Likhet for loven?

Folk i Norge har en rettferdighetsoppfatning om at det skal lønne seg litt å være flink, og å investere litt tid. Alle er enige om at det bør være ulik lønn for ulike jobber (f.eks. lege vs. hjelpepleier) – det folk ev. er uenig om er hvor store forskjellene bør være.

Dette er et prinsipp som går igjen i mange andre forhold, f.eks. at det skal lønne seg å investere tid eller penger i noe. Det gjelder også forbrytere – hvis man oppfører seg fint i fengselet, slipper man ut tidligere. Men logikken bak likhet-for-loven-argumentet i Amelie-saken, tar ikke hensyn til dette prinsippet overhodet. Og det sier noe om hvor forstokket og robotisk folk som kommer med dette argumentet faktisk tenker.

Inkludert statsministeren, som er på TV akkurat nå, og forsvarer dette.

Maria Amelie og viktigheten av en mediestrategi

Maria Amelie er ressurssterk i form av at hun har et bredt nettverk, og gjennom det at hun har et usedvanlig godt medietekke. Med boka Ulovlig Norsk, og en gjennomført strategi som profilerte boka i både sosiale medier og massemediene, klarte Maria Amalie å skape en viktig og interessant debatt som Norge trenger.

I går lurte jeg på hvordan regjeringen, med Storberget og Stoltenberg i spissen, klarte å håndtere denne saken såpass mediestrategisk dårlig. Stoltenberg forsvarte utsendelsen som rettferdig, noe den på ingen måte er.

Storberget var på Dagsnytt 18 og forsvarte vedtaket, og han kom ikke godt ut av det. I denne konkrete saken er det å forsvare vedtaket som å skyte seg i foten. Ingen av velgerne som støtter denne konkrete utsendelsen, vil stemme på dagens regjering uansett.

Grunnen til at regjeringen ikke klarte å komme opp med en bedre mediestrategi, viste seg å være at regjeringen ikke ble informert før arrestasjonsdatoen. Regjeringen hadde altså ingen sjanse til å forberede seg .

For Maria Amelies sak er dette utmerket. Hun hadde en agenda: Å sette søkelyset på det å være papirløs. Hun kunne aldri håpet å få mer oppmerksomhet rundt saken sin, eller bedre reklame for boka.

Derfor tror jeg heller ikke det blir en konkret utsendelse. Alle mediene kommer i så fall til å være der når hun plasseres på flyet, og fremstille Maria Amelie som et offer for den «ubyråkratiske, rigide» norske staten. Jeg tror regjeringen innser dette, og at de derfor vil gripe inn før UNE/politiet sender henne ut.

Jeg er ikke bekymret for Maria Amelie. Hun er praktisk talt norsk. Hun har klart å mobilisere nordmenn, og hun har klart å inkludere seg så til de grader, både politisk, kulturelt og sosialt. Hvis hun ønsker å være i Norge, kommer hun til å klare det.

Maria Amelie har kjæreste i Norge, og kan få lovlig opphold ved å gifte seg, eller få seg en jobb. Hvis hun blir sendt ut, vil hun være tilbake i Norge før det har gått lang tid. Dette forutsetter at hun har de russiske papirene sine i orden, vel og merke, men det blir nok en ordning. Velkommen skal hun være.

Saken viser at enkeltpersoner kan klare det «umulige» – hvis de har ressurser i form av stort nettverk og en god mediestrategi. I dagens moderne samfunn ser dette ut til å være de viktigste kriteriene for suksess. Jeg har dermed ikke like stor tro på at denne saken ender opp i en bedre løsning for de andre papirløse som oppholder seg i Norge, men man kan jo håpe.

Det finnes forresten en måte Storberget kan komme seg unna problemene, og samtidig beholde skinnet sitt. Han kan for eksempel si Vi ga Maria Amelie en sjanse til å få lovlig opphold.

Om familiedrap og rasjonalitet

I gårsdagens Klassekampen har Wenche Mühleisen en kronikk om mennene som begår selvmord, partnerdrap og i noen tilfeller barnedrap. Kronikken er formet som en kommentar til SSBs Anders Barstad som noe hårreisende hevdet at likestilling er en av årsakene til selvmord blant menn.

Hovedargumentet til Mühleisen er at menn som besitter en hegemonisk maskulinitet, kan bruke drap og selvdrap som et «makabert reperasjonsarbeid» for å kompensere for tap av kontroll over kvinner og barn.

Det var neppe meningen, men Mühleisen ender opp med å bekrefte Barstads påstand i stedet for å kritisere den. Sentralt står forestillingen om hegemonisk maskulinitet, som egentlig er et flytende begrep som betegner hva som regnes som maskulint i ulike kulturer til ulike tider. Hegemonisk maskulinitet presenteres som en slags saus. Ingrediensene er konkurranse (med andre menn), ytelse, makt og kontroll over kvinner og barn uten selv å yte intimitets- og omsorgsarbeid. Kjennetegnene er vage, men likevel antydende: I følge denne definisjonen på hegemonisk maskulinitet vil enhver idrettsmann som er opptatt av ytelse- og konkurranse, og som i treningsperioder lever unna familien sin, være en potensiell familiedrapsmann.

Jeg tenker at det er en logisk kortslutning å tro drap, selvdrap og barnedrap er handlinger som kan rasjonaliseres. I Iran vil vi muligens kunne bruke kulturelle forklaringer på enkelte typer familiedrap, men i Norge blir dette vanskeligere. Jeg tror heller at vold brukes – av noen ytterst få – når de ikke klarer å tenke rasjonelt. Dette gjøres uten referanse til kultur og tradisjon – vold blir et handlingssubstitutt for følelser som det ikke går an å uttrykke. Uten å ha grunnlag for å si noe om det, vil jeg tro at alkohol og rusmidler spiller inn på drapsstatistikken.

Vi kommer fortsatt til å ha menn med «utdaterte maskuliniteter», og vi kommer fortsatt til å ha kvinner som velger å leve sammen med denne typen menn. Men hva kan vi gjøre for å forhindre framtidige familiedrap? Jeg tror ikke vi kommer lenger ved å forsøke å forklare ugjerningene rasjonelt. Men det vil derimot være viktig å bidra til å gi de potensielle drapsmennene et språk for å uttrykke seg rasjonelt.

Denne sto på trykk i Klassekampen den 21. oktober 2010.

Spørsmålene Skavlan skulle ha stilt Wenneberg

I kveld skal Wenneberg, majoren med vikinghjelmen og byttedyr-metaforene, være gjest hos Skavlan. Norge og Sverige skal få høre hvordan han har hatt det etter mediestormen. VG røpet deler av innholdet i intervjuet allerede i går. Wenneberg setter fingeren på noe vesentlig: Soldatene er i Afghanistan, med Norge som oppdragsgiver, for å drepe. Jeg siterer VG:

Vi må normalisere det å ta liv. Det å drepe et annet menneske er dessverre en forutsetning for å gjøre jobben vår. Man må tenke før man drar til Afghanistan, at «jeg må ta liv, du må ta liv». Men vi må forberede oss på en måte sånn at vi kan gjøre det riktig, og at vi kan leve med oss selv.

Det er bra at disse problemstillingene blir løftet fram. PR-rådgiverne Wenneberg har vært i kontakt med før Skavlan har briefet han godt.

Det går ikke an å komme umerket fra krigshandlinger. De psykiske skadene ekstreme situasjoner og handlinger påfører dem, skal soldatene leve med resten av livet. Med det tatt i betraktning er lønna de mottar av den norske staten svært lav.

Dette kommer ikke til å være essensen hos Skavlan i kveld. Det som kommer til å skje er at Skavlan vil spørre Wenneberg om han har drept noen, hvorpå Wenneberg trekker ut svaret – joda, han har da drept. Men Skavlan vil ikke gi oss noen større forståelse hvorfor. Hvorfor dro han dit? Hvorfor drar unge gutter til Afghanistan? En eventuell forklaring vil drukne i patos og stramt regisserte scener som skal vekke følelser hos seerne.

Hva er det som får disse unge guttene til å ofre seg for staten (Wennebergs ord)? Svaret ligger et sted mellom ungdommelig nysgjerrighet, kunnskapsløshet, og at det moderne Norge faktisk ikke har klart å tilby dem noe bedre. Norge, landet med den beste velferden, Norge med alle de gode jobbene, Norge med den snille, «rødgrønne» staten. Grete Faremos uttalelser i mediene den siste tiden viser at i alle fall hun ikke har skjønt noe av hverdagen for soldatene – eller livet de skal leve i ettertid.

Vi var mange som skjønte at Norge i utgangspunktet ikke hadde noe å gjøre i Afghanistan. Det er nå på tide å innse at både politikerne og soldatene har tatt feil i dette spørsmålet. Kan vi forvente såpass av den nåværende regjeringen? Kan vi få en slutt på Norges bidrag til denne ramponaden nå?