Ærlighet og suksess på sosiale medier

Den norskproduserte videoen What’s on your mind av brødrene Andrew Adam, Shaun og Steven Higton har blitt populær på sosiale medier iløpet av juni.

Videoen er god, fordi den tar opp kritikker mange har reist mot sosiale medier, og spesielt Facebook. Videoen stiller spørsmålstegn ved venners ærlighet, popularitet og suksess på sosiale medier, og den gjør dette på en eksplisitt måte. Det er vanskelig å ikke ta stilling til den triste skjebnen som framstilles i filmen, og det er vanskelig å ikke være enig i hovedpremisset – ingen har perfekte liv. Framstillingen har likevel minst to problematiske aspekter. Begge har med ærlighet å gjøre. For når er vi egentlig ærlige?

Det finnes meg bekjent ingen sosiale arenaer hvor vi ikke (bevisst eller ubevisst) tilpasser oss sosiale forventninger, i hvert fall ikke etter fylte 3 år. Man skjuler aspekter ved livet man ikke synes passer inn i en gitt setting, og fremhever andre. Voksne unnlater gjerne å fortelle til kollegene på jobben at man faktisk kranglet med ungene eller ektefellen like før man kom til jobben. Man forteller heller ikke at man satt lenge på do i går kveld. Dette regnes gjerne som ordinær sosial kompetanse. Sånn er det selvfølgelig også på Facebook. Så er spørsmålet hvor langt det er fra å unnlate å dele pinlig eller personlig informasjon, til å lyve direkte for å få «liker» – som filmens hovedkarakter gjør. Det er et faktum at «liker» av mange blir likestilt med popularitet, og at mange derfor finner på mye rart for å få flere klikk – inkludert å systematisk slette innlegg med få liker. Jeg tror likevel ikke at det er utbredt å lyve direkte – det kan ikke være særlig vanlig å skrive at man har løpt x antall kilometer når man egentlig bare har kjørt seg en tur.

For det andre; jeg er opptatt av at bruken av sosiale medier er mangfoldig. Det er riktig, som videoen foreslår; at sosial anerkjennelse er en sentral motivasjon for å engasjere seg i sosiale medier. Men det er langt fra den eneste motivasjonen. Mange engasjerer seg rett og slett fordi det er morsomt, fordi det ligger ekte følelser og ekte glede bak. Dette er et poeng mange kritikere ser ut til å glemme – ikke alle sosiale handlinger har nødvendigvis bevisste strategier eller intensjoner bak seg – de er rett og slett naturlige uttrykk for glede, vaner eller nye muligheter som finnes i et medium. Det at vi kan dele (og faktisk ha en viss kontroll over) måten vi fremstiller oss på kan selvfølgelig også gi positive muligheter. Jeg kan fortelle om de ulike sosiale sfærene jeg er en del av til familien – og visa versa – men det ville tatt lang tid, og det er sjelden passende. Når mamma kan følge med på det jeg poster, eller være deltaker i grupper hvor jeg eller andre poster bilder eller skriver om meg – hvis hun ønsker det – så synes jeg det er helt topp. Og på mange måter gir det en ærligere framstilling av begivenheter enn hvis jeg skulle gjenfortalt en historie i etterkant. Jeg ser av og til at representanter for ulike nettverk jeg er tilknyttet kommenterer til hverandre, helt uten min innblanding. Som når den høyre-sympatiserende onkelen min diskuterer politikk – eller jakt og fiske – med den sosialistiske kompisen min. Dette er også topp. Og det hadde neppe vært mulig hvis ikke fortellingene og selvpresentasjonene de møter hverandre med hadde blitt oppfattet som ærlige uttrykk.

Det går ikke an å forstå hvorfor over halvparten av den voksne norske befolkning bruker Facebook uten å ta dette i betraktning: Vi deler en forståelse av at sosiale medier kan brukes i ærlige hensikter, og at informasjonen som deles der er ærlig nok. Og det er vel det du bruker Facebook til også? Eller?

Bok: Sosiale medier i samfunnet

Jeg har ikke blogget og tvitret så mye det siste året. Men jeg har skrevet en bok om sosiale medier, som blir utgitt kommende mandag på Universitetetsforlaget.

Sosiale medier i samfunnetDet har vært nødvendig å ha en distanse til bloggosfæren mens jeg ferdigstilte boka. Men nå er det kanskje på tide å melde seg inn igjen.

Selv bruker jeg sosiale medier både til å diskutere faglig og alvorlig, og til å dele glimt fra livet mitt med venner og bekjente. Samtidig finnes det mange krefter som akkurat nå forsøker å forme sosiale medier til å bli en markedsplass, en påvirkningsarena, eller en plass som er helt fri for privat informasjon og anonym kommunikasjon. Jeg håper for min del at mangfoldet i sosiale medier får fortsette å utvikle seg.

Du kan lese om boka og kapitlene på forlagets nettside, og eksemplarer kan bestilles hos alle nettforhandlere hvor man selger akademisk litteratur.

Fornøyd med at denne endelig kom!

Om kriging i klasserommet

Klassekampen har i dag innslaget Kriging i klasserommet, skrevet ut fra Dagsavisen-kronikken som sto på trykk tidligere i sommer. En psykologispesialist er også intervjuet, og det blir i en setning fremstilt som jeg støtter hans syn på vold i dataspill – det gjør jeg ikke. Dette synet finner heller ikke grunnlag i noe forskningsmateriale jeg har sett. Jeg har ikke hørt om Idås før, og jeg ble ikke presentert for verken han eller hans meninger under sitatsjekken.

Det er synd at sosiologiske budskap alltid skal druknes i det jeg oppfatter som hysteri og mer eller mindre eksplisitte, urealistiske krav om å lage lover som regulerer bruken av voldelige dataspill. I dette konkrete tilfellet fører det til at Medietilsynet enkelt kan avfeie kritikken.

Sosiale medier, revolusjon og opptøyene i England

Det er populært å nevne sosiale medier i forbindelse med de ulike opptøyene som har foregått på ulike steder i verden dette året. Det at sosiale medier gjør det enklere for folk å mobilisere, blir i aviser og TV ofte forstått som at sosiale medier er en forutsetning for revolusjonene i Egypt og Tunisia og opprørene i Syria, Libya, Bahrain og Jemen.

Også i forbindelse med opprøret i England rapporteres det at sosiale medier spiller en stor rolle for å organisere både hærverk og opprydding (f.eks. hos VG).

Når det gjelder å skape betingelser for koordinert samhandling av den størrelsesordenen vi har sett flere tilfeller av i år, er det imidlertid klart at sosiale medier har mindre innflytelse enn tradisjonelle medier.

Da mobil- og Internett ble avslått i Egypt, fortsatte demonstrasjonene. Noen av demonstrantene brukte vold. Kravene som opposisjonen satte, og som i ettertiden ble oppfattet som legitime, ble kunngjort gjennom Egyptiske og internasjonale medier.

Motivasjonene til å delta i opptøyer og demonstrasjoner kommer ikke fra sosiale medier, men fra frustrasjoner som har røtter i egen livserfaring og samfunnsforståelse. Økende arbeidsledighet, manglende opplevelse av politisk frihet og rettferdighet, samt en manglende tro på at myndigheter og demokratiske prosesser kan bidra til å gjøre situasjonen bedre i tiden framover er noen av ingrediensene i denne cocktailen.

De som deltar i opptøyene opplever at de ikke lenger har noe å tape. Sosiale medier har hatt mindre betydning.