Om offentliggjøring av bilder av overgrepsmistenkte

Interpol offentligjør med jevne mellomrom bilder av voksne folk som befinner seg på «barneporno-bilder». Formålet er selvsagt godt, nemlig å hindre ytterligere overgrep gjennom å finne en potensiell overgriper. Bildene blir distribuert til mediene, som gladelig publiserer bildene med dertilhørende skandaleoverskrift.

Jeg tror nok at metoden med offentliggjøring av mistenkte er effektiv, og det er selvsagt flott at overgripere blir tatt. Men hva er terskelen for at Interpol skal offentliggjøre bilder? Digitale bilder er enkle å manipulere, og for kyndige er det ikke noe problem å manipulere inn andre ansikter i bildene. Muligheten for et internasjonalt justismord er dermed relativt stor.

Muligens ville det vært lettere å ev. renvaske seg etter frikjennelse hvis ikke skandalefaktoren var så stor til å begynne med. En løsning her ville vært at mediene ikke fikk forfatte overskrift/artikkeltekst selv, men at internasjonale etterlysninger med bilde ble skrevet fullt og helt av Interpol. Slike etterlysninger kunne videre vært forbeholdt avis-seksjon med offentlig informasjon. Videre måtte antakelig etterlysningsbilder bli unntatt sitatretten i vestlig opphavsrettslovgivning.

Internett-tilbyderne slåss for personvern og privatliv

Kampen for å beholde personvern og privatliv for enkeltindividet utkjempes akkurat i disse tider, og den viktigste aktøren i debatten ser ut til å være internett-tilbyderne.

I forhold til det foreslåtte datalagringsdirektivet (2006/24/EC), som i Norge foreslår at all elektronisk kommunikasjon skal loggføres og lagres i 12 måneder, er det mobil- og internett-tilbyderne som får oppgaven med å samle og oppbevare dataregistrene. Vi snakker om personlige data som er mer enn sensitive, alle nettsteder, tidspunkt, hvem man har sendt og mottatt e-post fra, hvem man har ringt og mottatt telefoner bra, skal lagres i 12 måneder. Dataene må selvsagt oppbevares trygt og sikkert, og det er bare politiet som kan be om å få innsyn – men samtidig ligger jo registrene hos den enkelte nett-tilbyder. Er disse til å stole på? En ting er beskyttelsen av privatliv og ev. misbruk av private data, en annen ting er ev. bedrifters trafikkdata, og muligheter for å selge trafikkinformasjon til industrispionasje. Det spørs om tilbyderne er kompetente til å utføre en så alvorlig oppgave, som samtidig viker såpass fra det arbeidet de driver med ellers.

Internett-tilbyderne får også henvendelser fra andre aktører som vil ha innsyn i loggene deres. Advokatgruppen Simonsen sendte ut et brev til internett-tilbyderne i februar, hvor de ba om å få utlevert navn knyttet til fildeling. Kravet ble høflig avvist av IKT-Norge, som uttalte seg på vegne av alle internett-leverandørene som fikk henvendelse fra Simonsen. Det er fint å konstantere at den digitale rettsikkerheten til det norske folk enda gjelder, og at framstøt som Simonsens brev blir avslått. Men jeg vil minne om at Simonsen helt sikkert kommer til å fortsette å sende ut brev – de neste som vil få seg brev kan være internett-tilbyderne på universitet og studentnettverk, hvor tilbyderne ikke har de samme økonomiske insentivene av å holde identiteten til fildelere skjult.

Nett-tilbyderne er altså i ilden for tiden, og så langt forsvarer de seg godt. Men det spørs om de vil kunne motstå medieindustriens advokater og EU-kravet om et «sikkert digitalt samfunn, som bidrar i kampen mot terror, organisert kriminalitet og pedofili» til evig tid.