Eniro: En seier for engasjement – ikke personvern

Eniro la ut brukernes fødselsdato til telefonkatalogen.no for noen dager siden, noe som vakte massive protester på twitter-kanalene #eniro og #enirofail. Jeg er også interessert i personvern, og har årlig en hel forelesning viet til temaet på bacheloremnet SOS1006 mediesosiologi ved NTNU – men jeg må si at Enirosaken har ikke engasjert meg spesielt. Verken fødselsdatoen eller personnummeret er fortrolig informasjon, og folks fødselsdatoer ligger da uansett publisert mange andre steder på nettet. Det eneste litt morsomme i Eniro-saken var etter min oppfatning da Olav Torvund la ut e-post-adressene og mobiltlf-nummeret til to av Eniro-direktørene med oppfordring om å sende dem hilsninger. Antakelig var det private henvendelser som førte til at Eniro i formiddag fjernet fødselsdatoene? Man skal ikke kimse av effekten av rundt 2000 personlige henvendelser iløpet av en kveld.

Fortsett å lese Eniro: En seier for engasjement – ikke personvern

Internett-tilbyderne slåss for personvern og privatliv

Kampen for å beholde personvern og privatliv for enkeltindividet utkjempes akkurat i disse tider, og den viktigste aktøren i debatten ser ut til å være internett-tilbyderne.

I forhold til det foreslåtte datalagringsdirektivet (2006/24/EC), som i Norge foreslår at all elektronisk kommunikasjon skal loggføres og lagres i 12 måneder, er det mobil- og internett-tilbyderne som får oppgaven med å samle og oppbevare dataregistrene. Vi snakker om personlige data som er mer enn sensitive, alle nettsteder, tidspunkt, hvem man har sendt og mottatt e-post fra, hvem man har ringt og mottatt telefoner bra, skal lagres i 12 måneder. Dataene må selvsagt oppbevares trygt og sikkert, og det er bare politiet som kan be om å få innsyn – men samtidig ligger jo registrene hos den enkelte nett-tilbyder. Er disse til å stole på? En ting er beskyttelsen av privatliv og ev. misbruk av private data, en annen ting er ev. bedrifters trafikkdata, og muligheter for å selge trafikkinformasjon til industrispionasje. Det spørs om tilbyderne er kompetente til å utføre en så alvorlig oppgave, som samtidig viker såpass fra det arbeidet de driver med ellers.

Internett-tilbyderne får også henvendelser fra andre aktører som vil ha innsyn i loggene deres. Advokatgruppen Simonsen sendte ut et brev til internett-tilbyderne i februar, hvor de ba om å få utlevert navn knyttet til fildeling. Kravet ble høflig avvist av IKT-Norge, som uttalte seg på vegne av alle internett-leverandørene som fikk henvendelse fra Simonsen. Det er fint å konstantere at den digitale rettsikkerheten til det norske folk enda gjelder, og at framstøt som Simonsens brev blir avslått. Men jeg vil minne om at Simonsen helt sikkert kommer til å fortsette å sende ut brev – de neste som vil få seg brev kan være internett-tilbyderne på universitet og studentnettverk, hvor tilbyderne ikke har de samme økonomiske insentivene av å holde identiteten til fildelere skjult.

Nett-tilbyderne er altså i ilden for tiden, og så langt forsvarer de seg godt. Men det spørs om de vil kunne motstå medieindustriens advokater og EU-kravet om et «sikkert digitalt samfunn, som bidrar i kampen mot terror, organisert kriminalitet og pedofili» til evig tid.