i takt med musikken eller lignende. I går var underverket hieroglyfer, eller nærmere bestemt News Paper Rock i Utah, USA, og musikken var en strofe fra Bryllupsmarsjen av Mendelssohn.

Jeg diskuterte det vi så aktivt med datteren min, og hun levde seg relativt bra inn i handlingen. Vi klappet og svarte på de riktige stedene, og hun skjønte tydelig at den ene karakteren var i fare (datt ned i et hull). Vi jublet da vedkommende klarte å redde seg selv. Jeg syntes i utgangspunktet at det var morsomt å se programmet med henne, men etterpå begynte jeg å tenke gjennom konseptet.

  • Ingenting blir overlatt til fantasien. Alle valg seeren skal foreta, har f. eks. ett riktig svar.
  • Premisset for interaktivitet er falskt. Hvor gammelt er barnet når det skjønner at handlingen fortsetter uansett om man svarer eller ikke?
  • Presentasjonen av kunstverk og strofer fra klassiske komponister gir produksjonen et kunstpedagogisk alibi, men stinker av snobbete «høykultur».
  • Flere av ungene som spiller de norske stemmene synger falskt. Det er vondt å høre på.

Når jeg gikk på nettet og leste litt om serien etterpå, fant jeg ut farkosten barna reiser rundt med har et slem nemesis: «Store-jet». Vi så ikke noe til ham i gårsdagens episode, men fasongen tilhører en russisk jet-jager (Su-27). Serien bidrar altså i sitt uttrykk til å opprettholde forestillinger fra den kalde krigens dager. Jeg sverget at jeg alltid skulle tilby datteren min å finne på noe annet virkelig i stedet for å se dette programmet i framtiden – f.eks. gå en tur ut.

Makan til drit. Jeg trodde i min naivitet at NRK Super skulle være et alternativ til de kommersielle kanalanes barne-TV.

Småunger og mediebruk Spotify – del 2

Vi har funnet ganske fin barnemusikk på Spotify. Her er noe av det både vi og datteren vår er glad i:

  • Maj Britt Andersen: Onger er rare (2006) – Prøysentolkninger akkompagnert av Stian Carstensen med flere
  • Barn på nytt (2003) – svensk plate med jazzaktige men likefullt dansbare versjoner av blant annet «Pippi-sangen» og «Emiiil». Ulike artister fremfører tolkninger av Georg Riedel.
  • Knutsen og Ludvigsen: Fiskepudding! Lakrisbåter! (1980) – Alle har vel samlealbumt til Knutsen og Ludvigsen, men det er originalplatene som har best konsistens.

Nå skal vi klare å holde Kaptein Sabeltann unna så lenge som mulig.

Småunger og mediebruk – del 1

Det er ikke nok å tulle, synge, kile og bysse lenger. Nå må jeg tenke gjennom konsekvensene av det jeg gjør. Jeg må for eksempel ta aktivt stilling til, og forsøke å bygge opp under, hva jeg mener er sunn mediebruk. Her gir jeg to eksempler på hva jeg mener er sunn og usunn mediebruk.

Sunn mediebruk: Vi har f.eks. brukt Youtube for å søke på filmsnutter av dyr. Datteren min skjønte fort det interaktive aspektet. Hun sier et dyrenavn hun kan, og så ser vi en film med det dyret mens vi prater om kjennetegn eller hva dyret gjør. Morsomt for begge, og jeg har funnet ut at vi teoretisk sett kan fortsette med dette fram til hun blir voksen uten å gå tom for verken dyr eller filmer.

Usunn mediebruk: Datteren min har også oppdaget NRK Super, og hun er relativt glad i Drømmehagen. Hvis hun er sliten etter barnehagen ser hun gjerne en helt episode gjennom – hvis hun får lov. Jeg synes det er greit med litt Drømmehagen, men tror det er viktig å prate aktivt med henne om det vi ser og det figurene gjør. Dette har imidlertid vist seg vanskelig å følge opp i praksis, for det er umulig for meg å holde meg våken gjennom en hel episode.

Sinna mann og andre nødvendige samtaler

Sinna mann

Et positivt trekk ved samtiden er at det finnes åpenhet for å snakke og diskutere tidligere tiders tabuer. Diskursen jeg snakker om foregår ikke de ukentlige sex/samlivs-artiklene hos tabloidene, men i fine fargerike bøker – for barn.

Gro Dahle har skrevet en rekke barnebøker som forsøker å ta opp og konfrontere problemer barn kan måtte hanskes med. Snill, fra 2002, handler om en jente som rett og slett er for snill og veloppdragen. Sinna mann (anmeldelse) fra 2003 handler om en far som mister besinnelsen og slår, og ble satt opp som teaterforestilling sist høst. Håret til Mamma (2007) handler om en alenemor som har tidvis sterke depresjoner, faktisk så sterke at hun ikke orker å stå opp og lage mat og stelle for datteren sin. På vestlandet har vi Erna Osland, som blant annet skriver barnelitteratur om ting som det kan være nødvendig, men vanskelig, å prate om. Incest, mobbing, utroskap hos voksne – er ting som barn selv hører om eller opplever i løpet av oppveksten, men som de ikke kan nærme seg å forstå uten å snakke om det.

Ok, så barnebøker er et grensesprengende medie. Dette synes jeg er kult. Men finnes det egentlig noe tilsvarende for voksne? Egentlig?

(Bilde fra pressepakka til Sinna mann-forestillingen).