Patellofemoralt smertesyndrom (PFSS) – på bedringens vei

Kneet
Kneet. The Drama Queen of the body, i følge fysioterapeuten.

I september 2008 deltok jeg på mitt første halvmaraton. Jeg løp på tiden 1.25.42, en god tid som overrasket meg selv like mye som mange av av mine bekjente. Etter dette bestemte jeg meg for å prøve å trene mer systematisk, for å se hvor rask jeg kunne bli. Jeg hadde blitt en ambisiøs amatør-løper, og løp minst 2-3 mil hver uke gjennom hele vinteren.

Sist mai, ikke mange uker etter at jeg publiserte bloggposten om å forebygge kneskader ved løping, fikk jeg ironisk nok store problemer med det ene kneet. Det kom ganske brått, i en relativt bratt oppoverbakke på grusvei. Jeg måtte stoppe helt, og halte/hinke meg opp resten av bakken.

I tiden som fulgte forsøkte jeg de vanlige rådene. Jeg roet ned løpingen noen dager, kjøpte meg nye sko (de jeg hadde begynte å bli svært slitne). Men etter en uke uten intervall eller hard trening var smertene tiltagende, og etterhvert hadde jeg også smerter når jeg ikke løp – dvs. om jeg satt ved skrivebordet (og det gjør jeg naturligvis mye pga. jobben). Det gikk flere uker, og dro til lege/fysioterapeut som fastslo, som jeg mistenkte, at jeg hadde trent på meg patellofemoralt smertesyndrom. Antagelsen om at jeg før eller siden ville ødelegge noe i knærne med løpingen slo til, og jeg kom i klubben over treningsidioter som presterte å trene kroppen i stykker. Ikke bra. Hva nå? Jeg ville i hvert fall ikke legge opp, etter den korte karrieren som løper.

Fortsett å lese Patellofemoralt smertesyndrom (PFSS) – på bedringens vei

Fire grunner til å trene løping i jobbtiden

Ph.D.-kandidater og andre som sitter mye i ro inne på et kontor, bør rett og slett ta seg fri innimellom bare for å løpe. I tillegg til selvfølgelige ting som at helsa blir bedre, trivselen blir høyere (runner’s high), og at man forebegygger slitasjeskader i ledd og rygg, blir man også litt smartere av det.