Reklame som samfunnsspeil?

AmericanAirlines1968
Ad for American Airlines 1968

Reklamemakere projiserer et bilde av kundene de ønsker å nå med en gitt kampanje. Dette bildet spiller ofte på en stereotyp identitet, som har kjennetegn mange kan kjenne seg igjen i. Karianne Gamkinn (aka mammadamen) hadde i forrige uke et innlegg om en gammel reklameplakat for American Airlines. Plakaten viser en ung flyvertinne og en oppfordring til leserne om å tenke på flyvertinnen som en mamma.

Det projiserte bildet av moderne flypassasjerer anno 1968 er hovedsakelig handelsreisende menn. Reklameteksten fokuserer på komfort, god mat og tjenestevillighet – akkurat slik reklamebyrået tenkte at målgruppen tenkte om mødrene sine. Denne reklamen foreslår at kvinnebildet i 1968 var relativt annerledes enn i dag. I 2009 ser denne reklamen uansett bare dum og malplassert ut. Men kvinnebildet avtegnet i annonsen gjaldt neppe hele  samfunnet i 1968, den var utformet sånn på grunn av den målgruppen reklamebyrået projiserte.

Fortsett å lese Reklame som samfunnsspeil?

Hvordan selge en kredittvurdering?

I dag ble jeg ringt opp av Creditinform som fortalte at de hadde gjort en kredittvurdering på enkeltmannsforetaket mitt. De hadde gått gjennom alle tallene til foretaket mitt, samt min personlige økonomi – disse henger nemlig nøye sammen i et enkeltmannsforetak, kunne de forklare – og hadde den glede å fortelle meg at foretaket mitt var kredittvedig. Et 15-siders bevis på dette, samt et ferdig innrammet diplom kunne bli mitt for den nette sum av 2900,- .

Grunnen til at jeg skriver dette er ikke at jeg vil refse Creditinform, selv om også dette hadde vært på sin plass. Enten har de gjort en kredittvurdering av min personlige økonomi uten at jeg har fått melding om det, ellers var den påståtte gjennomgangen rent oppspinn.  Men jeg vil heller fortelle om deres beste salgsargument: I disse finanskrisetider var mitt enkeltmannsforetak mer kredittverdig enn de aller fleste andre norske bedrifter. Kanskje i så fall fordi jeg hadde null inn, null ut i 2008 – men likevel, ganske morsomt å tenke på.